Den sverdsvingende sirkelen er fullendt. Arnold Schwarzenegger er i hardtrening før King Conan og nå kommer nytolkningen Masters of the Universe. Den sverdsvingende muskelbunten er utvilsomt tilbake på film. 

I enkelte medier advares det om et nytt mannsideal hvor det å være «skikkelig mann» handler om mer enn styrke, makt og penger. Skal man vurdere ut fra kommende Hollywood-nytolkninger og reboots kan det derimot virke som at det gamle mannsidealet fortsatt er populært.

Det startet for en mannsalder siden. I 1982 kom en serie muskuløse leker fra Mattel hvor kampen sto mellom den sverdsvingende He-Man og den onde trollmannen Skeletor. Tilfeldigvis kom den sverdsvingende muskelbunten Conan the Barbarian på kino samme år. Dette var en tid med et muskuløst mannsideal, en topptrimmet kriger som hugget ned fiender og kjempet mot gigantiske slanger for å redde vakre kvinner.

Samtidig hadde videobutikkene etablert seg på hvert småsted i Norge. Dette var en tid hvor man leide VHS-kassetter basert på forseggjorte omslag der muskelberg kjempet mot monstre og reddet prinsesser. Hvis du var gammel nok til å leie en film, var det nesten garantert at innholdet ikke samsvarte med omslaget. Filmene var oftest av billig kvalitet og historiene hang sjelden sammen. Likevel var de fascinerende og tidvis sjarmerende. Vi tar et gjensyn med 13 sverdsvingende videominner og undrer på om alt var tøffere og bedre før?

Conan barbaren 

Til enhver populærkulturell eksplosjon trengs en gjennombruddsfilm og sjelden har vi sett en like kraftfull begynnelse som Conan barbaren (1982). Robert E. Howard publiserte en rekke Conan-noveller på 1930-tallet som ble sementert i populærkulturen gjennom Marvel-tegneserier på 1970-tallet. Frank Frazettas malerier fra en svunnen magisk tid trollbandt tegneserieleserne, inkludert produsent Dino De Laurentiis som fremskaffet 20 millioner dollar til en spillefilm. En svært ruset Oliver Stone skrev et ellevilt postapokalyptiske manus før det hele ble nedjustert av den edruelige regissøren John Milius. Den ukjente Arnold Schwarzenegger fikk hovedrollen, ikke på grunn av skuespillerferdigheter, men for sin fysikk. Mens Arnold trente hest, sverd og kamptekninker i tre måneder, fikk Jackie Chan tilbud om å spille Conans sidekick Subotai. Chan krevde en million dollar og mistet rollen. Filmen med sine barbariske sverdkamper ble spilt inn i Spania og erstattet den utgåtte spaghettiwesterens revolverdueller. Filmplakatenes Michelangelo, Renato Casaro, gjestet innspillingen og skapte det som ble den legendariske filmplakaten til Conan barbaren (1982).

Utsmykket med slangesymbol leder Thulsa Doom (James Earl Jones) en horde krigere i angrepet på den unge gutten Conans landsby. Mens de fleste massakreres tas Conan til fange for å trenes opp som gladiator. Han vokser opp, trenes som sverdsvinger og kjemper med døden som innsats. Mange år senere frigjøres han og starter en karriere som tyv. Sammen med røverne Valeria (Sandahl Bergman), Subotai (Gerry Lopez) og trollmannen Akiro får han i oppdrag fra kong Osric å redde hans datter, prinsesse Yasmina.

Arnold Schwarzenegger presser seg til det ytterste før «Conan»-comeback – CINEMA

Conan lever i en primitiv verden der styrke og smidighet avgjør hvem som overlever. Dette er eventyrernes tidsalder. Vi befinner oss i fantasilandet Cimmeria som kombinerte europeisk middelalder, vikingkultur og barbariske skikker. Conan en en eventyrer, en barbar og lovløs kriger med uvanlig styrke fra den usivilisert Hyboria-æraen. Conan kan ikke stole på noen, kun sverdet. Fra første øyeblikk får man frysninger av Basil Pouldaris musikk. Det er først og fremst en visuell film hvor bildet og musikken bærer historien. Det er knapt dialog. Den er laget i en svunnen tid hvor filmfotografer hadde en funksjon. Etter utrolig kameraarbeid på Jeremiah Johnson (1972) gjentar filmfotograf Duke Callaghan kunststykket. Her etableres og utbroderes et univers før vi tas med på en National Geographic-verdig reise fra et snødekte landskap til fortidens steppeaktige landskap. På veien for å løse sitt oppdrag og utføre sin hevn møter Conan heks, kjempeslange og en slangekult som infiserer riket med svartekunst.

Dette er Schwarzeneggers store hovedrolledebut og det er en nær perfekt film. Filmen er en hybrid av fantasy, eventyr, vold og magi. Da den ble lansert ble den kalt idiotisk og avfeid som spekulativ vold av anmelderne. I dag står den som en bauta i filmhistorien og Milus´ stilsikre regi sørger for at den har klassikerstatus. Med et datamodernisert univers laget Marcus Nispel den svært voldsomme nyinnspilling Conan the Barbarian (2011) med Jason Momoa i hovedrollen. Produksjonen tapte enorme summer og fikk ingen oppfølger.

