Bond har alltid hatt et bord han sitter ved når han skal vise hvem han er. Ikke bilen, ikke pistolen, men bordet med grønn filt, chips i ryddige stabler, og en motstander han studerer mer enn kortene sine.
Scenen har fulgt franchisen siden Sean Connery satte seg ned i Dr. No i 1962, og den sier noe interessant om hvordan populærkultur og faktiske spillevaner har spilt på lag i over seksti år.
Fra baccarat til poker, et bevisst valg
I Ian Flemings opprinnelige roman fra 1953 spiller Bond baccarat chemin de fer mot skurken Le Chiffre, akkurat som han gjør i flere av de tidlige filmene. Baccarat var på den tiden det naturlige valget for en høystatusscene, siden det var spillet som faktisk dominerte de eksklusive kasinoene i Europa.
Da Casino Royale skulle filmes på nytt i 2006, denne gangen med Daniel Craig i hovedrollen, tok produksjonen et bevisst grep. Baccarat ble byttet ut med Texas Hold’em, det spillet som på det tidspunktet hadde vokst seg til en global bølge. Ifølge produsent Michael Wilson var begrunnelsen enkel. Store potter på titalls millioner dollar var ikke lenger urealistisk i Texas Hold’em, og spillet ga filmskaperne noe baccarat aldri kunne, nemlig rom for strategi, bløffing og psykologisk krigføring mellom to spillere som kjenner hverandres triks. Filmteamet hentet inn pokerekspert Thomas Sanbrook for å trene skuespillerne i alt fra hvordan de skulle håndtere chipsene til hvordan de skulle stirre ned en motstander, og resultatet er i dag regnet som en av de mest overbevisende pokerscenene som noen gang er filmet. For den som vil se nærmere på hvordan denne casinoverdenen ser ut i dag, kan man lese Casino.orgs evaluering for å finne det beste norske casino på nett.
Konteksten filmen kom inn i
Det som gjør denne endringen interessant er timingen. Casino Royale hadde premiere i 2006, midt i det som regnes som den store online pokerboomen. Bare tre år tidligere, i 2003, vant en amatørspiller ved navn Chris Moneymaker hovedturneringen i World Series of Poker etter å ha kvalifisert seg gjennom en billig nettturnering, en historie som fikk enorm oppmerksomhet og fikk vanlige folk til å tro at hvem som helst kunne sette seg ved bordet og vinne stort. Fenomenet fikk siden navnet Moneymaker-effekten, og det sendte antall deltakere i World Series of Poker kraftig oppover i årene som fulgte. I 2006, samme år som Casino Royale hadde premiere, samlet hovedturneringen i World Series of Poker et rekordstort felt på 8 773 spillere, med en samlet premiepott på over 82 millioner dollar, fortsatt den største i turneringens historie.
Casino Royale kom altså ikke inn og skapte en trend fra ingenting. Den traff en bølge som allerede var i full fart, og forsterket den ved å gi den et bilde alle kunne kjenne igjen, nemlig Bond selv, rolig og kontrollert ved et bord der alle andre svetter. Filmbransjen selv var godt klar over denne timingen. Flere anmeldere pekte den gang på at pokerscenen fungerte som en slags kulturell temperaturmåling, et tegn på at et spill som tidligere var forbeholdt bakrom og fjernsynskanaler sent på natten, nå hadde blitt stueren nok til å bære en av verdens største filmfranchiser.
Hvorfor filmscener fester seg så godt
Det er en kjent mekanisme innen medieforskning at fiksjon som portretterer en aktivitet på en glamorøs og kompetent måte, kan gjøre aktiviteten mer attraktiv for publikum, selv når historien i seg selv ikke handler om å overtale noen til noe. Bond vinner aldri fordi han er heldig. Han vinner fordi han leser mennesker, holder hodet kaldt under press, og aldri lar noen se hva han egentlig tenker. Det er egenskaper de fleste ønsker å bli assosiert med, og når de kobles til et konkret spill ved et bord, er det ikke overraskende at spillet selv får litt av den samme statusen.
Denne effekten er langt fra unik for Bond. Rounders fra 1998, med Matt Damon som en pokerspillende jusstudent, regnes av mange som en direkte inspirasjonskilde for en hel generasjon amerikanske pokerspillere som senere dukket opp i turneringssammenheng på 2000-tallet. Det samme mønsteret ser man igjen og igjen i populærkulturen, der en godt fortalt scene ved spillebordet gjør mer for en aktivitets omdømme enn noen kampanje noensinne kunne.
Et bilde som har overlevd tiden
Det som er verdt å merke seg nesten tjue år senere, er hvor godt scenen fra Casino Royale har holdt seg. Filmkritikere og pokerentusiaster trekker den fortsatt frem som en av filmhistoriens mest presise gjengivelser av spillet, til tross for noen få dramaturgiske snarveier som de som virkelig kan poker liker å påpeke. At en enkelt scene fra 2006 fortsatt diskuteres og siteres nesten to tiår senere, sier noe om hvor sterkt bildet av Bond ved pokerbordet har festet seg i den kollektive bevisstheten.
Om filmen alene gjorde poker eller casinospill mer populært er vanskelig å slå fast med sikkerhet, ettersom Moneymaker-effekten og internettets fremvekst trolig spilte en langt større rolle i selve veksten. Men det Casino Royale utvilsomt gjorde, var å gi den allerede voksende trenden et ansikt, en holdning og et bilde som har fulgt både filmfranchisen og spillet selv helt frem til i dag.