The Devil Wears Prada 2 gjenforener Andy Sachs og Miranda Priestly i en oppfølger som blander glamour, nostalgi og satire om en mediebransje i krise. Resultatet er underholdende, aktuelt – og akkurat passe giftig.

Når journalistikk blir et klikkspill

PÅ KINO FRA 1. MAI: Tjue år etter originalen er stilettene tilbake. Men The Devil Wears Prada 2 handler om mer enn designerklær og sylskarpe fornærmelser. Denne gangen retter filmen blikket mot dagens medieverden, der kunstig intelligens, fallende lesertall og jakten på klikk truer både arbeidsplasser og journalistikkens verdi.

Regissør David Frankel vender tilbake og gjenskaper universet fra 2006-filmen, men med mer tyngde. Der originalen først og fremst handlet om den unge outsideren Andy Sachs og møtet med den fryktede Miranda Priestly, forsøker oppfølgeren å si noe om hvordan både mennesker og bransjer endrer seg over tid.

Filmen åpner effektivt: Andy Sachs (Anne Hathaway) får sparken via tekstmelding rett etter å ha mottatt en journalistpris. Det setter tonen umiddelbart. Kvalitet betyr mindre enn trafikk, og det eneste spørsmålet som teller er: Hvor mange klikk fikk saken?

Gamle rivaler, nye versjoner

Når Andy vender tilbake til Runway, er mye forandret. Magasinverdenen styres ikke lenger av smak og autoritet, men av tall, algoritmer og annonseinntekter.

Samtidig er heller ikke hovedpersonene de samme. Andy er blitt tryggere, skarpere og langt mindre villig til å bøye nakken for sin tidligere sjef. Miranda Priestly (Meryl Streep) er på sin side ikke lenger den utilnærmelige iskvinnen vi husker. Nå fremstår hun mer sliten, presset og fanget i et system der reklame holder et døende magasin kunstig i live.

Meryl Streep er filmens store styrke. Hun gir Miranda nye nyanser og gjør henne mer menneskelig enn tidligere. Emily Blunt er også et friskt innslag som Emily Charlton, fortsatt med sylskarp tunge og perfekt timing.

Maktkamp bak glansbildet

I filmens siste del skifter tonen. Historien beveger seg bort fra catwalken og inn i et spill om kontroll, posisjoner og strategiske allianser – nesten som en lettere utgave av Succession.

Det fungerer godt til tider, men filmen mister også noe av den lette og lekne energien som gjorde originalen så sjarmerende.

The Devil Wears Prada 2 når aldri helt opp til forgjengerens ikonstatus, og enkelte løsninger føles vel Hollywood-polerte. Likevel er dette en smart, morsom og overraskende relevant oppfølger som byr på både nostalgi og samtidskommentarer. Dette er ikke en ny klassiker, men et stilfullt comeback som det er lett å like.