Conan barbaren fra 1982 kan sees på Disney+ mens nyinnspillingen kan leies på SF Anytime, Viaplay og Prime.

Dar den uovervinnelige 

Kun måneder etter Schwarzeneggers barbariske gjennombrudd ble en nesten identisk historie også kinolansert i USA. Sammen med klassiske sverd- og sandalfilmer hentet The Beastmaster (Dar den uovervinnelige, 1982) inspirasjon fra Andre Nortons bok ved samme navn. Den litterære indianerkarakteren ble endret til en sverdsvingende barbar, og ifølge forfatteren som krevde sitt navn fjernet fra filmen, var den eneste likheten bare en helt som hadde telepatisk kontakt med dyr.  Etter stor suksess med den høyst uvanlige lavbudsjettsfilmen Phantasm (1979), klarte regissør Don Coscarelli å samle sammen 4,5 millioner dollar. The Beastmaker ble filmet i California og er en amerikansk film som skiller seg ut fra mengden av datidens Conan-imitatorer.

Vi befinner oss i det magiske kongeriket Aruk. Yppersteprest Maax proklamerer at kong Zeds ufødte sønn ofres for å blidgjøre guden Ar. Men barnet trosser profetien, reddes og vokser opp i en landsby der det trenes opp og etter hvert får navnet Dar. En dag angripes landsbyen av Juns og de fleste massakreres. Dar overlever og bestemmer seg for å hevne seg på ypperstepresten Maax og befri sitt folk. Han kan kommunisere med dyr og på veien får han kompaniskap med en tiger, en ørn og to ildere. Han får også følge av slavekvinnen Kiri og pilgrimmene Seth og Tal.

Filmtips: Et knippe filmer om fryktløse krigere – CINEMA

Den er laget nesten samtidig som Conan og har påfallende mange likhetstrekk. Det store templet til ypperstepresten Maax er nesten en replika av det til slangetilbederen Thulsa Doom, bare i mindre skala.  Samtidig er det en godt etablert og fint utbrodert univers. Det er et sted som herjes av de såkalte Juns som i liten grad blir forklart. Men det er en verden hvor trolldom og magi hører hjemme og her kommer det i form av store mengder sminke og praktiske spesialeffekter.

Det er en noe leken film med alvor i bunn. Sverdkampene og actionscenene kan ikke sammenlignes med John Milius´ utsøkte koreografi. Men slik som Phantasm bringer Don Coscarelli utvilsomt en særegen visuell stil til sitt barbarunivers. Dar har evnen til å snakke med dyr og her får vi imponerende scener med dyr som samhandler med hovedpersonen. Den kan dessuten sees på som et slags frempek til Richard Donners Ladyhawk (1985) med lignende dyretematikk. Hovedperson i The Beastmaster ble spilt av Marc Singer som var broren til Lori Singer, hovedrolleinnehaver i Fotoloose (1984).

Dar den uovervinnelige er utgitt på 4K og Blu-ray fra Vinegar Syndrome i USA. Nylig ble den også utgitt på Blu-ray i Sverige fra Retro Film og den kan ellers strømmes fra SF Anytime.

Ator den uovervinnelige 

Suksessen til Conan the Barbarian sørget egenhendig for at det ble laget et femtitalls sverdsvingende lavbudsjettskopier både i USA og Italia. Etter å ha tjente store summer på Mad Max-kloner skulle flere italienske produsenter og regissører raskt igangsette Conan-kopier. De aller første konkurrentene som kjempet om å vinne kappløpet var The Invincible Barbarian (Gunan il guerriero, 1982) og Ator: The Fighting Eagle (Ator l’invincibile, 1982). Ator den uovervinnelige, som er dens norske tittel, ble innspilt i og rundt Roma på kun tre uker og klarte mesterstykket å rekke kinolansering kun et halvt år etter Conan the Barbarian.

En profeti varsler om at et barn skal fødes og det skal bekjempe edderkoppkulten som holder landet i et jerngrep. Derfor beordrer høyesteprest Dakkar at alle nyfødte barn skal drepes. Sønnen til Torren vokser opp langt unna og blir til Ator. En dag blir deres landsby angrepet og soldater kidnapper kvinnene, inkludert hans søster Sunya. Ator setter av sted for å redde sin søster og hevne de drepte. Underveis må han gjennomgå store hindringer og kjempe mot en amazoner-stamme, levende døde og en gigantisk edderkopp.

7 fantasyfilmer for de som fnyser på litt sverd og drager – CINEMA

For å øke sjansen til å få solgt filmens distribusjonsrettigheter rundt om i verden gikk hovedrollen til amerikaneren Miles O´Keeffe. Hans kropp var filmatisk topptrent etter å ha debutert som Tarzan i Tarzan, the Ape Man (1981) med fagre Bo Derek som motspiller. Regien på Ator: The Fighting Eagle var ved Joe D´Amato, en filmskaper beryktet for sine spekulative filmer, deriblant de mange Emanuelle-titlene med Laura Gemser. Hun har naturligvis også en rolle i Ator den uovervinnelige.

