Her følger 11 filmtips til amerikanske og europeiske samt moderne og klassiske krigsfilmer som skildrer frigjøringen av Europa.

Natt til 7. mai 1945 kapitulerte de tyske militære styrken på alle fronter. Krigen var over og Europa var nok en gang fritt etter flere år med okkupasjon. Siden skulle 8. mai bli markert som den store frigjøringsdagen og senere veterandagen. 8. mai er en god anledning til å se en film om andre verdenskrig og kanskje en film som omhandler nettopp frigjøringen. Filmhistorisk ser vi et tidlig eksempel i amerikanske Krigskorrespondenten (Story of G.I. Joe, 1945) om en Pulitzerprisvinnende krigskorrespondent som reiser med amerikanske tropper under frigjøringen av Italia. Tyske Morderne er blant oss (Die Mörder sind unter uns, 1946) tar utgangspunkt i Susanne som vender tilbake til sin leilighet i Berlin etter flere år i en konsentrasjonsleir, men finner ut at noen andre bor der.

Roberto Rossellinis trilogi bestående av Roma, åpen by (Roma città aperta, 1945), Befrielsens tid (Paisan, 1946) og Tyskland år null (Germania anno zero, 1947) som skildrer en ung tysk gutt i Berlin kort tid etter frigjøringen, er alle svært sentrale verker innen temaet. Den amerikanske Fred Zinnemann hadde mistet sine foreldre under Holocaust. I hans film Et streif av sol (The Search, 1948) flykter en ni år foreldreløs gutt fra en leir for fordrevne personer og blir funnet av en amerikansk soldat. Filmen ble innspilt i ruinene av tyske byer og med leirens virkelige barn i rollene som seg selv. Her følger 11 filmtips som omhandler frigjøringen:

Befrielsens tid

Roberto Rossellini Roma, åpen by (Roma città aperta, 1945) anses som starten på den italienske neorealismen. Den var spilt inn på veldig lavt budsjett, men ble en stor internasjonal suksess.

En amerikansk investor med midler sørget for et langt større budsjett til den andre delen av Rossellinis krigsfilmtrilogi.Befrielsens tid (Paisà, 1946) er en fragmentert film som består av seks episoder der vi følger de alliertes frigjøring av Italia. Slik som forrige film Roma, åpen by begynner også denne med en filmavisintroduksjon. Her presenteres hendelsen 10. juli 1943 da amerikanske styrker inntar Sicilia i det som er den første allierte operasjonen i Europa. Vi følger dette felttoget fra Sicilia til den nordlige Po-dalen, og slik kan det anses som en forløper til formen brukt i miniserien Band of Brothers fra 2001. Filmen har ingen hovedperson da hver episode følger nye karakterer på ulike steder, men amerikanske midler medfører amerikanske skuespillere i mange hovedroller.

Italia 1943. På Sicilia følger vi den amerikanske soldaten Joe som blir beordret til å passe på den lokale jenta Carmela i en gammel festning. I Napoli blir en amerikansk soldat gjentagende ganger svindlet av en foreldreløs gategutt. I Roma minnes en soldat møtet med et folk i seiersrus under frigjøringen. I Firenze kjemper partisaner, allierte og fascister mot hverandre samtidig som en mann og en kvinne løper gjennom kryssilden for å finne sin familie og nære. I et munkekloster i Appenninene oppstår både en kulturell og religiøs kollisjon under amerikanske soldaters opphold. I den siste episoden venter partisaner og allierte soldater på flyforsyninger i våtmarksområdene i Po-dalen som vrimler av tyske soldater.

Topp 7: En overdrevet omskriving av andre verdenskrig – fra Inglourious Basterds til Sisu 2 – CINEMA

Autensitet blir nok en gang etterstrebet. Vi ser arkivopptak av allierte skip utenfor Sicilia, tyskere som forlater Roma og allierte som inntar byen til stor jubel fra dens innbyggere. De første episodene er kulturkollisjoner mellom allierte soldater og det italienske folk. Også kommunikasjonsutfordringer skal bli filmens røde tråd under reisen fra sør til nord. Dette skal gjenta seg i møtet mellom karakterene i hver episode. Befrielsens tid ble innspilt i de italienske byene hvor historien er satt til og roller var ofte gitt til amatører. Karakteren Carmela illustrerer symbolsk hvordan landet var preget av militærmakt. Først var landet preget av fascister, deretter tyskere og for tredje gang av amerikanske soldater. I Carmelas angrep på noen soldater viser hun symbolsk italiensk selvoppofrelse og oppgitthet over krigen. Som et gjenvendende tema fra Roma, åpen by blir krigen også her sett fra barns synsvinkel. Filmen er tydelig laget for det amerikanske markedet, men partisaner har store roller og viser italiensk motstand fremfor fascisme. Nok en gang er nazistene filmens hovedantagonister mens allierte soldater og italienske partisaner dør sidestilt i kampen mot dem.

Befrielsens tid har blitt trukket frem av regissør Martin Scorsese som hans favoritt blant Criterion Collection-selskapets utgivelser. Rossellinis The War Trilogy er for øvrig lansert på Blu-ray fra BFI.

To kvinner

Den populære italienske skuespilleren Vittorio De Sica var svært sentral innen neorealismen og ble Oscar-belønnet for beste utenlandske film både med Skopusserne (Sciuscià, 1946) og Sykkeltyvene (Ladri di biciclette, 1948).

Hans To kvinner (La ciociara, 1960) handlet også om de fattige og arbeiderklassens vanskelige og trange kår i Italia under krigens sluttspill. Det er en overlevelseshistorie om en mor og en datter på reise gjennom et krigspreget land der ulike fraksjoner støter sammen. Historien bygger på Alberto Moravias bestselgende roman som var inspirert av den antifascistiske forfatteren og hans kones egne opplevelser. Det umenneskelige etterspillet av de alliertes kamper og seier over tyskerne ved Monte Cassino i mai 1944 utgjør filmens hardtslående bakgrunnsmateriale. Marocchinate er et uttrykk for massevoldtekt og drap på sivile kvinner og menn i de grisgrendte områdene mellom Napoli og Roma. Det har blitt antydet at et sted mellom 7.000 og 12.000 kvinner led under disse bestialske handlingene utført av marokkanske soldater tilknyttet den franske hæren. Et ytterligere estimat er 800 drepte menn som prøvde å forsvare sine kjære da landsby etter landsby kom under disse soldatenes kontroll. 28 av overgriperne ble tatt under ugjerningene og henrettet. Noen ble stilt for retten og Frankrike måtte betale krigsskadeerstatning til 1.488 ofre.

