The Station er en film som helt tydelig har et budskap. Et underliggende budskap, selv om det faktisk sies i klartekst helt i begynnelsen av filmen. Vi skal komme tilbake til hva det er.

CANNES FILM FESTIVAL CRITICS’ WEEK: Filmens handling utspiller seg i Jemen. Det er et land vi sjelden hører om her i Norge. Og enda sjeldnere ser vi film derfra. Men så er det det, da – at filmen til en viss grad faktisk er norsk. Riktignok er den regissert av skotsk-jemenittiske Sara Ishaq, Men Barentsfilm er inne på produsentsiden. Dessuten er den delvis finansiert av Sørfond. Nå skal vi ikke gjøre mer ut av den norske forbindelsen enn å nevne dette.

Ishaq og hennes jemenittiske bakgrunn er uten tvil den mest sentrale kraften i filmen. Det er hun som skaper både dens kunstneriske og politiske sentrum. Og de menneskelige dilemmaene i fortellingen.

Besinstasjon for kvinner

Filmens hovedperson er Layal, som har en noe uvanlig geskjeft gående. En bensinstasjon som drives av en kvinne og som kun har kvinnelige kunder, er ikke hverdagskost i Jemen. Stasjonen har også en hyggelig bakgårdskafé. Ishaq fortalte nylig til Variety at hun for noen år siden oppdaget en slik bensinstasjon i hovedstaden, Sanaa. Den første tanken var å lage en dokumentar, men det prosjektet ble raskt skrinlagt. Vel kjører kvinner i Jemen bil, men det er ikke vanlig at de går rundt med filmkamera.

Filmen handler strengt tatt ikke om stasjonen. Stasjonen danner bare rammen for særlig den første delen av filmen. Layal bor sammen med, og er omsorgsperson for, sin tolv år gamle bror. Han er straks gammel nok til å bli hentet inn i de voksne mennenes verden – krigen. Dette er et samfunn der myndighetene via plakater på husveggene søker gutter helt ned til tolvårsalderen for verving. Mange av dem dør i kampene.

Innledningen skildrer kvinnefellesskapet som varmt og rikt. Opp mot dette blir vi introdusert for Layals søster Shams, som driver innsamling til krigen. Hun representerer et tydelig motstykke. Shams går i hijab og dekorerer bilen sin med bilde av en ung gutt som har dødd en martyrdød for landet sitt – også han en bror. Dessuten møter den vi kommunalt ansatte kvinnen som oppsøker Layals kafe for å føre kontroll med kvinnenes moral. Når hun kommer, forsvinner den hyggelige og avslappede stemningen. Hår må dekkes til. Hun ilegger Layal en stor bot for å ikke la den unge broren verve seg.

I bakgrunnen hører vi av og til budskap fra høyttalere som minner om dette samfunnets strenge regler. De regulerer særlig kvinnenes liv.  Kvinner har plikt til å få mange barn, og prevensjon er forbudt.

Håp og desperasjon

Fortellingen bølger fram og tilbake mellom håp og desperasjon. Og det blir tydelig at angst for forfølgelse preger dette samfunnet. Flere hendelser underveis snur om på fortellingen, men det bærende elementet blir likevel tydelig. Nemlig at kampen for tilværelsen er hard i dette samfunnet.

Noen ganger blir det likevel litt vanskelig å sortere de ulike interessekampene som pågår, og overgangene er ikke alltid like tydelige. Dette har nok mye å gjøre med at en norsk betrakter verken har den kulturelle rammen eller språket inne. Vi reddes av at filmen etter hvert bygger sin dramaturgi opp under de to søstrenes livsvalg. De strides, men de er også bundet til hverandre. Og de har begge vansker med å forstå den andres livsvalg. Det er først og fremst når Ishaq etter hvert blir tydelig på hvilke valg de to søstrene har tatt – og tar hver dag – at grunnkonflikten i fortellingen blir tydelig.

Mye av The Station er filmet i dagslys, og i en realistisk stil. Vi inviteres ikke inn i krigsscener. Krigen er mer indirekte til stede, for eksempel via militærfly som passerer i lav høyde. På den annen side inviteres vi inn i kvinnefellesskapet – også dette er preget av rigide regler og stridigheter. Adskillelsen av kjønnene ser ut til å være nærmest total. Det er i ansiktene til dem vi møter at vi finner den oppgittheten og delvis desperasjonen som de møter hver dag.

Kampen for tilværelsen

Meldingen filmen gir oss, er at i et samfunn der mennene er utkalt i krigen det kvinnene som holder samfunnet sammen. Men de har ikke gode vilkår for å klare dette. Og krigens ideologiske fronter gjenspeiles også blant kvinnene.

The Station blir til slutt en film som handler om kampen for tilværelsen. Den sier oss at et samfunn i krig som bygger på sterk sosial kontroll ikke kan være et lykkelig samfunn. For Ishaq ser det ut til å være viktig å løfte andre perspektiver enn de dominerende fortellingene om landet som vi ellers får, i nyhetsbildet. Det gjør hun gjennom å sette kvinner i hovedrollene.

The Station hadde verdenspremiere 17. mai, i Critic´s Week-programmet i Cannes.