Michele Soavi er best kjent som regissør, men her er han kreditert som manusforfatter. En av de merkelige grepene i manuset er et tidspunkt før landsbyen blir angrepet. Da spør den voksne Ator sin far om han kan få gifte seg med sin søster Sunya, og hans far godkjenner ønsket ettersom Ator er adoptert. Ator den uovervinnelige er ikke noe mesterverk, men det er et tidlig italiensk eksempel på Conan-sploitation. Miles O’Keeffe spilte for øvrig i de to Ator-oppfølgerne The Blade Master (1983) og Iron Warrior (1987)

Ator den uovervinnelige som er den norske tittel kan sees på Prime.

Barbarenes sverd

Italienerne var svært produktive i 1982 og de klarte faktisk å lansere en tredje Conan-kopi på tampen av året. The Sword of the Barbarians (Sangraal, la spada di fuoco, 1982) var regissert av Michele Massimo Tarantini som allerede hadde bidratt med ulike sex- og kriminalitetsfilmer og ikke minst et tilskudd til den italienske Discosploitation-bølgen med Grease Rock (1979). Også her skal det skamløst stjeles, men uventet kommer det også titt og ofte litt blodsprut med med avkappede armer og utrevne tarmer.

Kong Ator og hans slettefolk utslettes av en demon-besatt rival. Hans sønn reddes, vokser opp og blir til Sangraal som skal lede sitt folk mot et nytt, trygt sted. Da Sangraal oppdager et folk som blir angrepet, kaster han seg inn i kampen og redder en ung kvinne. Hun viser seg å være høvdingens datter og Sangraal og hans folk tas med til landsbyhøvding Bellam. Det viser seg at de frykter Nantuks ondskapsfulle menn og Sangraal blir spurt om å beskytte deres landsby. Så angriper Nantuks menn landsbyen, brenner den ned og henger Sangraal på et kors for å dø.

Hvordan en lastebilsjåførs febermareritt skapte Terminator – CINEMA

Til tross for navnelikheten har ikke denne filmen noen kobling til Ator: The Fighting Eagle. I sin innledningssekvens har den derimot stor likhet til Conan barbaren. Ikke ulikt Conan er Sangraal en muskuløs kriger med lær i skrittet og han bærer et sverd. Filmens antagonist Nantuk har også store likheter til Conan barbaren og til Thulsa Doom kult. Nantuk ofrer nakne kvinner til ildens gudinne. Hun er en halvnaken ildgudinne som viser seg for dem i grotten der de bor.

Under angrepet på landsbyen dreper Nantuks menn Sangraals kone Leni. Hans første mål er å finne en trollmann som kan vekke henne til live igjen og deretter hevne seg på Nantuk. På reisen får han med seg høvdingens datter Ati og krigeren Li Wo Twan, og sammen må de kjempe mot en fientlig stamme halvaper som lever i trærne. De møter desstuten blinde vesner under bakken, ikke ulikt de i Neil Marshals The Descent. Pompøs musikk av Franco Campanino i stil med Basil Paouldaris trekker opp, mens billige kostymer og svakt skuespill trekker ned. Den såkalte landsbyen er noen kråkeslott som hvem som helst kunne ha bygget med et enkelt gjerde av tre rundt.

Filmen ble utgitt på norsk VHS som Barbarenes sverd i 1983.

Deathstalker

Etter å ha bemerket suksessen til Conan ønsket også den legendariske produsenten Roger Corman å tilrane seg noen lettjente penger på barbarfilmer. Samtidig var Argentina i en finansiell krise og landets lidende filmindustri trengte sårt arbeid. Corman viste at man fikk mer for pengene i Sør-Amerika og startet derfor å produsere en rekke sverd og trolldom-filmer i Argentina. Etter den noe prøvende Sorceress (1982) skulle Deathstalker (1983) slå an i det lukrative kjølevannet etter Conan. Med kun en million dollar i kostnader skulle den tjene inn hele 11 millioner dollar.

For å ta kontroll over kongeriket har den onde trollmannen Jarek bortført og klonet prinsesse Evie. I kompaniskap med den onde trollkvinnen Sultana styrer han nå landet Jafir med jernhånd. Den virkelige prinsessen Evie har klart å rømme og kommer i kontakt med Deathstalker. Sammen setter de ut på en reise for å få tilbake hennes rettmessige posisjon. På veien møter de en stamme med amazonkrigerinner, de må kjempe mot levende døde samt onde krigere med villsvinansikt.