Roma 1943. Etter sin ektemanns død driver den unge enken Cesira (Sophia Loren) en forretning alene i Roma. Da byen utsettes for flertallige bombeangrep fra de allierte i juli 1943, frykter hun for sitt eget og sin 12-årige datter Rosettas liv. Hun ber sin venn Giovanni om å ta vare på hjemmet og forretningen, pakker det mest nødvendige og rømmer byen med sin datter. På strabasiøst vis kommer de seg etter hvert ut på landsbygda og fjellområdet i Ciociara-regionen hvor Cesira opprinnelig kom fra. En liten fattig landsby huser flyktende mennesker fra nærliggende områder som nå venter på de alliertes frigjøring.

80 år siden Slaget ved Stalingrad: en guide til filmene – CINEMA

I en tid med en gryende ny kvinnebevegelse kom denne uvanlig krigsfilmen med fokus på krigens kvinnelige ofre. Opprinnelig skulle velrespekterte 53 år gamle Anna Magnani spille rollen som Cesira mens 25 år gamle Sophia Loren skulle spille hennes datter Rosetta. De Sica endret på kildematerialet og ga i stedet hovedrollen til den glamorøse superstjernen Loren. Hun stjeler så å si hver eneste øyeblikk med sin fremtoning og ektefølte prestasjon i rollen som en mor som gjør alt for sin datter. Hun er egenrådig, har et uvanlig hett temperament og lar seg ikke dominere av noen. Dette var Lorens andre samarbeid med De Sica etter gjennombruddet Hver dag er en festdag (L’oro di Napoli, 1954). Loren har gjentatte ganger uttalt at det er De Sicas mesterlige regi som gjorde hennes prestasjon som Cesira så sterk. Hun vant både Oscar, Bafta og skuespillerprisen i Cannes for sin rolle og det ble etter Lorens eget utsagn høydepunktet i karrieren.

To kvinner er spilt inn på gaten i Roma og i et grisgrendt Italia. På toget fra Roma møter Cesira og datteren hyggelige tyske soldater som tror krigen kan være ferdig om et halvt år. Under et opphold på en gård møter de to fascister fra partiet på jakt etter en bondekones to sønner. De er desertører og vil bli skutt ved anholdelse. Under oppholdet i landsbyen ankommer to britiske soldater som blir holdt i skjul. Da Mussolini arresteres, og det fascistiske regimet faller, kommer nyheten raskt. Det som deretter følger er tyske soldater på flukt, amerikansk frigjøring samt etterfølgende allierte enheter som den marokkanske. Det er et uvanlig kjærlig bånd mellom Cesira og hennes unge og naive datter. Det er en historie om en usedvanlig ubøyelig kvinne som holder humøret opp til tross for kummerlige kår, sult og kulde under krigens redsler.

Til tross for at de besitter penger tjent i sin forretning, er alt på landsbygden enten dyrt eller vanskelig å få tak i. Krigens største offer er sivilbefolkningen og kvinner er de som er mest utsatt. Sentralt er uskylden som brast, traumer og skyldfølelse i krigens elendighet. Som et lyspunkt i landsbyen blir de to kvinnene kjent med den intellektuelle antifascisten Michele (Jean-Paul Belmondo) som erklærer sin kjærlighet ovenfor Cesira. For å finansiere filmen måtte produsent Carlo Ponti, Lorens ektemann, gjøre et samarbeid med et fransk selskap som krevde at en av de sentrale skuespillerne var fransk. Dermed ser vi den kommende franske superstjernen Belmondo dubbet på italiensk.

To kvinner har blitt utgitt på DVD av Another World Entertainment.

Brenner Paris?

Den fransk-amerikanske spillefilmen Is Paris Burning? (Paris brûle-t-il?, 1966) er basert på boken Brenner Paris? fra 1964.

Her utforsker Larry Collins og Dominique Lapierre de militære og politiske hendelsene som ledet opp mot frigjøringen av Paris i 1944. De intervjuet rundt 800 av de som deltok og baserte seg videre på memoarene til sentrale aktører. Manuset ble skrevet av amerikanerne Gore Vidal og Francis Ford Coppola, og filmen ble distribuert av Paramount Pictures. Regien gikk til franske René Clément som hadde vunnet en av sine to Oscar-priser for beste fremmedspråklige film for Forbudt lek (Jeux interdits, 1952) om to barneskjebner under krigen. Han hadde dessuten like i forkant laget okkupasjonsdramaet The Day and the Hour (Le jour et l’heure, 1963) og var dermed godt skikket for den store franske filmen om frigjøringen. I sentrale roller som motstandsmenn ser vi Jean-Paul Belmondo og Alain Delon.

Paris 1944, etter fire år med bitter okkupasjon og undertrykkelse er byen på randen av opprør. Samtidig som de allierte står på dens dørstokk, kjemper de ulike grupperingene av den franske motstandsbevegelsens bittert seg imellom for å finne veien til frigjøring. For å hindre at byen skal falle i fiendens hender, har Hitler plassert general Dietrich von Choltitz (Gert Fröbe) som øverstkommanderende for det okkuperte Paris. Hvis du ikke kan holde Paris, så brenn det, er ordren fra Hitler. I august inntar Choltitz hotellet Le Meurice hvor han utgir en rekke ordre. Hvis en tysk soldat blir skutt, vil hele nabolaget til gjerningsmannen brennes. Byens innbyggere skal avvæpnes og det skal utarbeides en plan for å ødelegge hele byen hvis den angripes, inkludert broer, fabrikker og historiske monumenter.

