Det finnes utallige Spider-Man-varianter der ute, men få føles like unike og stilbevisste som Spider-Noir. Med Nicolas Cage i hovedrollen får vi en mørk noir-thriller som både revitaliserer superheltsjangeren og hyller klassisk film noir.

PRIME VIDEO FRA 27. MAI: Inspirert av Spider-Man Noir-tegneseriene fra 2009 og Ben Reilly-karakteren Nicolas Cage stemmela i Spider-Man: Into the Spider-Verse (2018), tar serien oss med til depresjonstidens New York. Her følger vi en desillusjonert privatetterforsker med superkrefter som kjemper mellom ønsket om å leve et anonymt liv og behovet for å hjelpe mennesker i nød.

Det som først kan høres absurd ut, Nicolas Cage som en traumatisert, alkoholpreget Spider-Man i 1930-tallets New York, viser seg å være en av de mest originale superheltseriene på lenge.

En rendyrket noir-fortelling

Spider-Noir tar tydelig avstand fra både MCU og Spider-Verse-filmene og står støtt på egne bein som en klassisk noir-fortelling.

Vi møter Ben Reilly (Nicolas Cage), en nedbrutt privatdetektiv som for lengst har lagt masken på hylla etter en personlig tragedie. Når en tilsynelatende enkel utroskapssak trekker ham inn i et nett av korrupsjon, mafiaoppgjør og mord, tvinges han tilbake i rollen som «The Spider».

Handlingen utspiller seg i et turbulent New York preget av depresjonstid, forbudstid, gangstervold og dype sosiale skiller. Ben forsøker å få endene til å møtes som privatetterforsker sammen med sin lojale sekretær Janet (Karen Rodriguez), men alt endrer seg når den mystiske sangeren Cat Hardy (Li Jun Li) hyrer ham til å etterforske en sak knyttet til byens mest fryktede gangsterboss, Silvermane (Brendan Gleeson).

Som enhver klassisk noir-helt trekkes Ben gradvis inn i en verden av løgner, begjær og konspirasjoner – samtidig som han må konfrontere både fortiden sin og rollen som New Yorks eneste superhelt.

En visuell triumf i svart-hvitt

Det mest imponerende med Spider-Noir er hvor kompromissløs serien er i uttrykket sitt. Skaperne omfavner noir-sjangeren fullt ut, med hardkokt dialog, røykfylte jazzklubber, regnvåte bakgater og moralsk tvetydige karakterer.

Resultatet føles som en perfekt blanding av klassiske detektivfilmer og moderne superheltfortellinger – og mot alle odds fungerer kombinasjonen overraskende godt.

Visuelt er dette noe av det lekreste Prime Video har levert på lenge. Serien kan sees både i farger og i svart-hvitt, men den monokrome versjonen er uten tvil den definitive måten å oppleve historien på. Cinematografien oser av kjærlighet til klassisk film noir, med dype skygger, dramatiske kameravinkler og lyssetting som kunne vært hentet direkte fra filmer som Malteserfalken  og Den tredje mann.

Regien er full av stilistiske detaljer. Produksjonsdesignet er også imponerende gjennomført. Hver scene føles nøye komponert, som om den kunne vært hentet fra en klassisk noir-plakat.

Nicolas Cage er perfekt kaos

Nicolas Cage er seriens store trekkplaster, og han leverer akkurat den eksentriske energien rollen krever. Han balanserer elegant mellom det tragiske og det absurde, samtidig som han gir Ben Reilly en overraskende sårbarhet.

Brendan Gleeson gjør også sterkt inntrykk som den truende Silvermane, mens Lamorne Morris tilfører både energi og skarphet som journalisten Robbie Robertson. Birollene får rom til å skinne i et manus som stadig introduserer nye mysterier, dobbeltspill og brutale konfrontasjoner.

Svart-hvitt eller farger?

En av seriens mest interessante ideer er muligheten til å se den enten i svart-hvitt eller i den alternative «True-Hue Full Color»-versjonen.

Dette er langt mer enn en gimmick. Den svart-hvite utgaven forsterker seriens mørke noir-stemning med hypnotiske kontraster og et elegant spekter av gråtoner. Fargeversjonen gir derimot serien et mer tegneserieaktig uttrykk, med sterke kontraster og levende nyanser som minner om klassiske pulp-hefter.

Begge versjonene fungerer overraskende godt, men den monokrome presentasjonen er klart mest stemningsfull. Likevel er det verdt å teste begge for å se hvor mye farge påvirker opplevelsen av historien.

Et friskt pust i superheltjungelen

Det som virkelig løfter Spider-Noir over mengden er at serien aldri mister kjernen i Spider-Man-myten av syne: skyldfølelse, ansvar og tap.

Selv med noir-filteret intakt føles dette fortsatt som en ekte Spider-Man-historie – bare mørkere, mer melankolsk og betydelig mer voksen.

I en tid der superheltmarkedet begynner å føles overmettet, fremstår Spider-Noir som et friskt pust: en stilfull, spennende og overraskende emosjonell kriminalfortelling med spindelvev i skyggene.