4K: «Williow» – Middelaldersk trolldomsnostalgi – CINEMA

I et stadig mer sultent videomarked fulgte Deathstalker II (1987) hvor både hovedrolleinnehaver og regissør var byttet ut. John Terlesky med sine små muskler er ingen førsteklasses skuespiller og med ironisk tilnærming stjal regissør Jim Wynorski flittig fra Jackie Chan, James Bond og Indiana Jones. Skal man være helt ærlig er det egentlig ikke førstefilmen som er interessant, men oppfølgeren som kombinerer lettkledde kvinner, profesjonelle argentinske wrestlere, snerten dialog og sverdsvingende action.

Franchisen fikk ytterligere to lettbeinte tilskudd før nyinnspillingen Deathstalker (2025) tok det hele til et nytt ironisk nivå. Krydret med store mengder lateks, gladvold og gørr er nyinnspillingen eksess i høygir. Villsvinmonstre, tohodet troll og kampestein-krigere akkompagneres av musikk fra Guns N´Roses-gitarist Slash og stemmen til Patton Oswalt. Allerede etter første visning var den solgt til store deler av verden og understreket at det fortsatt var høy etterspørsel etter slike filmer.

Deathstalker kan sees på Prime mens nyinnspillingen foreløpig bare har blitt vist på Kosmorama filmfestival i Trondheim.   

Hundra – Barbarkvinnen

Med Hundra – Barbarkvinnen (1983) kom Conans kvinnelige motstykke. Da filmskaper Matt Cimber så Conan barnaren på kino fikk han ideen og konseptet til Hundra. New York-regissøren Cimber hadde allerede bakgrunn i Sexploitation og Blaxploitation-filmer på 1970-tallet og visstnok er Quentin Tarantino en selverklært tilhenger av hans filmer. Hans The Witch Who Came from the Sea (1976) ble beryktet da den fikk merkelappen video nasty i England. Finansieringen til Hundra kom raskt på plass og innspillingen startet i en spansk nasjonalpark i Almeria høsten 1982, i et landskap vi umiddelbart gjenkjenner fra Conans univers. Cimber ble for øvrig venn med Sergio Leone hvor han fikk tips om komponist Ennio Morricone som laget filmens heftige soundtrack. Laurene Landon som spiller hovedrollen skulle bli berømt for å gjør sine egne stunts.

Hundra tilhører en amazonstamme med kvinnelige krigere. Mens de andre føder barn er Hundra opptatt av å jakte. En dag blir hennes stamme angrepet og massakrert. Hundra sporer opp barbarene og dreper de ubarmhjertig. En eldre og den eneste overlevende fra klanen ber nå Hundra å få barn og føre stammen videre. Dermed må Hundra finne den profetiske mannen som bærer oksehorn-symbolet. Hundras eneste utfordring er at det eneste hun kan om menn er å drepe dem.

Se He-Man i brutal kamp med Skeletor i ny, vill trailer full av helter og skurker – CINEMA

Hundra er en aseksuell og fryktløs krigerinne. I hennes verden er kvinner undertrykt og vold mot kvinner er normalt. På sin reise for å pare seg møter hun på krigerske stammer og vemmelige menn før hun ankommer en storby ledet av ypperstepresten Napakin og hans oksekult. Kostymene er gode og universet godt presentert. Visstnok skal produsent John Ghaffari ha kjøpt opp overskuddsmateriale, kostymer og rekvisitter fra Conan barbaren. Innledningsvis er det en alvorlig tone med en massakre i et isende vinterdekt skogsområde. Med krankjøring og sakte kino er det både stilistisk og voldelig og sådan en høyst vellykket imitasjon av Conan barbaren.

Produksjonen gikk såpass raskt i gang at Cimber fortløpende måtte skrive manus samtidig som den ble filmet. Underveis ble manuset mindre alvorlig, filmen ble mildere og den fikk tilføyd metaforer om behandling av kvinner. Resultatet er derfor et noe svakere midtparti hvor Hundras råskap skal temmes og siviliseres for å oppfylle profetien. Dette er en feministisk barbarfilm hvor menn er svin og drapsmenn, men hvor kvinner paradoksalt nok stadig er halvnakne. På uvanlig vis er historien fri for trolldom og hekseri. Kampen ligger utelukkende mellom kjønn. En av filmens sterke sider er det svært mektige filmmusikken fra Ennio Morricone som er påfallende lik den til Basil Poledouris.

Hundra er ikke lett tilgjengelig, men den er utgitt på DVD i Sverige og på sonefri Blu-ray i USA.

Ironmaster

Ikke alle sverdsvingende kloner kopierte Conans Hyboria-æra. Peter Yates´ Krull (1983) og Yor: The Hunter from the Future (1983) var merkelige kombinasjoner av Conan, Dungeons & Dragons og Star Wars. Derimot var den fransk-italienske samproduksjonen Ironmaster (1983) i stor grad inspirert av Jean-Jacques Annauds Ildkrigen (Quest of Fire, 1981). Med sin prehistoriske setting handlet den om kampen for kunnskapen om å lage ild. Ildkrigen ble sett av over syv millioner bare i USA, vant Oscar for beste sminke og mange filmskapere så sitt snitt til å imitere denne suksessen. I Ironmaster er kampen om ild oppgradert til kampen om jern. Et gjentagende element i Ironmaster er hvordan en stamme stadig må kjempe mot andre.

