Willem Dafoe har aldri vært redd for å utfordre publikum, men hans nyeste prosjekt kan være det mest ekstreme hittil.
Den eksperimentelle filmen Sculpt: Eye of the Duck, regissert av den franske kunstneren og filmskaperen Loris Gréaud, vises for øyeblikket kun under festivalen Dark Mofo i Hobart, Tasmania. Bare 90 publikummere får oppleve verket, som av regissøren selv beskrives som starten på en ny sjanger kalt «Real-iction».
Ifølge The Guardian-journalist Nick Buckley, som var blant de få som fikk se filmen, starter opplevelsen lenge før selve visningen. Publikum blir hentet av en sjåfør i BMW, kjørt til et hemmelig visningssted og møtt av Willem Dafoes stemme gjennom bilens høyttalere. Underveis ringer en telefon i bilen, og den som svarer får høre en hviskende Dafoe i den andre enden.
Målet er å viske ut skillet mellom virkelighet og fiksjon.
– Det handler om en dikotomi mellom fiksjon og virkelighet, og hvordan man kan få disse til å kollidere, forklarte Gréaud til The Guardian.
Har blitt klippet om seks ganger
Eye of the Duck er ikke et helt nytt prosjekt. En tidligere versjon av Sculpt ble vist ved Los Angeles County Museum of Art (LACMA) i 2016, der færre enn 500 personer skal ha sett filmen.
Siden den gang har Gréaud klippet om verket hele seks ganger.
Filmens handling beskrives som et surrealistisk blikk på et globalt marked der tanker, besettelser og intense opplevelser har blitt ettertraktede handelsvarer. Tradisjonell historiefortelling ser imidlertid ut til å være nedprioritert til fordel for stemninger, symbolikk og visuelle montasjer.
Charlotte Rampling spiller en sentral rolle ved siden av Dafoe.
En opplevelse snarere enn en film
Buckley beskriver visningen som mer installasjonskunst enn tradisjonell kino. Publikum sitter i et mørkt rom fylt med stablede stoler, samtidig som de får servert en spesiallaget cocktail som skal konsumeres under forestillingen.
Underveis dukker Dafoe opp i en rekke absurde og forstyrrende sekvenser. I én scene observerer karakteren hans et shibari-ritual med det Buckley omtaler som «sadistisk undring», mens Rampling fremfører kryptiske replikker gjennom et lydspor som ofte overdøver dialogen.
Og opplevelsen stopper ikke når rulleteksten er ferdig.
Senere samme kveld mottok Buckley en telefonsamtale med en forhåndsinnspilt melding fra Dafoe:
«It’s time to open the window, let the wind carry me away. I will be a disciplined speck of dust.»
Perfekt for Dafoe
For mange vil prosjektet fremstå som et naturlig neste steg i Willem Dafoes karriere. Skuespilleren er kjent for å bevege seg sømløst mellom Hollywood-produksjoner som Spider-Man og langt mer utfordrende kunstfilmer som Antichrist, Nymphomaniac og Robert Eggers’ The Lighthouse.
Om Sculpt: Eye of the Duck noen gang får en bredere lansering er foreløpig uklart. Inntil videre forblir filmen en av årets mest utilgjengelige og mystiske kinoopplevelser – og kanskje det nærmeste man kommer et møte mellom kunstinstallasjon, performance og spillefilm.