Syv år etter Star Wars: Episode IX – The Rise of Skywalker vender Star Wars endelig tilbake til kinoformatet med Star Wars: The Mandalorian and Grogu.
PÅ KINO FRA 22. MAI: Overgangen fra Disney+-serie til kinofilm burde vært en stor begivenhet for sagaen, men resultatet føles dessverre mer som en ekstra lang episode av serien enn et nytt kapittel som virkelig betyr noe.
En historie uten store konsekvenser
Filmen følger Din Djarin og Grogu etter hendelsene i seriens tredje sesong, når duoen får i oppdrag av New Republic å spore opp en mystisk imperial leder. Oppdraget leder dem til Nal Hutta, hutter, gladiatorkamper og flere klassiske ingredienser som fans av universet vil kjenne igjen umiddelbart. Historien beveger seg raskt, og filmen er aldri direkte kjedelig, men den mangler både dramatisk tyngde og følelsen av at noe står på spill.
Det største problemet er hvor lite viktig alt føles. Hverken karakterene eller universet utvikler seg nevneverdig, og mange av de narrative grepene minner om ting vi allerede har sett i serien. Mando er fortsatt den stoiske krigeren, Grogu er fortsatt søt og markedsføringsvennlig, og når rulleteksten kommer, føles det nesten som om ingenting egentlig har endret seg.
Action, humor og fanservice
Når det er sagt, fungerer filmen ofte som ren underholdning. Actionsekvensene er godt koreografert, spesielt en intens kamp mot flere imperialister og et møte med AT-AT-er i snølandskap. Samspillet mellom Pedro Pascal og Grogu er fortsatt seriens største styrke, og flere biroller gjør gode inntrykk – særlig Sigourney Weaver som oberst Ward og Jeremy Allen White som Rotta the Hutt.
Filmen balanserer også forholdsvis godt mellom referanser for gamle fans og en enklere struktur som gjør den tilgjengelig for et bredere publikum. Problemet er bare at den sjelden tør å utfordre seg selv eller universet den foregår i.
Ujevnt visuelt – fantastisk musikk
Visuelt er filmen mer ujevn enn forventet. Enkelte scener ser imponerende ut, med sterke effekter og detaljerte skapninger fra Industrial Light & Magic, mens andre sekvenser har den samme flate følelsen som Disney+-serien. Til en stor kinofilm å være burde uttrykket vært langt mer cinematisk.
Filmens virkelige høydepunkt er lydsporet til Ludwig Göransson, som viderefører seriens musikalske identitet samtidig som han eksperimenterer med mer elektroniske og 80-tallsinspirerte sci-fi-toner. Musikken gir filmen en egen atmosfære som ofte er mer spennende enn historien selv.
Star Wars: The Mandalorian and Grogu er altså hverken en katastrofe eller en triumf. Den leverer trygg og lettbeint underholdning for både fans og nykommere, men mangler ambisjonene, overraskelsene og tyngden som kunne gjort den til noe mer enn «helt grei». Resultatet er en film som fungerer i øyeblikket, men som sannsynligvis vil bli glemt raskt.