In the Grey byr på stjernespekket action, raske replikker og glatt stil, men bak den elegante overflaten skjuler det seg en overraskende hul thriller der selv Henry Cavill, Jake Gyllenhaal og Kristofer Hivju virker fanget i autopilot.
PÅ KINO FRA 15. MAI: In the Grey er et univers fylt av raske replikker, moralsk fleksible leiesoldater og kriminelle som viser følelser gjennom fornærmelser, lojalitet og vold.
Etter flere år med franchiseprosjekter og større studioproduksjoner vender regissøren tilbake til den dialogdrevne krimformelen som gjorde filmer som Lock, Stock and Two Smoking Barrels og Snatch til moderne kultklassikere. Resultatet er underholdende nok der og da, men også overraskende tomt.
Handlingen følger et hemmelig operativt team som forsøker å hente tilbake en stjålet milliardformue fra en korrupt og tilsynelatende urørlig despot. Oppsettet lover intens action, men Ritchie virker langt mer opptatt av taktiske samtaler, interne maktspill og karakterenes småprat enn av selve spenningen. Planer forklares gjennom raske dialogutvekslinger, visuelle skisser og strategiske gjennomganger som tidvis føles mer som en stiløvelse enn en thriller.
Stjernene holder filmen flytende
I sentrum står trioen Henry Cavill, Jake Gyllenhaal og Eiza González. Cavill spiller den kjølige operatøren Sid med akkurat den typen selvsikkerhet og tørr humor som passer perfekt inn i Ritchies verden. Regissøren vet fortsatt hvordan han skal bruke Cavills tilstedeværelse – han får være både karismatisk, arrogant og fysisk truende uten at det føles anstrengt.
Gyllenhaal tilfører en løsere energi som gjør dynamikken mellom ham og Cavill til filmens mest underholdende element. Den småflørtende bromansen deres gir filmen en viss personlighet, særlig i de roligere scenene der oppdraget havner i bakgrunnen til fordel for banter og intern humor.
Den som likevel gjør størst inntrykk er González som Rachel Wild. Hun tilfører filmen sårt tiltrengt nerve og autoritet, enten hun manipulerer motstandere rundt et forhandlingsbord eller styrer operasjonen fra skyggene.
Samtidig dukker også Kristofer Hivju opp i en mindre, men effektiv birolle som en brutal og kompromissløs håndlanger med tydelig Ritchie-energi. Hivju får ikke enormt mye spilletid, men hans karisma og fysiske tilstedeværelse gjør at han setter et tydelig avtrykk hver gang han entrer scenen.
Stil uten substans
Problemet er at In the Grey ofte virker mer forelsket i sitt eget oppsett enn i historien den faktisk forteller. Ritchie presser den dialogtunge stilen langt, og filmen tror tidvis at den er smartere enn den egentlig er. Det snakkes konstant om planer, prosedyrer og taktiske detaljer, men spenningen uteblir fordi karakterene aldri føles som annet enn glatte arketyper.
Til tross for et budsjett på rundt 100 millioner dollar og flotte omgivelser fra Kanariøyene, fremstår filmen mer som en dyr øvelse i stil enn et engasjerende actioneventyr. Actionscenene er profesjonelt laget, men mangler tyngde, og flere av rollefigurene føles som generiske actionfigurer som mekanisk leverer one-liners mellom slåsskampene.
Likevel er filmen aldri direkte kjedelig. Den er slick, tidvis sexy og har nok stjernekraft til å holde interessen oppe gjennom sine knappe 98 minutter. Ritchie vet fortsatt hvordan han skal skape en kul atmosfære rundt farlige mennesker som ser ut til å kose seg midt i kaoset.
Men In the Grey blir også et eksempel på hvor begrensende denne formelen kan være når den ikke utfordres. Verken Cavill eller Gyllenhaal får særlig mye å jobbe med utover image og attitude, og filmen mangler både emosjonell tyngde og ekte overraskelser. Dette er en kompetent, men flat thriller som aldri nærmer seg regissørens beste arbeid.