Christopher Nolan har gjennom hele karrieren vendt tilbake til den samme grunnideen: mennesker som leter etter veien hjem.
Enten det har vært gjennom Memento, Interstellar eller Oppenheimer, har karakterene hans vært drevet av skyld, plikt og et håp om å finne tilbake til noe de har mistet. Med The Odyssey samler han disse temaene i sitt mest storslåtte verk hittil.
En reise preget av konsekvenser
Dette er ingen tradisjonell heltefortelling. Fra første bilde hviler en tung følelse av tap over filmen. Odyssevs vender ikke hjem som en seiersherre, men som en mann hjemsøkt av valgene han tok under Trojakrigen. Hver øy han besøker, hvert menneske han møter og hvert monster han må beseire, blir en påminnelse om kostnadene ved krig og maktbegjær.
Nolan bruker Homers klassiske fortelling til å utforske skyld, ansvar og hva som skjer når en seier viser seg å være et nederlag for alle involverte. Resultatet er en film som føles overraskende aktuell, der mytologien brukes til å si noe om vår egen tid.
Et visuelt kraftverk
The Odyssey en opplevelse skapt for det største lerretet. Men Nolan er ikke ute etter å romantisere antikkens Hellas. Landskapene er værbitte og mørke, havet virker truende, og slagmarkene bærer preg av en verden som allerede er i ferd med å falle sammen.
Den enorme bildeflaten gir både gudene og naturkreftene en nesten overveldende tilstedeværelse, samtidig som kameraet kommer tett nok på karakterene til å vise frykten og slitasjen i ansiktene deres. Det er et visuelt uttrykk som understreker filmens sentrale budskap: Helter er først og fremst mennesker.
Matt Damon gjør en solid hovedrolle som en sliten og desillusjonert Odyssevs. Anne Hathaway gir Penelope både styrke og verdighet, mens Tom Holland tilfører Telemakhos en sårbarhet som gjør forholdet mellom far og sønn til filmens emosjonelle anker. Robert Pattinson stjeler flere scener med en karismatisk og ubehagelig tolkning av en av frierne på Ithaka.
Nolans mest menneskelige film
Den ikke-lineære fortellerstilen er fortsatt en viktig del av Nolans filmspråk, men denne gangen står følelsene langt tydeligere i sentrum enn gåtene. Historien krever oppmerksomhet, og enkelte biroller forsvinner raskere enn man skulle ønske, men helheten mister aldri retningen.
Det mest overraskende er likevel hvor håpefull filmen er. Under all brutaliteten handler The Odyssey om muligheten til å vende tilbake – ikke bare til et sted, men til seg selv. Om kjærlighet, tilgivelse og troen på at mennesker kan bygge noe nytt etter katastrofen.
Det gjør The Odyssey til mer enn en storslått filmatisering av Homers epos. Den føles som kulminasjonen av Christopher Nolans karriere så langt – en spektakulær, tankevekkende og emosjonelt rik filmopplevelse som bekrefter hvorfor han fortsatt er en av verdens mest interessante filmskapere.