Fem dager med skrekk, sci-fi, fantasy og animasjon. Ravenheart byr på norske hekser, alien invasion-filmer, jubileumsvisninger og bekmørke filmer om stuebord.

CINEMATEKET I OSLO 3. – 7. JUNI: For åttende gang arrangeres Ravenheart International Film Festival. Dette er en filmfestival som viser film innenfor sjangerne skrekk, sci-fi, fantasy og animasjon. Festivalen varer i fem dager og foregår på Cinemateket. Her serveres publikum premierer av helt nye filmer samt et kuratert utvalg av klassikere som gjerne har 30 eller 50 års jubileum. I tillegg har festivalen et omfattende og innholdsrikt kortfilmprogram som er et like stort trekkplaster. Også disse kan skilte med å være premieret enten i Norge eller i Skandinavia.

Mars angriper

En av de første spillefilmene på festivalens åpningsdag var Tim Burtons sci-fi-parodi Mars Attacks (1996). Filmen feirer 30-årsjubileum, og en gammel norsk analog 35 mm kinokopi var blitt hentet fra Nasjonalbiblioteket.

Visningen fikk en kort pause på grunn av tekniske utfordringer underveis, men dette understreket sjarmen med å vise klassikere på filmruller. Menneskene ledet av den amerikanske presidenten (Jack Nicholsen) er ganske naive og godtroende i denne filmen. Da marsbeboerne ankommer jordkloden, får de en varm velkomst, før ting går skikkelig galt.

Etter et gjensyn med filmen er dommen at dette må da være Burtons festligste og mest undervurderte film! Ikke bare en hommage og en parodi på 1950-talls sci-fi-film, men den har også dødelig humor. Som kinokopien har også effektene holdt seg svært godt. Høyst uvanlig er det derimot at hele to tredjedeler av spilletiden vies til anslag og karakteretablering, kanskje ikke så rart da det er en svært stjernespekket cast i denne filmen.

Kaoset braker løs, og gjensynet med denne herlige filmen er kostelig. Seeropplevelsen på RIFF var langt bedre enn da filmen var ny. Det er jo en svært tullete film sammenlignet med datidens mange alien invasion-filmer. Det kan nesten virke som at programansvarlig har plukket titler som en forsmak til Steven Spielbergs store sommerfilm Discolosure Day. Senere under festivalen vises Roland Emmerichs storslagne Independence Day (1996), hvor trettiårsjubileet markeres med nok en 35 mm-kopi fra arkivet.

Stuebord til besvær

Den originale The Coffee Table (2022) er en bekmørk film som sjokkerte publikum og ble hyllet av Stephen King da den gjorde furore på festivaler for noen år siden.

Programansvarlig Kay Olsen ved RIFF kan fortelle at Caye Casas, regissøren av The Coffee Table, traff på den tyrkiske regissøren Can Evrenol på en filmfestival. Her spurte Casas om Evrenol kunne lage en nyinnspilling av hans film på tyrkisk. Og ikke nok med det, spanske Casas skulle selv finansiere nyinnspillingen, forklarer Olsen.

For sjangerentusiaster er Evrenol velkjent for den nådeløse grøsseren Baskin (2015) og den hardslående hevnefilmen Sayara (2024). Dermed gir denne «bestillingen» mening. Resultatet, The Turkish Coffee Table (2025), ble vist på festivalens første dag, og i anslaget har de to nybakte foreldrene Ibrahim og Zehra etter en lengre diskusjon anskaffet seg et nytt stuebord. En rekke dramatiske hendelser inntreffer, og dette snur opp ned på livet til den lille familien.

Direktelinje til regissøren

Olsen kan videre fortelle at i hovedrollen ser vi komikeren Alper Kul som er det tyrkiske motsvaret til vår egen Atle Antonsen.

Originalen er grusom, mørk og humoristisk, men den tyrkiske versjonen er kanskje i hakket enda mer humoristisk. Riktignok veldig mørk humor. De som trodde at det var for tidlig for en nyinnspilling tok alvorlig feil. Nyinnspillingen går noen små skritt i en ny retning, men fungerer utmerket.

Beril Koroglu som også sitter i programrådet, var den som sørget for at The Turkish Coffee Table ble vist på festivalen. Hun har bakgrunn som redaktør på et skrekkfilmmagasin som ble utgitt i Tyrkia og har dessuten arrangert skrekkfilmfestival i Istanbul. Her var hun en del av en gruppe hvor blant annet regissør Can Evrenol hadde tilhørighet. Etter å ha skrevet en avhandling om representasjon av mat i skrekkfilm og holdt et seminar om dette, ble hun innviet i Ravenheart-festivalen, kan Beril fortelle. Dette førte dermed til at The Turkish Coffee Table havnet på programmet.

Norske hekser

På programmet står også den norske produksjonen Hex (2026). Jeg husker godt hvordan bandet Witch Club Satan hadde opparbeidet seg et renommé før jeg så de i Kulturkirken Jakob under Høstsabbat 2024.

Det var stor nysgjerrighet knyttet til konseptet feministisk svartmetallforestilling. Det publikum fikk se var et usedvanlig sceneshow som på egenartet vis kombinerte konsert og teater. Så lanserte bandet sin første LP på kvinnedagen 8. mars.

Dokumentaren følger bandet bestående av Nikoline Spjelkavik, Victoria F. S. Røising og Johanna Holt Kleive så og si fra fødselen av. Det hele startet som et kunstprosjekt, og de tre medlemmene hadde en slags treårig pakt for sitt prosjekt. Underveis skal det utvikle seg på høyst overraskende vis, både for medlemmene i bandet og dokumentarfilmens publikum. Dette er ingen klassisk musikkdokumentar. Den tar den forslitte sjangeren til et nytt nivå. Maja Holand har utvilsomt laget noe særeget og høyst fengende med Hex.

Vi får være flue på veggen på innsiden av deres prosjekt. Her blir vi bedre kjent med trioen og får et innblikk i deres kunstneriske og politiske ideer. Underveis blir konsptet deres vurdert og analysert av både kritikere og musikere, det hele iscenesatt som en 1600-tallets hekseprosess. Som medlemmene av Witch Club Satan påpeker så har svartmetal maskuline røtter til norsk skog. Trioens røtter kommer kanskje mer fra kysten og havet, og kombinasjonen av primalbrøl og disse naturkreftene får for alvor utslag i Dolby Atmos-lydsporet.

Fortsatt mye på programmet

Festivalen har fortsatt mye igjen på programmet som som franske Thy Kingdom Come (2025) og kanadiske Buffet Infinity (2025) som blander lokal-tv med found footage horror.

Andre er amerikanske Lead Belly (2025), den absurde sørkoreanske animasjonsfilmen Pig That Survived Foot-and-Mouth Disease (2024) og The Demonatrix (2025) som beskrives som den festligste og skumleste horrorkomedien. Den som blir trukket frem av programansvarlig Kay Olsen som kanskje er festivalens høydepunkt er Aisha Can’t Fly Away (2025). Den omtales som årets mest eiendommelige skrekkfilm som fortjener å oppleves på kino.

For dem som har en hang til gjensyn med gamle favoritter kan følgende klassikere nevnes: The Omen (1976) fra onde barn-trilogien, Roland Emmerichs storslagne invasjonsfilm Independence Day (1996), Space Jam (1996) som også har romvesener som antagonister, John Landis varulvmesterverk An American Werewolf in London (1981) og Natt på museet (2006) hvor alle gjenstandene i museet våkner til live. Festivalen pågår frem til søndag, så her er det fortsatt mange muligheter til å få sett noe festlig eller grøssende.