En primitiv stamme skal få seg en ny leder, men innad har det oppstått en konflikt mellom Ela (Sam Pasco) og Vood (George Eastman) om hvem som skal overta. Vood blir iakttatt da han dreper stammelederen og blir raskt forvist til ødemarken. Under et vulkanutbrudd velter det frem ild og flytende jern, og snart avdekker Vood størknet jern som har blitt formet som et sverd. Vuud har funnet det aller første sverdet, og med våpenet i hånden drar han tilbake til sin stamme for å slakte den nye lederen. Med sitt nye våpen får han nye allierte, de lærer seg å lage flere sverd og terrorisere andre stammer som raskt må underkaster seg jernets mester og jernguden Ferron. Kun Ela kan stanse tyrannen Vood og hans krigere.

Det prehistoriske miljøet ligner på en jungel og det er lett å se hvorfor Umberto Lenzi ble hyret som regissør etter jungel- og stammekamper i Cannibal Ferox (1981). Innledningsvis påpekes det at dette skjedde for mange tusen år siden og dette illustreres med mekaniske mammuter. For ytterligere eksotisk krydder får vi steinaldermennesker i kamp mot ekte løver og uekte apemennesker. Autensitet kommer i form av innklipte bøffelscener innspilt i Yellow Stone, USA. Ironmaster er tydelig en hybridfilm som spiller på to suksesser: Conan og Ildkrigen. Muskelbunten Ela har en skinnfelle i skrittet slik som Conan og etter hvert skal kamphanene få muligheten til å svinge sverdet. Ela og Vood får dessuten oppskriftsmessig følge av hver sin kvinne, den gode Isa og den onde Lith.

Ironmaster er et stjerneeksempel på hvordan en forlokkende plakat og videoomslag ikke nødvendigvis samsvarte med innholdet på videokassetten. Hverken skuespill eller plott er mye å skryte av, men under de dyriske kampene er den tidvis både voldsom og blodig. Ironmanster ble raskt fulgt av Master of the World (Il padrone del mondo, 1983) som var en enda mer voldelig italiensk variant av Ildkrigen.

Ironmaster er utgitt på VHS og DVD i Norge og Blu-ray fra 88films i Storbritannia. 

Conan den uovervinnelige 

Arnold Schwarzenegger hadde signert en avtale på fem filmer, men til oppfølgeren Conan ødeleggeren (Conan the Destroyer, 1984) var dessverre ikke John Milius tilgjengelig. Han anbefalte i stedet Richard Fleischer som hadde lignende erfaring fra Vikingene (The Vikings, 1958). Studioet Universal Pictures og produsent De Laurentiis lot seg denne gangen inspireres av suksesser som E.T. – gjesten fra verdensrommet (1982) og trodde at mer familierettet underholdning kunne øke publikumbesøket. Schwarzenegger syntes manuset var for barnslig og prøvde å overbevise produsentene om å lage en mer seriøs film, men mislyktes. Første versjon ble klippet om og både seksuelt ladde scener og ofring av jomfru ble klippet ut. På veien mot kinosalen mistet Conan sin raffinerte brutalitet i bytte mot en mildere og humoristisk tone.

Conan får et tilbud han ikke kan avslå. Mørkets herskerinne Dronning Taramis ber Conan om være livvakt for hennes niese, prinsesse Jehnna som skal hente en mytisk skatt. Hvis han fullfører oppdraget skal Taramis bruke sine krefter og hente hans elskede Valeris tilbake fra dødsriket. Conan aksepterer tilbudet og setter ut på en farefull reise sammen med tyven Malak og Bombaata fra eliteguarden. På veien plukker de opp Kaido samt amazonekrigerinnen Zula (Grace Jones).

Som et slags gjenkjennbart element og rød tråd dukker Kaido opp på nytt i andrefilmen. Avdøde Valeris erstattes med Grace Jones´ topptrente Zula. Bombaata fra eliteguarden har et hemmelig oppdrag å drepe Conan når hans oppdrag er fullført, noe som seeren vet allerede fra oppdragets begynnelse. Målet med reisen er festningen til trollmannen Toth-Amon. På veien må de gjennom et åpent slettelandskap og eksotiske byer. Det er gigantiske templer, herlige kulisser og det oppleves mer påkostet enn førstefilmen. Det er dessuten mer magi, kanskje som en konsekvens av at det er mer magi i disse sverdsvingende filmene generelt? Selve monsteret Dagoth er kanskje ikke like imponerende.

Mens filmmusikken til Basil Poledouris nesten kan måle seg med førstefilmen, er Fleischers regi langt fra like sikker som Milius´ pompøse stil. Conan den uovervinnelige mangler finesse og det særegne. Det er generelt mer dialog og især har Conan for mange replikker som bryter med førstefilmen. Tilskudd med humor var en generell trend i amerikanske actionfilmer på denne tiden. I dette tilfellet er alle elementer som skulle gjøre filmen morsommere og mer kommersiell et brudd med førstefilmens univers. For øvrig måtte James Cameron vente på Schwarzenegger før han kunne lage Terminator (1984) og ventetiden brukte han til å skrive manus til Aliens og Rambo: First Blood Part II (1985). Slik bidro Conan den uovervinnelige til oppblomstringen av actionfilmen på 1980-tallet. Filmen hadde lavere budsjett, men tjente bedre enn førstefilmen. Samtaler om en tredjefilm startet etter kort tid.

