En biografifilm om popkongen burde vært en dramatisk, utfordrende og nyansert reise gjennom et av popkulturens mest komplekse liv. I stedet får vi en glattpolert hyllest som hopper fra høydepunkt til høydepunkt uten å våge å stille de vanskelige spørsmålene.

PÅ KINO FRA 22. APRIL: Det mest problematiske er filmens totale mangel på ambivalens. Hovedpersonen fremstilles som nærmest feilfri: generøs, talentfull og sårbar – men aldri virkelig feilbarlig. Kontroversene som preget artistens liv behandles overfladisk eller ignoreres helt. Dermed mister filmen muligheten til å si noe interessant om berømmelse, press og menneskelig kompleksitet.

Selv eksentriske trekk, som den overdådige livsstilen og de uvanlige hobbyene, presenteres uten refleksjon. De blir små anekdoter i stedet for innganger til dypere forståelse. Ingen motsier ham, ingen utfordrer ham – og uten motstand finnes det heller ingen dramatikk.

En sjanger på autopilot

Suksessen med musikalske biografifilmer de siste årene har skapt en tydelig oppskrift: en karismatisk skuespiller, imponerende sminke og en kronologisk gjennomgang av karrierens største øyeblikk. «Michael» følger denne malen slavisk. Filmen beveger seg raskt fra barndom til superstjernestatus, fra albumlanseringer til ikoniske opptredener, uten å dvele ved noe som kunne ha skapt dramatisk dybde.

Resultatet føles mer som en samling høydepunkter enn en sammenhengende historie. Konfliktene er få, og de som finnes løses raskt. Følelsen av utvikling uteblir – hovedpersonen er et geni fra start til slutt, uten reelle hindringer på veien.

Overfladisk blikk på et komplekst liv

Verdien av en god musikkbiografi ligger i konteksten den gir. Det er lett å elske sangene, men hva lå bak skapelsen av dem? Hva måtte artisten tåle for å bli en av tidenes mest berømte og elskede? Filmen viser bare en overfladisk interesse for disse spørsmålene, noe som fører til en tom filmopplevelse.

Historien starter i 1966 med Jackson 5 under farens hensynsløse kontroll. Mishandling og ensomhet antydes, men utforskes aldri ordentlig. Ensomheten forklares gjennom dialog, ikke gjennom handling, og utviklingen reduseres til en enkel konflikt: Kan han bryte fri fra faren? Svaret kommer raskt, og dramatikken forsvinner. Avslutningen føles mer som en pause enn en konklusjon.

Regi uten særpreg

Med en erfaren regissør som Antoine Fuqua bak kameraet kunne man ha håpet på et mer personlig uttrykk. I stedet fremstår filmen som overraskende anonym. Enkelte bilder er visuelt sterke, men helheten preges av rutine. Ikoniske øyeblikk gjenskapes med imponerende nøyaktighet, men uten nytolkning eller kreativitet.

Filmen kopierer kjente musikkvideoer og sceneshow nesten bilde for bilde. For fansen kan dette være nostalgisk, men som filmopplevelse blir det repetitivt. Det føles som en dyr kopimaskin snarere enn et kunstnerisk prosjekt.

Sterk imitasjon, svakt manus

Hovedrolleinnehaveren  Jaafar Jackson, Michael Jacksons nevø, gjør en imponerende innsats. Bevegelsene, mimikken og energien på scenen sitter. I musikkscenene får filmen liv, og man aner hvilket potensial som finnes. Problemet er at karakteren utenfor scenen forblir en fasade. Manus gir lite å jobbe med, og resultatet blir en teknisk briljant, men dramatisk hul tolkning.

Birollene lider av det samme. Konfliktene er endimensjonale, og dialogen mangler undertekst. Karakterene sier rett ut hva de føler, noe som gjør dramatikken flat og forutsigbar.

Høye produksjonsverdier – lav dramatisk verdi

Produksjonsverdiene er høye. Kostymer, sminke og scenografi bidrar til en troverdig tidsreise, og musikkscenene er profesjonelt gjennomført. Likevel klarer ikke det visuelle å kompensere for mangelen på konflikt og dybde.

Filmen virker besatt av å minne oss på hvor elsket hovedpersonen var. Publikum jubler, fans gråter, og karakterene rundt ham bekrefter konstant hans storhet. Denne ensidige hyllesten blir til slutt filmens største svakhet. Uten motforestillinger eller tvil mister historien både spenning og troverdighet.

«Michael» er en påkostet og teknisk solid produksjon, men mangler det viktigste: en ærlig og modig fortelling. Ved å unngå kontroversene og de mørkere sidene reduseres et komplekst liv til en glatt hyllest.

For de mest dedikerte fansen kan det være nok. For alle andre fremstår filmen som en lang, polert reklamefilm. En visuelt imponerende, men dramatisk tannløs biografi – og en påminnelse om at også ikoner trenger skygger for å bli interessante.