10 filmer om Holocaust: 80 år siden frigjøringen av Auschwitz – CINEMA

Den tyske moralen er på et lavpunkt, men motstandsbevegelsen må vente på våpenleveranser og angrepsordre fra Charles De Gaulle og de allierte. De kan ikke risikere at Paris jevnes med jorden slik som Warszawa. Samtidig som motstandsfolk lokkes i feller og massakreres av okkupantene starter oppstanden. Da stridsvogner sendes inn for å knuse opprøret tys det til diplomatiske løsninger. Ved hjelp av den svenske generalkonsulen Nordling (Orson Welles) blir Choltitz overtalt til å innføre en våpenhvile og revurdere planen om å overflomme byen. Samtidig forsøker motstandsbevegelsen å komme i kontakt med de allierte som visstnok skal nedprioritere Paris i sin fremrykning mot Rhinen. Filmens store spenning ligger i om de allierte rekker frem til Paris før byen sprenges og brenner. Filmen utmerker seg positivt i de kaotiske kampene som utspiller seg i den okkupert byens folketomme gater. Sømløst veksler blodsutgytelsen mellom iscenesatte kamper filmet i sort-hvitt og arkivopptak fra de virkelige kampene. Slik får filmen både autensitet og dramatikk.

Utgangspunktet var å imitere det grandiose ved Den lengste dagen (The Longest Day, 1962) og Is Paris Burning? er absolutt en kolossal film med et enormt antall skuespillere og statister, deriblant Kirk Douglas i en birolle som Patton. Tidvis er det så mange karakterer og parallelle historier at man mister oversikt. Allerede ved lanseringen i 1966 var filmens skuespill og tone med eventyrpreg fremfor alvor allerede noe utdatert. Den er hakket pompøs, vektlegger ikke realisme og byr på i overkant lystig musikk fra komponist Maurice Jarre. Choltitz er usympatisk i starten, men blir mer og mer vennlig utover i historien. Ser man filmen opp mot Mannen som reddet Paris (Diplomatie, 2014), er det mange nyanser og detaljer fra samtalene mellom Choltitz og Nordling som er fraværende, og sistnevntes arbeid med å redde byen er nedtonet. Enorme ressurser ble stilt til rådighet av den franske hæren.

Det er i aller høyeste grad en film om frigjøring, og avslutningsvis imponerer den stort med lange stridsvognkolonner av allierte som kjører gjennom landsbyer og folkehav av jublende mennesker. Også avslutningsvis veksler filmskaperne mellom filmopptak og arkivopptak av frigjøringen, og resultatet imponerer. Filmen ble spilt inn på mange språk hvor enkelte franske skuespillere dubbet seg selv til engelsk for den amerikanske versjonen. Mens general Choltitz døde elleve dager etter at filmen ble lansert, var Kongen tilstede ved premieren i Norge.

Landscape after battle

Polske Tadeusz Borowskis satt først i Auschwitz før han ble transportert til konsentrasjonsleiren Natzweiler-Struthof i Alsace, Frankrike.

Deretter endte han i Dachau hvor han satt til amerikanske styrker befridde leiren 29. april 1945. Og nok en gang ble han forflyttet, nå av de allierte, til en leir for fordrevne personer i nærheten av München. Landscape after battle (Krajobraz po bitwie, 1970) baserer seg på Borowskis historier fra sitt fangenskap og begynner med befrielsen av en unevnt konsentrasjonsleir. Det som ble filmet var virkelighetens snødekte Auschwitz, men filmatisk og fortellermessig skal denne fungere som et symbol på alle krigens konsentrasjonsleirer. Regien er ved Andrzej Wajda, den eneste polske filmskaperen som har mottatt en Æres-Oscar, og som står bak mange av de mest kjente polske filmene gjennom tidene.

1945, krigen er over. Amerikanske soldater står i et hvitkledt vinterlandskap og betrakter frigjorte fanger bak piggtrådgjerder i en ikke-navngitt konsentrasjonsleir. De tidligere fangene er i gledesrus. De klipper hull i piggtråden og kjenner på frihetsfølelsen før de vender tilbake og raserer leiren på jakt etter varme klær og mat. Da de dreper en av leirens kapoer, påpeker amerikanske soldater at de må følge loven og overgi de skyldige til dem. Mens seierherrene frykter hva de innsatte vil gjøre med sin nyvunne frihet, frykter de tidligere fangene sine nye voktere. De må holde disiplin og unngå bråk samtidig som det er stor mangel på mat. Poeten Tadeusz har overlevd dødsleiren og har blitt en fordrevet person som forflyttes til en leir i Tyskland laget nettopp for dette formålet. Her møter han jødisk Nina som ønsker at han skal rømme med henne.

10 utvalgte: Frankrike under andre verdenskrig – 80 år siden slaget om Paris – CINEMA

Filmens manus er spisset med hjerteskjærende anekdoter fra dødsleirene, blant annet en om en venn fra en jødisk Sonderkommando i Auschwitz som måtte kremere sin far. Landscape after Battle er ikke en Holocaust-film. Den utspiller seg etter frigjøringen og omhandler dem som nå oppholder seg i leirer for fordrevne personer.

Disse midlertidige leirene var etablert i Tyskland, Italia og Østerrike og var myntet på overlevende fra konsentrasjonsleirene og flyktninger fra Øst-Europa. Handlingen består av hverdagslige prøvelser i et nesten uendret liv. For dem er det ikke noen stor forskjell i å bli behandlet ille av tyskerne og oppleve mye av det samme fra amerikanerne, sier hovedpersonen Tadeusz. Etter mange år i konsentrasjonsleirer har de blitt apatisk og herdet. Streng disiplin og nye overgrep fra en ny fangevokter er derfor ikke uventet. Filmens ironiske sluttpoeng er at selv om de har overlevd det tyske terrorregimet ender enkelte med å bli drept av sine amerikanske frigjørere. I et nøtteskall omhandler filmen det polske folkets lidelse og gir ingen store fremtidshåp for verken polakker eller jøder.

To år etter andre verdenskrig levde fortsatt rundt 850 000 personer i leirer for fordrevne personer. Samtidig påpeker filmen deres dystre framtidsutsikter og valget mellom frihet eller å vende tilbake til en eventuell familie i et ødelagt Polen under nytt regime. Året før Wajda lagde Landscape after battle spurte han publikum om de fortsatt var interessert i konsentrasjonsleirfilmer. Hans eget svar på dette var at kun en kjærlighetshistorie kunne redde en slik film. Filmens fortelling beveger seg dermed gradvis fra det grusomme til å vie mer tid til kjærlighetshistorien mellom Tadeusz og Nina. Det handler om de som overlevde krigens helvete, men som fortsatt ikke klarer å kvitte seg med traumene og gå videre i livet. Som Wajdas øvrige filmer er også Landscape after battle høyst interessant. Den er i stor grad full av symbolikk, metaforer og hverdagslig dialog fremfor en stram strømlinjeformet historie. På et noe klisjéfullt vis er realisme tilsidesatt for noe overkarikert skuespill og inkonsekvent regi.

