Masters of the Universe byr på fargerik fantasy, spektakulære effekter og en minneverdig Skeletor, men sliter med svake karakterer og en historie som aldri finner ut hva den vil være. Resultatet er en underholdende, men ujevn nostalgireise.
PÅ KINO FRA 5. JUNI: Det nye forsøket på å bringe Masters of the Universe til kinolerretet er langt mer kompetent enn den beryktede 1987-versjonen, men det er også en film som sliter med å rettferdiggjøre sin egen eksistens utover nostalgifaktoren.
Historien følger prins Adam (Nicholas Galitzine), som som barn blir sendt fra Eternia til Jorden for å beskytte Kraftsverdet fra den onde Skeletor (Jared Leto). Flere tiår senere lever han et anonymt liv på Jorden, besatt av minnene om sitt egentlige hjem. Når han endelig finner sverdet igjen, vender han tilbake til Eternia for å ta opp kampen mot tyrannen som har overtatt riket.
En altfor lang omvei til Eternia
Filmens største problem er at den bruker altfor lang tid på å komme dit publikum egentlig vil være. Første akt på Jorden føles både omstendelig og retningsløs, og forsøket på å gi Adam emosjonell tyngde fungerer bare delvis. Manusforfatterne virker usikre på hvem hovedpersonen egentlig skal være: en naiv helt, en selvironisk actionfigur eller en moderne refleksjon over maskulinitet. Resultatet blir en karakter som sjelden gjør et sterkt inntrykk.
Når handlingen flytter seg til Eternia, løfter filmen seg merkbart. Produksjonsdesignet er fargerikt og fantasifullt, og regissør Travis Knight viser god forståelse for det visuelle uttrykket som gjorde originalserien populær.
Skeletor stjeler showet
Filmens klare høydepunkt er Skeletor. Den ikoniske skurken har fått et imponerende redesign som både hedrer og oppdaterer figurens klassiske utseende. Jared Letos bidrag forsvinner nærmest inn i den digitale transformasjonen, men resultatet fungerer overraskende godt. Hver gang Skeletor entrer lerretet, tilfører han filmen energi og personlighet som flere av heltene mangler.
Actionsekvensene er dessuten underholdende nok, selv om de ofte preges av hektisk klipping og hyppige miljøskifter. Den omfattende bruken av dataeffekter blir delvis reddet av en gjennomført fargepalett som gir filmen et særpreg som mange moderne fantasyproduksjoner mangler.
Nostalgien kan ikke bære alt alene
Likevel er det vanskelig å riste av seg følelsen av at filmen først og fremst er laget for voksne fans som vokste opp med figurene på 80- og 90-tallet. Referansene står i kø, men karakterene forblir overraskende flate. Flere av birollene føles underutviklede, og de emosjonelle øyeblikkene får sjelden den tyngden de sikter mot.
Masters of the Universe er aldri direkte dårlig. Den har nok spektakulære bilder, nok action og nok kjærlighet til kildematerialet til å underholde målgruppen. Samtidig mangler den både den fortellermessige skarpheten og karakterdybden som kunne gjort den til noe mer enn en pen, men litt tom nostalgireise.