Regissøren bak Proxima vender tilbake med en utforskning av dødelighet, kvinnelighet og motens skjøre skjønnhet. I Couture vender Alice Winocour kameraet mot den blendende, men skjøre verdenen av haute couture.

Hun gjør det ikke som en moteoppvisning, men som en metafor. Den franske filmskaperen, kjent for sin presise emosjonelle realisme i Proxima og Disorder, skaper en lysende meditasjon over sykdom, femininitet og de usynlige trådene som forbinder kvinners liv.

«Det er en film om forvandling», sier Winocour. «Om hvordan vi bygger oss selv opp igjen når alt faller sammen.»

Filmen følger Maxine Walker, spilt av Angelina Jolie, en anerkjent designer som står overfor en livsforandrende kreftdiagnose midt under kaoset i moteuka. Men for Winocour er catwalken bare overflaten. «Moteverdenen var noe veldig fjernt for meg,» forteller hun. «Jeg tilbrakte nesten et år bak scenen på visninger – ikke for forskning i akademisk forstand, men for å forstå rytmen, utmattelsen, den menneskelige sårbarheten under all perfeksjonen. Historiene du ser i filmen – den ukrainske modellen, studenten fra Sør-Sudan – de er ekte. Disse kvinnene er ikke symboler; de er liv som krysser hverandre for et kort, glødende øyeblikk.»

Denne følelsen av krysningspunkter – kvinner som møtes midt i kaos og forandring – ligger i filmens hjerte. «Jeg ville at det skulle føles som en runddans,» sier hun, «en koreografi av møter i en verden der alt er flyktig.»

Et bånd av nødvendighet

Å velge Angelina Jolie handlet ikke om glamour, men om delt sårbarhet. «Jeg skrev historien ut fra min egen erfaring», forklarer Winocour, «men jeg ønsket også noen som hadde levd med sykdommens skygge. Angelinas mor og bestemor døde begge av brystkreft. Hun tok et radikalt valg for å endre sin skjebne. Det er noe karakteren forstår dypt.»

Samarbeidet ble raskt personlig. «Det var mer enn en film for oss alle,» sier Winocour. «Vi la mye intimitet inn i den. I Frankrike går en del av billettinntektene til kreftforskning. Det fantes en nødvendighet bak denne filmen som var sterkere enn enhver kunstnerisk ambisjon.»

Jolies tolkning, både tilbakeholden og lysende, forankrer filmens emosjonelle realisme. Hennes Maxine beveger seg gjennom couture-verdenens overdådige saler som et spøkelse som tar oppgjør med sitt liv – syr, spretter opp og syr seg selv sammen igjen.

Mote som metafor

Selv om Couture utspiller seg i moteindustrien, insisterer Winocour på at filmen ikke handler om mote i seg selv. «For meg er mote en metafor for den moderne tilstanden,» sier hun. «Vi lever i en verden besatt av å skjule sine sår, av å late som alt er perfekt. Men under glitteret finnes alltid sårbarhet.»

Denne spenningen mellom perfeksjon og forfall gjenspeiles i filmens struktur – hver scene er som en visuell brodering av skapelse og sletting. «En kjole kan ta måneder å lage og ødelegges på et øyeblikk,» sier hun. «Det som fascinerte meg var dette konstante kappløpet mot neste sesong, neste ting. Mote er et ritual av død og gjenfødelse – som film, som livet.»

I en uforglemmelig scene synger modellene Mon amie la rose, Françoise Hardys elegi over skjønnhetens forgjengelighet. Hardy døde selv av kreft, en detalj som gir scenen dypere resonans. «Det handler om det flyktige,» sier Winocour. «Om hvordan kunst og liv speiler hverandre til du ikke lenger vet hvilken som sørger over den andre.»

Inne i Maison

Couture ble den første filmen noensinne spilt inn inne i Chanels hovedkvarter i Paris – en autentisk bragd som forankrer filmens drømmeaktige tone i det håndgripelige. «Det er umulig å gjenskape den atmosfæren i et studio,» sier Winocour. «Så fra starten av gikk jeg til Chanel og spurte om de ville samarbeide. Men jeg var veldig tydelig – jeg ville ikke lage en reklamefilm.»

Chanel gikk med på det, under forutsetning av at filmen forble fri for logoer. «Det var en enorm utfordring – det er logoer overalt,» ler hun. «Vi fjernet hver eneste en. Det som betydde noe, var teksturen, stoffenes tyngde, syerskenes bevegelser.»

Mange av disse syerskene opptrer i filmen, stille arbeidende i bakgrunnen – ekte håndverkere som visker ut grensen mellom fiksjon og dokumentar. «De var statister, men de laget også kolleksjonen du ser på skjermen,» forklarer Winocour. «Vi bearbeidet ekte Chanel-kjoler fra tidligere sesonger for å skape en fiktiv kolleksjon. Alt er sant, og likevel oppdiktet.»

Kirurgens hånd

Winocours mangeårige samarbeidspartner Vincent Lindon spiller Maxines kirurg – en mann som snakker et språk hun knapt forstår. «Vincent er som familie for meg,» sier hun. «Han stolte på meg da jeg så vidt hadde begynt.» I en av filmens mest intense scener tegner Lindons karakter kirurgiske markeringer på Jolies kropp. «Han var nervøs for det,» forteller Winocour. «Han trente med en ekte kirurg for å få det riktig. Det er de faktiske merkene som brukes før en operasjon. Jeg ville ha den presisjonen, den sannheten.»

Scenen er et bilde på filmens ledende metafor. «En kirurg fortalte meg en gang at han følte han drev med couture,» sier hun. «Han syr, kutter, former – men med kjøtt og blod. Den ideen om å sy sammen verdener ble værende hos meg. Medisin og mote, liv og død, skjønnhet og frykt – alt er tråder i det samme stoffet.»

Skrivingens nødvendighet

Som i sine tidligere filmer skrev Winocour manuset selv – en handling hun beskriver som både tvang og hengivelse. «Jeg drømmer noen ganger om å regissere noe skrevet av en annen,» innrømmer hun. «Men så langt har jeg aldri funnet et manus som føltes like nødvendig som de jeg har skrevet selv. Å lage film tar to–tre år – det fortærer deg. Du må tro det er verdt ofringen.»

Denne følelsen av nødvendighet preger hver eneste ramme av Couture – en film både skjør og trassig i sin utforskning av hva det betyr å holde ut. «Denne historien var mer enn nødvendig for meg,» sier Winocour. «Den krevde å få eksistere.»

En skjør fremtid

Winocour er fortsatt optimistisk med tanke på fransk films mangfold og livskraft. «Vi har så mange forskjellige typer regissører og stemmer,» sier hun. «Vi er heldige som har institusjoner som Det franske filminstituttet som støtter oss, men det er skjørt. Vi må beskytte det.»

Når det gjelder fremtiden, antyder hun to engelskspråklige prosjekter som allerede er under utvikling, selv om hun ikke har bestemt seg for hvilket som kommer først. Foreløpig er hun fornøyd med å la Couture finne sin plass i verden. «Denne filmen kom fra noe dypt personlig,» sier hun stille. «Men nå tilhører den andre. Det er det som er filmens skjønnhet – du syr et stykke av livet ditt inn i noen andres.»

Couture har kinopremiere 5. juni.