The Truce

Primo Levi ble bevist sin egen jødedom først da de italienske raselovene påtvang ham denne merkelappen.

Høsten 1943 startet forfølgelsen av jøder i områder underlagt Salo-republikken, og Primo ble arrestert som medlem av den antifascistiske motstandsbevegelsen i Nord-Italia og deportert til Auschwitz. Etter at russerne befridde dødsleiren i 1945 brukte han nesten et år på å komme seg gjennom Øst-Europa og tilbake til Italia. Siden skrev han sin såkalte holocausttrilogi om hvordan 650 jøder ble deportert, men hvor kun tre av den vendte tilbake etter 20 måneders fangenskap i Auschwitz. Om våpenstillstanden ble utgitt på norsk i 1992 og beskriver den lange reisen hjem fra Auschwitz til Torino. Franceso Rosis The Truce (La tregua, 1997) er en italiensk film som fikk drahjelp av Martin Scorsese. Han sørget for at John Turturro fikk hovedrollen og at filmen fikk internasjonal oppmerksomhet. Da Rosi døde sendte Scorsese ut følgende uttalelse: «Francesco Rosi var utvilsomt en av de største filmskaperne i italiensk filmhistorie, og når alt er sagt og gjort, en av de største filmskaperne vi noensinne har hatt».

Auschwitz, 26. Januar 1945. Nazistene trekker seg hastig tilbake etter å ha blitt presset av de alliertes innsatsstyrke og Den røde armé. Fanger er skutt, sensitive papirer brent og utryddelsesleirene ligger nå forlatt tilbake mens krigen fortsetter på andre fronter. De overlevende i Auschwitz er etterlatt til seg selv. En av de som oppdages av russiske styrker er Primo Levi (John Turturo), en jøde fra Torino. Etter hvert organiseres tilbakeføringen av overlevende til sine respektive hjemland, men Europa ligger i ruiner. Ødelagte jernbanespor sender dem i retning Kraków i stedet for sørover. Mat er en mangelvare, og da toget bryter sammen, fortsetter Levi til fots sammen med Grekeren (Rade Serbedzija). Ferden fører dem fra svartebørsmarkeder til transittleirer hvor kvinner og menn er separert med piggtråd. Her begynner Levi å skrive om sine opplevelser.

Filmattentat på Hitler – 80 år siden Operasjon Valkyrie – CINEMA

Dette er historien til en gjeng med syv italienske overlevere som ufrivillig befinner seg på vandring hjemover etter frigjøringen. Det er en slags post-holocaust road movie og en overlevelsesfilm gjennom et Europa som befinner seg i gråsonen mellom krig og fred. Selv om de har forlatt dødsleirens piggtråd, segregeres menn og kvinner i deres nye leir for fordrevne personer. Tematisk minner den derfor om Andrzej Wajdas Landscape After Battle (1970) som også handler om frigjøring av dødsleirer og den vanskelige tiden etter i fordrevne personers leirer. Russerne vet ikke hva de skal gjøre med Levi og hans kompanjonger, så de brukes som arbeidskraft i bytte mot losji. Fortellingen tar seg god tid, dette er ingen hastig film. Det er en selvbiografisk historie hvor Levi på filosofisk vis observerer det som skjer rundt ham. Det er et vitnesbyrd om endringene som finner sted og historien om forelskelsen til en kvinne.

Det grusomme i Auschwitz er over, men gjennom svart-hvitt-bilder får vi stadige tilbakeblikk på umenneskelige kår. På torget i nærmeste by vil ingen høre om Auschwitz, de vil ikke huske, de vil bare gå videre med livet. De frigjorte og håpefulle fangene setter sin lit til å finne tilbake til sin familie og kjære. De møter stadige hindringer og mange tidligere fanger på ferden. Et av temaene er skyldfølelse for å ha overlevd, et gjennomgående tema i holocaust-filmer. Filmen hedrer Levis liv og balanserer godt mellom desperasjon og håp. Filmen ble spilt inn i Polen og Ukraina blant utrolig arkitektur, krigsherjede ruiner og kulisser av en dyster dødsleir og en fordrevet personerleir. Filmen er mesterlig fotografert og akkompagneres av stemningsskapende filmmusikk av Luis Enrique Bacalov. Det er mange overlevende på flukt, og vi ser mektige scener med et stort antall statister hvor enn de drar. The Truce ble nominert til Gullpalmen, men forsvant gradvis fra filmbevisstheten.

Days of Glory 

Utover i andre verdenskrig drev franskmennene en utstrakt verving av soldater i nordafrikanske kolonier som Algerie og Marokko.

110.000 nordafrikanere og 20.000 andre afrikanere var med på å danne styrken som skulle frigjøre Italia og deres moderland Frankrike. Den fransk-algeriske filmen Days of Glory (Indigènes,2006) skildrer det mindre kjente, men betydelige bidraget i frigjøringen av Frankrike. Etter landgangen i Normandie kom den påfølgende Operasjon Dragoon med en ny alliert landgang i Provence i det okkuperte Sør-Frankrike.

Provence lå under Vichy-styret og var dermed et slags friområde. 15. august 1944 sto 130 000 allierte soldater ovenfor 40 000 tyskere, hvor halvparten var stasjonert i havnebyen Marseille. I Days of Glory skildres blant annet hvordan de afrikanske soldatene deltar i frigjøringen av Marseille og Toulon før de kjempet mot tyskerne i Alsace. Indigènes kan oversettes med innfødte og var betegnelsen brukt på dem fra de franske nordafrikanske koloniene. Bouchareb ønsket å fortelle historien til disse mennene som dro til et annet land for å kjempe mot fascisme og nazisme som et innlegg i den stadige debatten om franske immigranter. Historien bygger både på undersøkelser og øyevitnebeskrivelser og var første gang disse soldatenes historie ble fortalt i fransk film. Den kommenterer for øvrig ikke hendelsene som ble skildret i Vittorio De Sicas To kvinner (La ciociara, 1960).

