Japanske Chie Hayakawas Renoir er et vakkert og gripende drama om å være barn i møte med døden. Med sterke skuespillerprestasjoner, følsom regi og et unikt blikk på sorg, leverer filmen en opplevelse som varer lenge etter rulleteksten.
En sommer der alt forandrer seg
PÅ KINO FRA 1. MAI: Handlingen utspiller seg sommeren 1987 i Tokyo. Vi møter 11-åringen Fuki, spilt av den strålende Yui Suzuki. Mens andre barn nyter friheten sommeren gir, lever Fuki i skyggen av farens alvorlige sykdom. Keiji (Lily Franky) ligger for døden, og hele familien vet at slutten nærmer seg. Spørsmålet er bare når.
Moren Utako (Hikari Ishida) forsøker å balansere jobb, ansvar og egne følelser. Hun holder hverdagen i gang, men klarer samtidig ikke å være fullt til stede for datteren. Mellom mor og datter vokser det frem en smertefull avstand.
Fuki blir stående alene med tanker og følelser hun er altfor ung til å forstå. Hun ser de voksnes sorg, men ingen setter ord på den. Dermed må hun selv forsøke å finne mening i det som skjer.
Følsomt og vakkert fortalt
Regissør Chie Hayakawa viser igjen sitt store talent etter debuten Plan 75. I Renoir forteller hun med ro, presisjon og stor menneskelig innsikt.
Dette er ikke en film som tyr til store utbrudd eller tydelige forklaringer. I stedet lar Hayakawa stillhet, blikk og små detaljer bære følelsene. Nettopp derfor treffer filmen så sterkt. Smerten ligger hele tiden under overflaten.
Den varme sommerfotografien gir filmen et vakkert, nesten drømmende uttrykk. Sollys, sterke farger og rolige omgivelser står i kontrast til sorgen familien bærer på. Denne motsetningen gjør filmen både visuelt slående og følelsesmessig sterk.
Et barns møte med sorg
Noe av det mest interessante med Renoir er at historien fortelles gjennom Fuki. Hun mangler de voksnes språk for sorg og søker derfor tilflukt i fantasier, drømmer og forestillinger om magi. Virkelighet og fantasi glir naturlig over i hverandre.
Yui Suzuki gjør en imponerende hovedrolle. Hun spiller Fuki med en blanding av undring, uro og sårbarhet som gjør karakteren helt troverdig. Hikari Ishida er også svært god som moren som prøver å holde seg oppe mens livet rakner rundt henne.
Filmen har et rolig tempo, og enkelte scener kunne vært strammere. Likevel passer dette uttrykket historien godt. Sorgen fremstilles ikke som noe dramatisk og ryddig, men som noe langsomt, kaotisk og vanskelig å forstå.
Renoir er en lavmælt, men sterk film om tap, ensomhet og det å vokse opp for tidlig. Chie Hayakawa skaper et nært og ærlig portrett av sorg sett gjennom et barns øyne. Dette er ikke en film som roper høyt, men en som treffer dypt.