Conan den uovervinnelige kan sees på Netflix.

The Warrior and the Sorceress 

Etter hvert kom også hybridene hvor en Conan-aktig sverdsvinger ikke bare møter Star Wars, men også Akira Kurosawa. Tegneren William Stout ble kontaktet av produsent og regissør John C. Broderick om å lage en presentasjon til et sverd og trolldom-prosjekt han hadde på gang. Broderick likte tegningene, karakterene og ideene så godt at han spurte om Stout kunne skrive et helt manus. Stout hadde aldri skrevet noe manus før, men han fulgte tipset om å la seg inspirere av Akira Kurosawas Yojimbo (1961). Etter mange omskrivinger havnet til slutt manuset og Stougs plakatforslag hos Roger Corman. Han ga grønt lys, men da The Warrior and the Sorceress (1984) gikk i produksjon fant Stout ut at han var fjernet som manusforfatter. Etter mye krangling endte det med at Corman senket Brodericks honorar og betalte Stout.

I en fjern galakse med to soler ligger planeten Ura. I en festningsby blir befolkningen lidende i kampen mellom erkefiendene Zeg og Balcaz om herredømmet og kontrollen over stedets eneste brønn. Da krigeren Kaine (David Carradine) ankommer stedet ser han sitt snitt til å leie ut sitt sverd og kampferdigheter. Først til den ene siden, deretter til den andre slik at han kan doble inntjeningen. I rivaliseringen har Naja har blitt tatt til fange og Kaine må også frigjøre henne.

Både plottet og settingen er en kombinasjon av Conan og Star Wars. Kaine er en mindre muskuløs variant av den velkjente barbaren. Balcaz er en tykk tyrann som har en snakkende øgle som rådgiver og en halvnaken kvinne ved sin side. Først er øglen tydelig en hånddukke før karakteren senere i filmen er en kortvokst person i kostyme. Alt minner natruligvis om Jabba the Hut og prinsesse Leia. Filmens høydepunkt er kanskje Cthulhu-monsteret som befinner seg dypt nede i festningens kjeller. Spesialeffektene er faktisk temmelig gode i denne sekvensen.

På den Conan-aktige plakaten til The Warrior and the Sorceress kan man se en lettkledd kvinne med to sett bryster. Denne kvinnen opptrer faktisk i filmen med sin uvanlige byste, og for en gangs skyld kan man si at plakaten holdt det den lovte. The Warrior and the Sorceress er riktignok ikke noen spesielt god film. Den argentinske co-produsenten Héctor Olivera brukte den samme festningen som i The Warrior and the Sorceress og stjal en rekke scener fra Sorceress (1982) da han regisserte Wizards of the Lost Kingdom (1985), det absolutte lavpunktet i denne bølgen av magi og fantasy-filmer

The Warrior and the Sorceress er tilgjengelig på Prime.

Red Sonja

Grunnet opphavsrett er Red Sonja (1985) en Conan-film uten Conan. Conan var skapt av Robert E. Howard mens Red Sonja var skapt for Marvel Comics i 1973. Red Sonja var plassert i samme verden som Conan, men i denne filmen heter den mannlige hovedpersonen Kalidor. Sandahl Bergman som spilte Valeria i Conan barbaren fikk tilbud om å være Red Sonja. Hun avslo og tok på seg rollen som ond dronning. I hovedrollen finner vi i stedet 21 år gamle fotomodellen Birgitte Nielsen fra Danmark. Schwarzenegger skulle bare gjøre en liten gjesteopptreden som en tjeneste til Dino De Laurentiis for å ha lagt grunnlaget for hans karriere, men endte i stedet opp med å filme i en måned. Produksjonen kostet like mye som Conan the Destroyer og var også regissert av Richard Fleischer.

Dronning Gedren har beordret at Red Sonjas familie skal drepes og at hennes soldater skal voldta henne. Hevn og rettferdighet blir den rødhårede barbarkvinnens drivkraft. Hun er bundet av et løfte om å ikke være sammen med en mann, kun den som kan beseire henne. Gedren og hennes soldater angriper amazonene og deres tempel for å få tak i en talisman som har krefter til å skape og ødelegge verden. Varna er den eneste som overlever massakren og hun ber Kalidor om å finne Red Sonja. Beskjeden er å ødelegge talismanen.