Algerie og Marokko, 1943. Fire menn rekrutteres til å kjempe for det franske flagget. De trenes opp og gjør seg klar for sin første kamp. Etter et blodig, men avgjørende angrep i et fjellområde for å frigjøre det fascistiske Italia settes de inn i frigjøringen av Frankrike. Vi følger den usikre unggutten Saïd, korporal Abdelkader som kjemper for forfremmelse, skarpskytter Messaoud og Yassir som kjemper ved siden av sin bror. Underveis mister de mange av sine medsoldater før frigjøringen av Frankrike. De tar hele veien til Vosges. Her møter de hard motstand fra en tysk bataljon.

80 års markering: D-dagen og vendepunktet i andre verdenskrig på film – CINEMA

Som etterkommer av algeriske innvandrere har regissør Bouchareb en agenda med Days of Glory: Å gi disse glemte soldatene deres rettmessige plass i historien og en slags oppreisning. Parallelt med fientlige sammenstøt på slagmarken, må de også utkjempe en kamp for at soldatene fra koloniene skal behandles likeverdig som vanlige franskmenn. Om man er kristen eller muslim og kommer fra Algerie, Marokko eller andre steder i Nord-Afrika, skal det ikke ha noen betydning. Days of Glory ble lansert i en tid preget av opptøyer i Paris’ forsteder og opphetede debatter om migrasjon. Filmen ble en suksess i Frankrike og førte til en større diskusjon om disse krigerne. Soldatenes krigspensjon ble tilbakeført etter at president Jacques Chirac hadde sett filmen.

Tematisk kan man se paralleller til amerikanske krigsfilmer om afroamerikanske soldaters konflikter med hvite soldater. På liknende vis har Days of Glory i overkant arketypiske karakterer, og den bruker litt for mye tid på å utbrodere sitt tema og budskap. Den har også litt for mange avstikkere før den finner sin virkelige røde tråd. Til tross for dette er de skitne skyttergravene forseggjorte og krigsscenene både mektige og realistiske. Skuespillerensemblet vant prisen for beste skuespillere da den ble lansert på filmfestivalen i Cannes hvor den for øvrig også var nominert til Gullpalmen. Siden fikk den ni César-nominasjoner og ble Algeries Oscar-bidrag til beste fremmedspråklige film.

Anonyma

Som en slags fortsettelse av Der Untergang (2004) blir tråden til den tyske sivilbefolkningens skjebne plukket opp i tyske A Woman in Berlin (Anonyma – Eine Frau in Berlin, 2008).

I den store litterære fortellingen om krigen er kvinnenes skildringer i fåtall. En av de mest kjente er memoarene En kvinne i Berlin. Dette var et dokument skrevet som selvhjelp til en tysk sivil kvinne. Boken ble første gang utgitt i USA i 1954 og fem år senere kom den på tysk. Den ble publisert anonymt, ble møtt med avsky og sett på som et hån mot tyske kvinner. Den ble anklaget for å være umoralsk og antikommunistisk propaganda der den skildret tabu som voldtekt og kollaborasjon. Boken solgte dårlig, og forfatteren var sjokkert over mottagelsen. Hun nektet å la boken få nye opplag så lenge hun levde, og hennes navn forble ukjent. Etter den kalde krigen kom tyskernes behov for å bearbeide sine traumer og lidelser, og etter hvert ble memoarene gjenutgitt i Tyskland. Nå ble den derimot hyllet og anerkjent, lå på bestselgerlisten i flere titalls uker samtidig som forfatteren ble identifisert. I moderne tid har memoarene blitt ansett som et viktig bidrag i ideen om at Tyskland ikke bare var en krigshisser, men også et offer under andre verdenskrig der kvinner ble utsatt for rystende og traumatiske overgrep.

Berlin, april 1945. Den sovjetiske offensiven har kommet tett på og Berlins befolkning på to millioner er i ferd med å falle. Sosietetskvinnen og journalisten Anonyma (Nina Hoss) er i begynnelsen av trettiårene. Hun har reist over hele verden, men har vendt tilbake til Berlin. Hun er fascist, mens hennes kjempende ektemann Gard er nazist. I de krigsherjede gatene faller bombene tett. Unge gutter i Hitlerjugend og gamle menn i Volkssturm forsvarer byen mens kvinner, barn og eldre har søkt tilflukt i bomberom. Den røde armé med 1,5 millioner soldater har seiret, det tyske samfunnet har kollapset og kvinnene er fritt vilt som nå blir utnyttet på det groveste. I krigens siste fase skal det tyske folket få gjengjelde fire år med angrep på Sovjetunionen. Kvinnene blir jaget fra sted til sted, inkludert Anonyma. Men til slutt tar Anonyma skjebnen i egne hender og beslutter at hun selv skal bestemme hvem som skal få lov til å røre henne.

Andre verdenskrig fortalt i 10 danske krigsfilmer – CINEMA

Regissør Max Faerberboek skildrer høyst troverdige krigsscener i et sønderbombet Berlin og et land i ruiner, riktignok filmet i polske kulisser. Selv om Hitler har tatt sitt eget liv er ikke krigen over for de tyske kvinnene. Deres krigstraumer skal skapes under de sovjetiske soldatenes seiersrus. Hovedpersonen er et tidsvitne som opplever krigens siste fase og sivilbefolkningens lidelse der de flokker seg sammen i skjul i en by preget av gjenytelser og hevn. Det er en overlevelsesfilm hvor kvinnene skal merkes for livet etter invasjonsstyrkens ankomst. Voldtekt brukes som våpen og er en del av krigsbyttet. Med aksept fra sine offiserer går soldater fra Den røde armé løs på sivilbefolkningen og skryter av hvor mange kvinner de har voldtatt. Sjalusi og stridigheter oppstår imellom dem, også i kampen om samme offer. På film har vi tidligere sett sivilbefolkning i andre land lide av tyske soldaters maktbruk. På liknende vis er det ubehagelig å se den tyske sivilbefolkningen som et skadelidende bytte.

Dette er en antikrigsfilm om samhold og kampen for overlevelse skildret fra et kvinnelig perspektiv. De tar til seg sovjetiske soldater og tilbyr dem mat og nærhet i bytte mot beskyttelse fra andre soldater. Anonyma har utdannelse og snakker russisk, og dette bruker hun for å komme tett på major Andreij (Evgeniy Sidikhin). Han blir hennes verge og gir henne beskyttelse fra menige soldater. Anonyma er navnløs grunnet avskyen for sine egne handlinger.

