Skrekkfilmskaperen Eli Roth bruker en enkel, passende historie som ramme for å servere marerittaktige visuelle effekter. Et idyllisk forstadsområde får besøk av en isbil kjørt av den uhyggelige «Ice Cream Man» (Ari Millen).
Barn kjøper ivrig is, og så (som en uventet vri) forvandler isen dem til nådeløse zombiemordere. Jared (Charlie Zeltzer) slipper unna fordi han er laktoseintolerant; sammen med et par andre uberørte jevnaldrende forsøker han å unngå de fråtsende hordene av barn og redde byen.
Gore-fansen får akkurat det de ønsker
De fleste fans av Eli Roth vil se Ice Cream Man i håp om rundt 90 minutter med ekstremt brutal, oppfinnsom og hemningsløs blodbad-underholdning. Og disse fansen vil ikke bli skuffet. Hvis du vil se et barn knivstikke moren sin med hagesaks, eller en gjeng barn skjære toppen av hodet på skolens rektor, grave ut hjernen og tvinge ham til å spise den mens han skjelver og kveles – da er dette filmen for deg!
Roth byr på tegneserieaktig lystig slakting og har en kompromissløs avvisning av enhver form for forløsning eller oppløftende budskap. Med tanke på Roths tidligere arbeider, hadde jeg forventet at de stygge, spisse gjenstandene som hamres inn i kroppsdeler, ville bli ledsaget av tematisk innhold med en viss ubehagelig tyngde. Sluttproduktet lever ikke helt opp til forventningene.
Når Roth er på sitt beste
Roth har tidligere vært god til å bruke virkemidler fra skrekksjangeren til å slipe hatet til et tveegget sverd. Hostel-filmene er for eksempel herlig ondskapsfulle, delvis fordi man nesten heier på de onde østeuropeerne mens de plager, torturerer og til slutt slakter de ufordragelige, privilegerte og usympatiske amerikanske turistene. Stereotypier om fordervede, umoralske østeuropeere skjærer seg inn i stereotypier om fordervede, umoralske folk fra vesten, og omvendt, og utløser bølger av blodig, fnisende skadefryd i alle retninger.
Roth antyder at han vil anerkjenne og utnytte lignende spenninger i Ice Cream Man. Selve iskremmannen er muligens en innvandrer som ble utstøtt av lokalbefolkningen. Filmen berører også det faktum at voksne kan manipulere, misbruke og skade barn. Mens Hostel oppfordrer deg til å unne amerikanerne straffen de fortjener, lar Ice Cream Man fryserdøren stå på gløtt slik at du kan slikke deg om munnen mens barna slakter og slår i hjel de voksne også.
Den manglende moralske brodden
Å la døren stå åpen er imidlertid ikke det samme som å dytte deg gjennom den. Roth viser aldri foreldre eller lærere som mobber barn,hverken psykisk eller fysisk. De voksne vi møter kan være irriterende og frustrerende når de krever at barna skal gå på skolen eller følge regler. Men de er ikke grusomme. De håner ikke barna, ydmyker dem ikke og slår dem ikke.
De voksne i filmen er stort sett umulige å skille fra hverandre. Barna går løs på dem likt, ettersom det ikke er noen grunn til å gjøre forskjell. Det oppstår ingen kvalmende følelse av rettferdighet når et barn tar livet av en voksen som har plaget nettopp det barnet, for ingen voksen plager et bestemt barn. På samme måte blir fremmedfrykten rettet mot iskremmannen bare gjenfortalt i tilbakeblikk, og menneskene som sto bak den lider ingen nød. Barna deres lider, men det er en annen emosjonell og etisk dynamikk.
I sine beste filmer bygger Roth videre på moralske intuisjoner og fordommer for å skape en eskalerende spiral av hevngjerrighet, der du heier på at alle skal hevne seg på alle andre i en sadistisk katarsis. Ice Cream Man er kvalmende ved første bit og føles etter hvert ganske smakløs.