– Det finnes alltid en følelse av krise et sted. Hver generasjon tror de står overfor noe nytt, men menneskelig erfaring gjentar seg, sier skuespiller Brendan Gleeson. Nå er han aktuell i Prime Video-serien Spider-Noir.

Det finnes en type stemme som ikke forsøker å fylle rommet, men som får rommet til å senke seg litt. Den irske skuespilleren Brendan Gleeson har en slik stemme.  Når han snakker om noir, er det ikke som sjanger, men som noe som kommer og blir værende.

Gleeson er aktuell i Spider-Noir, en nytolkning av Spider-Man-mytologien som flytter helten inn i et alternativt 1930-talls New York – en by der lyset aldri helt når ned til gatenivå.

Spider-Noir er en live-action-serie basert på Marvel-tegneserien «Spider-Man Noir». Den forteller historien om Ben Reilly i Nicolas Cages skikkelse. Han er en privatdetektiv i 1930-tallets New York som har mistet lykken i livet. Etter en dypt personlig tragedie blir han tvunget til å konfrontere sitt tidligere liv, samtidig som han – som byens eneste superhelt – må håndtere rollen sin og det som skjer i byen.

Han er en mann som forsøker å navigere i et system der rettferdighet ikke er fraværende, bare forhandlingsbar. Dette er en verden bygget for tvil hvor Brendan Gleeson opptrer som gangsterbossen Silvio Manfedi – og han virker, på en nesten urovekkende naturlig måte, hjemme der.

– I denne spesifikke versjonen av irsk gangsterisme bestemte vi oss for å gjøre ham til en Dublin-gangster. I mange noir-filmer finnes det kanskje irske politimenn eller irske gangstere, men de er vanligvis amerikanere – førstegenerasjonsamerikanere eller bare amerikanske skuespillere med veldig dårlige irske aksenter, forteller Brendan Gleeson.

“Det var alltid en by i bakhodet”

Han vender stadig tilbake til Dublin. Ikke som et minne, men som et kompass.

– Jeg ville at han skulle komme fra en by som Dublin, sier han, en by formet av ekstrem fattigdom og harde kår. Det preger hvordan folk beveger seg videre i verden.

Det er ikke nostalgi i stemmen hans. Snarere en slags kartografi over menneskelig formasjon: hvordan steder blir værende i mennesker lenge etter at de har forlatt dem.

– Der var noen av de verste slumområdene i Europa – den største fattigdommen. Så jeg ville ha noen fra den bakgrunnen som dro til Amerika og gjorde det bra, som fant sin egen vei, understreker han.

I hans forståelse blir noir nesten biografisk. Ikke som stil, men som erfaring – en måte å forstå hva som skjer når mennesker fra marginale steder møter maktens sentre:

– Noen reiser til Amerika og prøver å gjøre noe av seg selv, sier han, men de kommer ikke tomhendt. De kommer med hele bakgrunnen sin.

Noirens presise mørke

Det er fristende å redusere noir til estetikk: røyk, hatter, våte gater, skygger som skjærer ansikter i to. Men i Gleesons blikk er det noe langt mer vedvarende:

–Noir er ikke et uttrykk for mørke. Det er et uttrykk for usikkerhet. En verden der ingen intensjon er helt ren og makt alltid etterlater spor. Her er kjærlighet og svik ofte to sider av samme handling, og tilfeldighetene virker mer presise enn rettferdigheten.

I Spider-Noir blir dette ikke dekorasjon, men struktur. Superheltens mytologi blir strippet ned til noe mer grunnleggende: en mann som forsøker å handle riktig i et system som aldri gir ham et klart riktig svar.

“Vi er alltid i en slags gråsone”

– Dette er en historie som foregår i moralsk og politisk gråsone. Hvis du ser på dagens samfunn – finnes det relevans?

– Ja, jeg tror vi alltid befinner oss litt i en moralsk gråsone når det gjelder makt, og menneskene som utøver den, motivasjonene deres og konsekvensene. Men jeg tror vi er i en tid hvor moralsk sikkerhet er veldig vanskelig å finne. Unntatt kanskje i hodene til mange mennesker som blir trukket mot en slags individualisme i jakten på lykke som egentlig er falsk. Og jeg tror de fleste egentlig søker en form for forbindelse med andre som tenker likt.

Han stopper ikke der, men lar tanken gli videre, som om den allerede er kjent stoff:

–Den moralske gråsonen har alltid eksistert. Men av og til blir folk overbevist, eller lar seg overbevise, om at det er «oss mot dem» eller «meg mot verden». Men det fungerer aldri så enkelt. Mennesker er mer sammenvevd enn som så.

Når samtalen dreier mot samtiden, blir Gleesons formuleringer mer ettertenksomme:

– Så det er relevant i den forstand at det er veldig lett… I serien er dette rett før andre verdenskrig og alt det som kom med den. Det er en slags apokalyptisk følelse i måten ting er nå. Jeg tror virkelig vi ikke bør la oss lure av menneskets natur. Det har alltid vært denne utfordringen. Hver generasjon har hatt en eksistensiell trussel. Vi må bare fortsette å håndtere den.