Mens kvinnene fremstilles som overlevere i krigens siste fase, fremstår mennene i den neubehagelige situasjonen som svake og handlingsudyktige. Etter krigen var dette et tabubelagt tema som skulle ties i hjel, men Anonymas dagbok er en øyenvitneskildring som byr på oppriktige refleksjoner om overgrep mot sivilbefolkningen og om voldtekt i krig. Det handler om hvordan overgrep mot kvinner i krigstid er en kollektiv skjebne, mens det i fredstid er en individuell opplevelse. A Woman in Berlin er en sterk film og et intimt og ubehagelig innblikk i krigens redsler. Det er på alle måter en påkostet og mektig film hvor Berlins gater overtas av den mektige røde arméen med sine mange militære kjøretøy. I den britiske historikeren Antony Beevors bok Berlin – nederlaget 1945 fra 2002 estimerer han at rundt 100.000 kvinner i Berlin ble voldtatt av russiske soldater. I sitt forord til relansering av En kvinne i Berlin påpeker Beevor at den er: «en av de viktigste personlige beretningene som noen gang har blitt skrevet om virkningene av krig og nederlag.»

A Woman in Berlin hadde premiere på filmfestivalen i Berlin hvor den ble hyllet for sitt portrett av en brutal og moralsk komplisert periode. Den kan sees på SF Anytime eller Blockbuster.

Belgisk feelgood-hevn

Bye Bye Germany (Es war einmal in Deutschland…, 2017) påroper seg å være en utrolig, men sann historie om hvordan en mann kunne overleve Holocaust ved å fortelle vitser.

Dette kombineres med det store paradokset om at hele 4.000 jøder ble igjen i Tyskland etter krigen, men ingen av dem kunne forklare hvorfor. Regissør Sam Garbarski var sønn av tyske jøder som overlevde Holocaust og som valgte å bli i Tyskland etter krigen. Ingen tidligere filmer hadde prøvd å tematisere den ukomfortable perioden og dette tabubelagte aspektet, og slik ble interessen vekket hos Garbarski. Det hele startet da Michel Bergmann sendte sin selvbiografiske bok Die Teilacher fra 2010 til Garbarski, og han takket ja til å filmatisere boken. I boken forteller Bergmann både sin fars og sin onkels historie og den ufortalte fortellingen om jødiske overlevende som forble i Tyskland. Med utgangspunkt i sin egen bakgrunn skulle Garbarski sammen med Bergmann skrive manuset. I tillegg henter filmen ytterligere elementer fra Machloikes, den andre boken i Bergmanns trilogi om det jødiske livet i Frankfurt.

Frankfurt 19 46. Etter frigjøringen av Europa befinner David Bermann (Moritz Bleibtreu) seg i en amerikansk transittleir for flyktninger sammen med andre overlevende jøder. David er en blakk jødisk handelsmann som har en perfekt plan for å finansiere drømmen om å emigrere til USA. Før familien hans ble deportert og drept i Auschwitz, drev de en fremgangsrik tøyforretning som han nå ønsker å gjenoppstarte. Men en amerikansk komité som sporer opp nazistkollaboratører holder løyvet tilbake da de mener Bermann har samarbeidet med nazistene. Avhørslederen Sara Simon mener han var en privilegert fange som ble behandlet spesielt godt av nazistene og vil til bunns i sine mistanker.  Gjennom tilbakeblikk tas vi med tilbake til Bermanns redselsfulle opphold i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen under krigen.

Andre verdenskrig: 9 filmer om den finske Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen – CINEMA

Filmen har to parallellhistorier. Den ene foregår i nåtid hvor Bermann, hans venn Holzmann (Mark Ivanir) og fire andre overlevende, deriblant en som ble reddet av Schindler, legger en plan for kramhandel. Alle vil til Israel eller Amerika og de trenger startkapital for å reise og komme i gang med nye liv. Frankfurt er en by i ruiner og innbyggerne mangler det meste. Nå skal Bermann og hans venner bruke tyskernes skyldfølelse mot dem selv for å selge dem tøy. Salg er en kunst som de behersker til fingerspissen, det handler bare om å få en fot innenfor døren. De besøker foreldre til døde tyske soldater, og utgir seg for å være leger og alt annet mulig for å kunne svindle og hevne seg på det tyske folket. Det hele samtidig som de tjener gode penger. Men mens de andre i gruppa jobber er Bermann stadig i avhør med Sara Simon. Her skal han gradvis forteller om hva som skjedde i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Filmens andre parallellhistorie begynner da Bermann fikk leirkommandanten i Sachsenhausen til å le. Gradvis kommer tilbakeblikkene til brakkene i leiren hvor Bermann fikk tyskere til å le og hvor han på en måte ble hoffnarren til leirkommandant Otte. Slik fikk han fordeler som opphold på de privilegertes brakke. Men en dag får han ordre om at han skal lære bort vitser til Adolf Hitler slik at han kan imponere i møte med Mussolini. Føreren er informert om at en tysk humorist kommer, men det blir enda mer vanvittig da Bermann forteller Sara Simon at han planla et attentat på Hitler. Sara Simon nekter å tro på hans utrolige historier, en konsentrasjonsfange på reise i Bayern med mål om å drepe Hitler.

Det er spenningsbyggingen i Bermanns utrolige historie parallelt med skepsisen til Sara som skaper konflikt og filmens drivkraft. Slik som regissørens noe kontroversielle, men hjertevarme Irina Palm (2007), er også Bye Bye Germany først og fremst en varm og lun fortelling. Den er mild i formen og visuelt er den verken for grafisk eller for mørk. Humor er nøkkelelementet til overlevelse. Karakterene er selvironiske der de spøker med Holocaust, samtidig som de har skyldfølelse for å ha overlevd. Samtidig har de overlevende galgenhumor der de morer seg over at Hitler er død mens de fortsatt er i live. Bermann overlevde ved å fortelle vitser til dem som drepte hans familie. I en scene etter frigjøringen settes det fyr på oppholdsstedet til en nazioffiser som har blitt gjenkjent.  I en annen forteller Bermann om hvordan han med vitser som våpen måtte kjempe mot en annen fange i Sachsenhausen. Vinneren ble belønnet med sjokolade mens taperen måtte gå i dusjen, ensbetydende med døden. Slik som Bermann selv omtaler seg som i filmen, er dette er historien om klovnen i Sachsenhausen.