«Sagaen om Kalevala – En sønns hevn» – Den brutale vikingfilmen du burde ha sett. – CINEMA

Det er enorme kulisser med slott, festninger og huler. Det oppleves veldig påkostet. Ennio Morricone lager nok en gang filmmusikken som nå ligger i grenselandet mellom Basil Poledouris og Spaghettiwestern. Nielsen spiller sin første rolle mens Schwarzenegger er mer påkledd enn tidligere. Dette er den av De Laurentiis-produksjonenen med mest sverdkamp, og dessverre den med størst doser lettbeint underholdning. Dens tone og stil førte antagligvis til dens økonomiske nedtur som igjen betydde ingen flere filmer fra universet.

40 år etter Red Sonja kom det likevel en ny film. Etter at Robert Rodriguez og Bryan Singer hadde vært tilknyttet prosjektet i 15 år, ble Red Sonja (2025) tilslutt fullført av den kvinnelige regissøren MJ Bassett. Tema er naturvern, økologi og dyrebeskyttelse i en langt mer frodig verden. Med store doser CGI får vi monstre som en gigantisk kyklops og apemennesker. Dette er en slags steampunk-variant og en hybrid mellom Tim Burtons Planet of the Apes og Ridley Scotts Gladiator. Med maskiner og stålkonstruksjoner tar den trolldom og magi en ny retning. Matilda Lutz byr på en annerledes figur i en film som scorer bedre på sverdkamp og koreografi enn manus og historie.

Red Sonja kan leies på tjenester som SF Anytime, VIaplay og Blockbuster.

The Barbarians 

Roger Corman hadde allerede produsert den skamløse barbarfilmen Sorceress (1982) frontet av Playboy-tvillingene Leigh og Lynette Harris som tøffe krigerinner. Her skulle den ondskapsfulle Traigon ofre sitt førstefødte til en mørk gudom, men ble rådvill i møte med tvillingjentene. De unnslipper, vokser opp og skal hevne seg. I The Barbarians (1987) møter vi de to muskuløse tvillingbrødrene Peter og David Paul fra California med sine oljede biceps. Denne italiensk-amerikanske samproduksjonen var produsert av Menahem Golan og Yoram Globus fra Cannon Group og skulle opprinnelig være tøff og voldelig i stil med Conan barbaren. De spøkfulle tvillingene overrasket derimot regissør Ruggero Deodato med sin tullete humor og han klarte ikke å lage noen alvorlig barbarfilm.

En lykkelig stamme lever i harmoni under ledelse av dronningen Canary. Den ondskapsfulle tyrannen Kadar er på jakt etter deres rubin og tar Canary og tvilingbrødrene Gore og Kutchek til fange. Dronning Canary plasseres i Kadars harem mens Gore og Kutchek oppdras til å bli gladiatorerer med et eneste mål: å drepe hverandre. Men tvillingbarbarene skal rømme og hevne sin stamme.

Den heftige åpningsscenen med stammen på flukt i en kortesje er som tatt ut av Mad Max 2 (1981), bare med hest og kjerre. Oppvekstskildringen til de to brødrene minner deretter i stor grad om Conan barbaren. Når de er voksne skal det deretter gå slag i slag med gladiatorkamper, kamp mot ondskapsfulle trollmenn og monstre. Og slik er The Barbarians utvilsomt filmen som best klarer å imitere både skala og stil til Conan barbaren.

Muskelbuntene Peter og David er udiskutabelt de som ligner mest på Arnold Schwarzeneggers abnorme fysikk. Og de var ikke bare en, men hele to kloner av Schwarzenegger. Deodato fryktet hva produsentene Golan og Globus ville si om hans noe humoristiske stil, men da de så det ferdig resultatet lo de godt og gratulerte regissøren for sitt modige valg om å gjøre filmen mer lystbetont. Under et nostalgisk gjensyn med en gammel favoritt kan det nok tenkes at den ville hatt en enda større klassikerstatus om den var hakket mer alvorlig.

The Barbarians er en guilty pleasure som er utgitt på Blu-ray av 88 Films i Storbritannia.

Gor – Barbarenes Planet

I 1987 ser vi også en dreining der hovedpersonen blir en slags tidsreisende Conan, eller en slags John Carter of Mars. Dette året kom to storproduksjoner fra Cannon Films´ produsenter Menahem Golan og Yoram Globus. Gor (1987) var basert på boken Tarnsman of Gor av John Frederick Lange, den første i en populær bokserie. Regien var ved Fritz Kiersch som fortsatt er best kjent for å ha regissert Children of the Corn (1984). Da Gor fikk nådeløs kritikk av bransjebladet Variety etter visningen på filmfestivalen i Cannes, ble høstens planlagte kinolansering kansellert. Dobbelt så mye sto på spill ettersom Gor og dens oppfølger Gor II (Outlaw of Gor, 1988) hadde blitt filmet etter hverandre i Sør-Afrika.

Fysikkprofessor Tarl Cabot (spilt av italienske Urbano Barberini) har en ring som visstnok kan åpne en portal til en annen verden. En dag transporteres han plutselig i tid og rom til planeten Gor. Her har ørkenbyen Coroba blitt angrepet, innbyggerne drept eller tatt til fange og deres smaragdstein og helligdom stjålet. Ved en tilfeldighet dreper Tarl Cabot sønnen til krigsherren Sarm (Oliver Reed) og anses som en helt og befrier. For å reise tilbake til sin egen tid må Tarl Cabot fri Gor fra sin tyrann s\og finne smaragdsteinen. Snart er han i ferd med å trenes opp til å bli en kriger.

