To anklagere er en kjølig og kompromissløs film om hvordan idealisme brytes ned i møte med et brutalt og byråkratisk maktsystem i Stalins Sovjetunion. Jakten på sannhet utvikler seg gradvis til en kamp mot en nådeløs statsmakt.

PÅ KINO FRA 24. APRIL: Den ukrainske filmskaperen Sergej Loznitsa vender tilbake til fiksjonen med et av sine mest raffinerte og nådeløse verk som sloss om Gullpalmen ved fjorårets Cannes-festival. Han er kjent for filmer som utforsker historie, kollektivt minne og politisk propaganda og regnes som en av Øst-Europas mest markante auteurer med jevnlige premierer i Cannes.

To anklagere er lagt til Stalins Sovjetunion på slutten av 1930-tallet.  Det er en film som gjør inntrykk ikke gjennom spektakulære virkemidler, men gjennom en kompromissløs klarhet. Som ofte hos Loznitsa glir fortid og nåtid over i hverandre. Det blir dermed både et portrett av stalinistisk terror og en indirekte speiling av vår egen tid.

Historien springer ut av erfaringene til forfatteren og vitenskapsmannen Georgij Demidov, som satt 14 år i gulag under andre verdenskrig og senere ble trakassert av staten helt fram til sin død på slutten av 1980-tallet.

Utrenskninger og idealisme

Loznitsa tar oss til 1937, under de store utrenskningene. Vi følger den unge og idealistiske statsadvokaten Kornyev (Aleksandr Kuznetsov), som mottar et uvanlig brev skrevet i blod fra den alvorlig syke og aldrende juristen Stepniak (Aleksandr Fillipenko) som er politisk fange.

I brevet anklages det hemmelige politiet NKVD for brutal undertrykkelse, tortur og systematiske likvideringer av tidligere partimedlemmer.

Sjokkert over det han avdekker, bestemmer Kornyev seg for å føre saken videre til høyeste nivå i Moskva. Drevet av idealisme og integritet legger han ut på en krevende jakt etter sannheten.

Reisen til den unge statsadvokaten går fra provinsen til maktens sentrum i Moskva, der han gradvis møter et system som er både byråkratisk, kaldt og nådeløst effektivt i å knuse enhver forestilling om rettferdighet. Konflikten mellom idealisme og brutal realisme blir filmens kjerne.

Stram form, sterk effekt

I forsøkene på å nå toppledelsen ved Riksadvokaten møter han et tregt og gjennomkontrollert byråkrati som stadig utsetter og avleder ham. Underveis avdekkes stadig mer urovekkende forhold som peker mot et samfunn gjennomsyret av frykt og stilltiende samtykke.

Loznitsa er kjent for lange tagninger og minimal klipping, noe som stiller høye krav til skuespillerne. De må opprettholde troverdighet over tid uten hjelp av raske klipp. Resultatet er et konsentrert ensemble der samspillet fremstår nøye koreografert, men samtidig levende og spontant.

Aleksandr Kuznetsov gjør en sterk rolle som den unge statsadvokaten i en film der ingen karakterer er entydige helter eller skurker. Denne tvetydigheten gir figurene menneskelig dybde og kompleksitet, og gjør dramatikken desto mer ubehagelig. Spenningen ligger ofte i det usagte.

Loznitsa lar scenene utfolde seg uten overtydelig retorikk. Kameraet observerer med kirurgisk presisjon, mens karakterene beveger seg gjennom rom som både er monumentale og klaustrofobiske. Resultatet er en film som oppleves hypnotisk, stram og dypt urovekkende.

En fortid som ikke slipper taket

To anklagere er visuelt slående, med en støvete og dempet fargepalett som forsterker følelsen av et samfunn fanget i en mekanisk og nærmest orwellsk tilstand. Tempoet er langsomt og drømmeaktig og gir rom for å kjenne den snikende frykten i hver korridor og hvert kontor. Ekkoet av Kafka er tydelig, men uttrykket er Loznitsas eget.

Gjennom nøye komponerte, stillestående scener viser filmen hvordan et autoritært system beskytter seg selv og bryter ned individet som forsøker å utfordre det. Resultatet er en sterk allegori over byråkratisk vold og politisk undertrykkelse.

To anklagere er mer enn en historisk film – det er en advarsel. Den minner oss om at fortiden ikke er forbi, men fortsatt kaster lange skygger. Med presis regi og urovekkende aktualitet fremstår filmen som et av årets viktigste verk.

Det er en nøktern, vakker og dypt rystende filmopplevelse. Ikke gå glipp av den.