Forsonende kjærlighet

Keira Knightley spiller i det romantiske krigsdramet The Aftermath (2019) lagt til Tyskland etter frigjøringen av Europa.

Filmens manus var skrevet av Rhidian Brook og var basert på hans bok ved samme navn. Historien var inspirert av hans bestefar som etter frigjøringen av Europa rekvirerte et hus ved elven Elben i Tyskland. Forbrødring med tyskere var ikke tillatt, men på svært uvanlig vis lot bestefaren den tyske familien som eide huset få lov til å bli værende. Forfatterens far ble venn med det tyske barnet som bodde i huset, og de lærte seg å leve sammen gjennom fem år. Settingen er Hamburg, Tysklands nest største by og den gang et viktig mål for de allierte grunnet våpenfabrikker og ubåtbase. Filmen antyder at 40 000 døde etter de alliertes bombing av byen. Den jødiske regissøren James Kent hadde spillefilmdebutert med den romantiske oppveksthistorien Testament of Youth (2014) lagt til første verdenskrig. Kents andrefilm The Aftermath var produsert av Ridley Scotts produksjonselskap Scott Free og ble innkjøpt av Fox Searchlight etter en budkrig.

Hamburg, 1945. Noen måneder etter frigjøringen gjenforenes Rachael Morgan (Knightley) med sin ektemann Lewis Morgan (Jason Clarke) som hun ikke har sett på flere år. Han er en britisk oberst som deltar i gjenoppbyggingen av det utbombede Hamburg. Et herskapelig hus har blitt rekvirert, og de tyske eierne skal sendes til en leir. Men uventet endrer Lewis mening og overbeviser sin kone om å la den tyske arkitekten Stephen Lubert (Alexander Skarsgård) og hans datter Freda få bo på loftet og gjøre enkle oppgaver på eiendommen.

Andre verdenskrig: Norsk krigsfilm i det nye millenniet – CINEMA

Krigens roller er snudd og britene er nå invaderende okkupanter på tysk jord. Dette er en forsonende fortelling som handler om et ektepar som forsøker å finne tilbake til hverandre samtidig som mennesker fra to tidligere krigførende nasjoner må interagere på en ny måte. Filmen fortelles hovedsakelig fra kvinnens synsvinkel. Rachael er emosjonelt knust og hardt preget av sorg etter at hennes sønn døde under bombingen av London. Ettersom tyskere var ansvarlig for hennes tap har Rachael vanskeligheter med å la en tysker bo i samme hus som henne. Hun har ikke sett sin ektemann på flere år og savner lidenskap. Ekteskapet har blitt anstreng og Lewis klarer ikke lenger å gi nærhet til sin kone. Men også husets tyske beboere har blitt påført et tap. Fredas mor døde under bombingen av Hamburg og likedan savner Lubert sin kone. Mens idealistiske Lewis er tilgivende overfor tyskerne, har Rachel kun avsky for dem. Samtidig som Lewis er ute på oppdrag, begynner Rachel gradvis å forsone seg med tyske Lubert.

Filmen prøver å reflektere hvorvidt alle tyskere er skyldige eller ikke, og sentralt står også denazifiseringsprosessen av den tyske sivilbefolkningen. Lubert bygde hus for nazistene og må stadig bedyre hvordan han ikke var medlem av nazipartiet. Lewis administrerer etterkrigsoppgjøret og holder orden på den urolige sivilbefolkningen som er traumatisert av bombingen. Mens de allierte søker etter de som nektet å gi opp kampen, flettes det inn en underhistorie med Fredes ungdomsforelskelse til en innbitt nazist. Store deler av handlingen utspiller seg i herskapshuset, men det som skjer i ruinen Hamburg er et mektig skue. Tidskoloritten er også svært god.

The Aftermath ble den siste produksjonen til Fox Searchlight Pictures før 20th Century Fox ble oppkjøpt av Disney. Kanskje grunnet denne overgangsfasen ble den ikke sluppet på kino i Norge. Den kan sees på Disney+.

Hevneren 

Etter frigjøringen av Europa skjedde flere organiserte jødiske angrep med mål å hevne seg på holocaust.

Etter krigen var det mange overlevende som ble igjen i Europa, og de dannet grupperinger hvor det ble planlagt angrep for å hevne folkemordet. Nakam er det hebraiske ordet for hevn og var navnet på en av disse organisasjonene. Filmen Plan A (2021) baserer seg på historikeren Dina Porats bok Vengeance and Retribution Are Mine fra 2019 som omhandler organisasjonen Nakam og dens leder Abba Kovner. Dette var en gruppe jødiske holocaust-overlevende som sverget å hevne drapet på sitt folk. Deres Plan A gikk ut på å utføre angrep i tyske byer, og målet var å drepe 6 millioner tyskere. Brødrene Doron og Yoav Paz hadde intervjuet flere av konspiratørene bak planen før de skrev filmmanuset og regisserte den tysk-israelske samproduksjonen Plan A.

Tyskland 1945. Krigen er over, og den jødiske fangen Max (August Diehl) har vendt tilbake til sitt hjem i Tyskland med håp om at hans kone Ruth og sønn Benjamin fortsatt kan være i live. På vei til en flyktningleir støter han på en brigade med jøder fra Palestina som er en del av den britiske hæren. Ved å presse en tysk fange har de fått laget en liste over profilerte nazister. Systematisk skal de spore opp og henrette folk som blant annet jobbet i Majdanek og Dachau. Max blir en del av denne undergrunnsbevegelsen og snart begynner han å identifisere seg med gruppens tankesett. Deres mantra er at alle tyskere er skyldige og at alle må dø, inkludert sivile. Gradvis involveres Max i deres grandiose og djevelske planer om å gjengjelde drapet på seks millioner jøder.