Episk «Red Sonja»-reboot klar for kinopremiere senere i år – CINEMA

I kontrast til Spanias velkjente landskap er Gor filmet i Sør-Afrikas ørken og dens landskap minner mer om Dune (1984) enn Conan barbaren. Etter en klisjeaktig anslag på jorden oppleves filmen mer påkostet etter ankomsten på Gor. Her er kostymene og rekvisitter både detaljerte og omfattende. Etter at landsbyens magiske stein ble stjålet må Cabot og hans medkrigere sette ut på en ekspedisjon. På oppskriftsmessig vis møter de farlige ørkentyver, må kjempe i barslagsmål med dødelig utfall og ikke minst passe seg for livsfarlig kvikksand. Samtidig som Cabot blir en bedre sverdkjemper øker også hans muskelmasse. Barbar-prinsessen Talena som kjemper ved siden av Cabot spilles for øvrig av Rebecca Ferratti som var Playboy Magazine Miss June 1986.

Etter fem år med ulike varianter av barbarfilmer begynte publikum å bli mettet. I Norge ble likevel VHS-utgivelsen solgt inn med undertittelen Barbarenes Planet. I det store og hele er ikke Gor noen ekte barbar-fortelling. Det er mangelfullt manus og svak reig, og dessuten mangler den sjarmen og råskapen til Conan barbaren.

Gor er utgitt på Blu-ray i Tyskland med omslag som lover langt mer enn filmen kan by på. 

Masters of the Universe

Etter å ha sett flere titalls filmer om sverdsvingende barbarer gjenstår egentlig bare en film, nemlig Masters of the Universe (1987). Jeg hadde lekene og leste tegneseriene, men jeg er usikker på når jeg så filmen for første gang. Det hele startet da sjefen for Mattel i 1986 oppsøkte Hollywood-studioene for å samarbeide om en film til deres actionfigurer. Cannon Films og ringrevene Menahem Golan og Yoram Globus kom med det beste tilbudet. Avtalen var at Mattel og Cannon Films skulle dekke hver sin halvpart av utgiftene og likedan innkassere halvparten hver av inntektene. Det opprinnelige budsjettet var 16.8 millioner dollar, men økte etter hvert til 22 millioner og ble Cannons aller dyreste film. Manus ble skrevet av David Odell som hadde perfekt bakgrunn med manus til Dark Crystal (1983) og Supergirl (1984). Og Dolph Lundgren fikk hovedrollen etter å ha kjempet i Rocky IV (1985).

Det har vært fred på planeten Eternia i tusenvis av år. Nå har den kraftfulle balansen mellom de gode og onde kreftene blitt brutt og Skeletor (Frank Langella) har inntatt Castle Grayskull. He-Man (Dolph Lundgren) har ledet opprøret og forsøker å overliste sin fiende ved å ta en snarvei gjennom tid og rom. Ved en feil havner han og hans venner på jorden. Det er der kampen utspilles etterhvert.

Se He-Man i brutal kamp med Skeletor i ny, vill trailer full av helter og skurker – CINEMA

Som svært mange av filmene på denne tiden forflyttet man fokuset bort fra den hyborianske tidsalder til en kontemporær setting. Som krydder oppstår reiser i tid og rom til andre planeter. Fra Eternia med sine kule kulisser, alvorlige uniformer og praktiske effekter, kom den ordknappe, men svært muskuløse helten He-Man. Han har selskap av Man-at-Arms og hans datter Teela. Førsteprioritet til Mattel var å relansere nye leker og derfor ble volden, slik som i Red Sonja og Conan the Destroyer, tonet ned for å appellere til barnefamilier. Ingen levende mennesker skulle dø i denne filmen og den tamme løsningen ble at de sortkledde soldatene var roboter og dermed kunne de drepes. Fortidens råskap ble gradvis futuristisk intergalaktiske laserkamp mer likt Star Wars enn Conan.

I Norge gikk denne voldsserien beregnet på barn på Sky Channel. Barneombudet var sjokkert og mente at leketøysimporter Brio prostituerte seg da de solgte disse lekene. Masters of the Universe fikk naturligvis 15 års grense da den ble sluppet i Norge i 1988, selv med sitt tøysete plot og sylsvakt manus. Historien er uoversiktelig, vi skjønner lite av karakterene før vi kastet inn i en annnen portal med en kosmisk nøkkel og møter nye karakterer. Filmens høydepunkt er Meg Foster som onde Evil-Lyn og unge Courntey Cox som Julie. Sammen med Superman IV (1987) gikk selskapet på en stor smell og klarte aldri å hente seg inn igjen. Dermed ble Masters of the Universe den siste påkostede filmen og spikeren i kista for denne bølgen.

Masters of the Universe er utgitt på Blu-ray fra Atlantic Film i Norge og fra 88 Films i Storbritannia.