Han peker på en samtid der individualisme ofte presenteres som frigjøring, men som i praksis kan oppleves som isolasjon. Et paradoks som, i hans øyne, gjør moral mindre tydelig – ikke mer.

Det er her Spider-Noir får sin uventede resonans: ikke som historisk tilbakeblikk, men som speil.

En by som aldri er helt nåtid

Noir-universet som serien henter fra er historisk forankret i en bestemt følelse: mellomkrigstiden. En tid preget av økonomisk ustabilitet, politisk uro og en underliggende fornemmelse av at verden kunne tippe når som helst.

Gleeson snakker om dette ikke som historikk, men som mønster.

– Det finnes alltid en følelse av krise et sted, sier han: – Hver generasjon tror de står overfor noe nytt, men menneskelig erfaring gjentar seg.

I Spider-Noir blir denne følelsen til arkitektur: en by der fremtiden ikke er fraværende, men usikker.

Sterk tilstedeværelse

Det er lett å se Gleesons filmografi som en rekke sterke karakterroller. Men sett samlet, danner den noe mer konsistent: en vedvarende tilstedeværelse i mellomrommene.

Gjennombruddet kom med The General i 1998 i regi av John Boorman. Han spilte den virkelige irske forbryteren Martin Cahill – en figur som samtidig var beundret, fryktet og uunngåelig menneskelig.

Senere kom rollen som den uforutsigbare Mad-Eye Moody i Harry Potter og ildbegeret, en karakter der paranoia og lojalitet eksisterer side om side uten å oppheve hverandre. Så kom den mørke humoren og den eksistensielle tyngden i Undercover i Brügge, der vold og skyld aldri helt finner en løsning, bare en slags pause.

Og i The Banshees of Inisherin ble stillheten selv en karakter – et portrett av et vennskap som bryter sammen uten dramatisk forklaring, bare en langsom, irreversibel forskyvning. Felles for dem alle er ikke handlingene, men fraværet av enkle forklaringer.

Når farger blir en moralsk beslutning

Noir er ofte definert av svart-hvitt – ikke bare som teknikk, men som et slags etisk språk. Kontrasten mellom lys og mørke antyder klarhet, selv når historien nekter å tilby det. I moderne tolkninger som Spider-Noir eksisterer dette i spenning med farge. Ikke som en estetisk konflikt, men som en filosofisk. Gleeson beskriver hvordan slike valg alltid handler om mer enn bilde: de handler om hvordan en verden føles.

Han nevner klassiske filmtradisjoner der lyssetting ble brukt for å skape en bestemt emosjonell sannhet – ikke nødvendigvis en realistisk en: –Det handler om å finne tonen, sier han, ikke bare virkeligheten.

– Spider-Noir slippes både i svart-hvitt- og fargeversjon akkurat som jeg husker The General  – den var i svart-hvitt på kino og i farge på TV?

– Ja, det stemmer. Jeg er glad for at du husker det. John Boorman ville ikke lage en fargeversjon, så forskjellen her er at John ikke ønsket det, men han trengte TV-pengene for å få filmen laget. Det er en lang historie med The General. Vi måtte filme i farger, men vi lyssatte den for svart-hvitt. Den fargede versjonen ble interessant fordi den endte opp med å ligne på denne i naturen, men det var ikke en bevisst fargelegging.

Vi prøvde å desaturere alt. Hele paletten ble gjort ganske dempet. Jeg tror Vertigo var filmen vi hentet inspirasjon fra når det gjaldt palett – tidlig fargebruk. Men livligheten i kostymene og fargene som faktisk er der, er helt ekstraordinær. Dette var et bevisst valg.

Forskjellen mellom The General og Spider-Noir er at John virkelig ikke ønsket farge, fordi han mente at farge kan glamorisere blod og lidelse, og at svart-hvitt bringer det tilbake til et mer nøkternt perspektiv. Her var fargen derimot en nødvendighet som ble omfavnet. Fotograf Darren Tiernan og teamet brukte mange uker på etterarbeidet, og hver scene måtte finjusteres i farger med stor omsorg.

Dette var et kjærlighetsarbeid – fargearbeidet, i motsetning til en nødvendighet. Men for meg er det svart-hvitt som er der filmen egentlig «bor».

“Det er alltid noe vi ikke helt kontrollerer”

Mot slutten av samtalen vender vi tilbake til noirens vedvarende tiltrekningskraft. Gleeson formulerer det ikke som en teori, men som en observasjon: – Det finnes alltid noe i menneskelivet vi ikke helt kontrollerer. Og det er der historiene begynner.

I Spider-Noir blir dette til premiss: en mann i en by der kontroll er en illusjon og der sannhet alltid er delvis skjult.

Men kanskje er det nettopp derfor slike historier fortsetter å komme tilbake, i nye former, nye epoker, nye kostymer. Fordi de ikke handler om mørke. De handler om det vi ser når lyset ikke helt strekker til.

Spider-Noir lanseres i både farge- og svarthvittversjoner. Den har premiere på Prime Video 27. mai