Topp 11: Andre verdenskrig og slaget om Nederland – CINEMA

Dette er en annerledes historie om tiden etter frigjøringen og jakten på nazister fortalt gjennom jødiske holocaust-overlevende som streifer et krigsherjet landskap. Til tross for sitt utrolige narrativ er det riktignok en sann historie. Som spillefilm byr den på fiffig dramaturgi der en holocaust-overlevende selv skal bli bøddel. Deretter inntar filmen formen til en slags dobbeltagenthistorie.  Max infiltrerer først hevnegruppen før han gradvis begynner å identifisere seg med gruppens tankesett. Abbas gruppe vil ikke vente på domstolens såkalte rettferdighet, de vil utføre den selv. Med sin operasjon Plan A skal de gjengjelde øye for øye og tann for tann. Seks millioner drepte jøder mot seks millioner drepte tyskere.

Samtidig er det en historie om storpolitikk og en maktkamp for å gi jødene sitt eget land. Noe er i emning, og sterke grupperinger prøver å hindre at denne prosessen blir ødelagt av hevnlystne jøder. August Diehl spiller svært godt i rollen som den sterkt pregede Max. For Max handler det om å ikke miste håpet og troen på å gjenforenes med sine kjære. Hvis han mister denne troen, er hevn det eneste som gjenstår. Max har skyldfølelse over å ikke ha gjort mer i dødsleirene, samtidig som han har skyldfølelse for å ha overlevd, et gjentagende tema i filmene om Holocaust-overlevende. Den andre holocaust-overlevende vi kommer tettest innpå er den medtatte, men sterke jødiske kvinnen Anna. Hun har mistet sine kjære og er innbitt på hevn, og dermed et speilbilde av Max. Filmen utspiller seg i et Tyskland preget av kaos og ruiner etter frigjøringen av Europa. Filmen byr på god tidskoloritt og visuell troverdighet, som også kommer gjennom kostyme og sminke med krigsherjede mennesker i utslitte klær. Komponist Tal Yardeni tilfører dessuten god filmmusikk.

Plan A er en tysk produksjon med israelske regissører, men innspilt hovedsakelig med engelsk tale. I Europa fikk filmen hovedsakelig en digital lansering. Den kan sees på Filmoteket og Amazon Prime.

Krigsfotografen

Den tidligere mote- og reklamefotografen Lee Miller var ingen soldat, men opplevde kamper og frigjøringen som krigsfotograf.

Hennes store gjennombrudd kom da hun fikk i oppdrag å være krigskorrespondent for den britiske avdelingen av motemagasinet Vogue. Lee dekket en rekke hendelser og anses som en viktig aktør i dokumenteringen av frigjøringen av konsentrasjonsleirene Buchenwald og Dachau. Etter hennes død ble det store omfanget av hennes arbeid, deriblant 60.000 negativer, avdekket på Millers loft. Hennes biografi The Lives of Lee Miller ble publisert i 1985 og var skrevet av sønnen Antony William Roland Penrose. Det tok åtte år å bearbeide hennes historie til filmmanus før Lee (2024) ble regissert av amerikanske Ellen Kuras. Hovedrolleinnehaver Kate Winslet, som også var filmens produsent, hadde hyret Kuras som regissør basert på hennes arbeid som filmfotograf på Evig solskinn i et plettfritt sinn (Eternal Sunshine of the Spotless Mind, 2004). Filmens rammefortelling er lagt til England i 1977, hvor Lee Miller blir intervjuet om sitt liv og karriere. Hun får klar beskjed om at det finnes en historie bak hennes bilder og at den fortjener å komme ut i offentligheten. Så begynner hun å fortelle om sitt liv og sine bilder.

Frankrike 1938. Lee Miller (Winslet) er en del av et svært utadvendt kunstnermiljø. Samtidig som hun blir betatt av den britiske kunstselgeren Roland Penrose (Alexander Skarsgård), får Adolf Hitler stadig mer makt. Paret flytter til London, hvor Penrose jobber med kamuflasje, mens Miller fotograferer etterdønningene av Blitzen. Gjennom motemagasinet Vogue hyres hun som krigsreporter til å dokumentere krigen og sendes ut i strid. Mens menn kjemper som soldater, kan hun bidra til krigsinnsatsen som krigsfotograf.

Moderne russisk krigsfilm: En forsmak på invasjonen av Ukraina? – CINEMA

Hun fotograferer kvinnelige soldater, og hennes arbeid skulle sørge for at de kvinnelige leserne av Vogue kunne følge med på hva som foregikk under krigen. Hennes første oppdrag er å dokumentere de skadede etter D-dagen. Miller møter kun motstand fra det britiske militæret som ikke vil tillate en kvinne ved fronten. Hennes amerikanske statsborgerskap og det mindre rigide amerikanske militæret sørger derimot for at hun får reisetillatelse. Dermed havner hun i ildlinjen og kampene i Saint-Malo. Til tross for alle farene er et Europa i krig som et eventyr for Miller. Hun hadde ikke skrevet tidligere, så den virkelige utfordringen var å skrive reportasjene om det hun observerte. Videre følger vi Miller i frigjøringen av Paris i 1944, hvor hun treffer igjen sin gamle venninne Solange (Marion Cotillard), som sammen med sine venner i motstandsbevegelsen har gjennomgått en dramatisk okkupasjonstid. Miller opprøres av de ulike kvinneskjebnene, fra kollaboratører som skamklippes offentlig til sivile kvinner som utnyttes av amerikanske soldater etter frigjøringen.

I 1945 krysser hun den tyske grensen, kjører gjennom utbombede ruiner og lærer om Holocaust. Hun fotograferer nazistenes ugjerninger med togvogner fulle av lik og noen heldige få overlevende i konsentrasjonsleiren Buchenwald som har stor innvirkning på henne. Samme dag som Adolf Hitler tar sitt eget liv i Berlin, tas det ikoniske portrettet av Miller i badekaret til føreren i hans bolig i München. Dette blir gjort ved hjelp av hennes korrespondentkollega Davy Scherman fra Life Magazine. Gjennom de alliertes milepæler blir vi gradvis kjent med Miller, hvordan krigen preget henne og hvilke følger den fikk. Avslutningsvis pensler filmen inn på det vanskelige forholdet mellom Lee Miller og sønnen Tony som opplevde at han var et problem og følte seg oversett. Den internasjonale lanseringen av Lee kom et halvt år etter den tematisk like Civil War (2024). Også her var hovedpersonen en kvinnelig krigsfotograf ved navn Lee på reise gjennom en nasjon i krig, og inspirasjonskilden er ikke til å ta feil av.

Lee kan blant annet sees på Netflix og Filmoteket.