«The Invite» er en elegant, sexy og stadig mer ubehagelig selskapslek der ekteskap, begjær og bitterhet får fritt spillerom. Olivia Wilde leverer en smart komedie med tydelige ekko av «Hvem er redd for Virginia Woolf?».

«Man bør alltid være forelsket. Det er derfor man aldri bør gifte seg.» Oscar Wildes treffende betraktning om ekteskapet setter tonen allerede før «The Invite» for alvor har begynt. For her er det ikke lenge siden forelskelsen mellom Joe (Seth Rogen) og Angela (Olivia Wilde) var på sitt mest intense. Nå befinner ekteskapet seg på tynn is.

Situasjonen blir langt mer interessant – og langt mer eksplosiv – når paret inviterer sine mystiske naboer i etasjen over på middag. Piña (Penélope Cruz) og Hawk (Edward Norton) virker ved første øyekast som det perfekte vertskapets drømmegjester. Men etter hvert som kvelden skrider frem, begynner fasadene å slå sprekker.

Det som starter som en tilsynelatende sofistikert middag utvikler seg til en verbal maktkamp der gamle konflikter, seksuelle undertoner og undertrykte frustrasjoner kommer til overflaten. Spørsmålet er ikke bare om Joe og Angela finner tilbake til gnisten i forholdet, men om de i stedet har tent lunten til noe som kommer til å eksplodere.

Fire skuespillere, én trykkoker

Olivia Wilde, som også spiller Angela, viser en sikker blanding av humor, stil og ubehag. Hun har en forkjærlighet for situasjoner der det tilsynelatende kontrollerte gradvis rakner, og «The Invite» gir henne rikelig med materiale å leke med.

Seth Rogen er samtidig svært god i en rolle som utnytter hans velkjente komiske timing, men lar ham bevege seg inn i et mer sårbart og frustrert territorium. Joe er ikke bare den morsomme fyren i rommet, han er en mann som kjenner at ekteskapet er i ferd med å gli ut av hendene på ham.

Penélope Cruz tilfører Piña en helt egen blanding av sensualitet og mystikk. Hun trenger sjelden å heve stemmen for å dominere en scene. Edward Norton matcher henne godt som Hawk, og sammen skaper de et par som både fascinerer og gjør de andre gjestene stadig mer ukomfortable.

Det er i samspillet mellom de fire at filmen virkelig lever.

«Hvem er redd for Virginia Woolf?» – med mer sex og latter

Manuset balanserer vittige replikker, seksuelle hentydninger og stadig mørkere undertoner. Dialogen er filmens viktigste våpen, og den minner ikke minst om Edward Albees klassiske «Hvem er redd for Virginia Woolf?».

Også her blir en sosial sammenkomst gradvis forvandlet til en slagmark. Forskjellen er at «The Invite» er langt mer leken og moderne og ikke redd for å la sex, popkultur og absurd humor bli en del av våpenarsenalet.

Et av filmens morsomste grep er bruken av «Sade» som et slags seksuelt kodeord. Det høres kanskje ut som en gimmick, men passer perfekt inn i filmens univers, hvor musikk og lyd nærmest fungerer som egne karakterer.

Devonté Hynes’ musikk spiller en særlig viktig rolle. De strykerbaserte arrangementene blir stadig mer intense i takt med at konfliktene tilspisser seg. Sammen med låter som «I’m Confessin’ That I Love You» skaper lydsporet en merkelig kombinasjon av romantikk, sensualitet og uro.

Elegant, morsom og litt farlig

«The Invite» er riktignok ikke fullstendig original. Filmen er en nyinnspilling av den spanske «Sentimental» fra 2020, som senere også ble adaptert til den sørkoreanske «The People Upstairs» i 2025. Det merkes tidvis at historien har vært gjennom flere runder, og enkelte av vendingene føles konstruerte.

Men Olivia Wilde gjør materialet til sitt eget.

Hun har en god forståelse for hvordan humor og ubehag kan eksistere i samme scene, og filmen blir stadig mer underholdende jo mindre kontroll karakterene har over situasjonen. Det er en film som lever av blikk, pauser, små stikk og setninger som tilsynelatende betyr én ting – men egentlig noe helt annet.

Og når de fire skuespillerne først begynner å slippe seg løs, blir middagen en veritabel verbal boksekamp.

«The Invite» er ikke den mest nyskapende filmen du vil se i år, men den er intelligent, sexy, morsom og svært velspilt.