Carla Simón lager en vakker og melankolsk film om familie, minner og behovet for å forstå hvor vi kommer fra. Men det langsomme tempoet gjør at den emosjonelle reisen ikke alltid griper like sterkt.

Det finnes filmer om å oppdage hvem vi er. Og så finnes det filmer som forstår at identitet ikke alltid finnes ved å se fremover, men ved å se tilbake. Carla Simóns «Min ukjente familie» tilhører den siste kategorien.

Etter «Sommeren 1993» og «Ferskenlunden i Catalonia» vender Simón igjen tilbake til sitt eget liv og sin egen familiehistorie. Resultatet er et dypt personlig drama om en generasjon preget av aids-epidemien, skam, taushet og familierelasjoner som fortsetter å bære på gamle sår.

På jakt etter foreldrene

Marina, spilt med stor naturlighet av Llúcia García, reiser til Vigo for å skaffe en farskapsattest som skal gi henne tilgang til et universitetsstipend. Men dokumentet blir snart bare et påskudd. Det Marina egentlig leter etter, finnes ikke i noe arkiv: hun vil forstå hvem foreldrene hennes var før de ble redusert til minner.

Når hun oppsøker familien, møter hun ikke en gjeng mennesker som bevisst forsøker å skjule én stor sannhet. I stedet møter hun ulike versjoner av fortiden. Noen ønsker å beskytte henne. Andre vil helst glemme. Enkelte bærer fortsatt på skyldfølelse.

Det er nettopp her «Min ukjente familie» er på sitt beste. Simón fremstiller hukommelse som noe upålitelig og subjektivt. Hver samtale gir Marina et nytt bilde av foreldrene, samtidig som det rokker ved det hun trodde hun visste fra før.

Mellom minner og virkelighet

Simón forteller historien med stor tålmodighet. Kameraet observerer mer enn det forklarer, og karakterene sier ofte mindre enn de føler. Stillhetene får derfor stor betydning.

Det kan være krevende. «Min ukjente familie» er ikke et tradisjonelt familiedrama som bygger seg opp mot store avsløringer. Simón lar i stedet historien utvikle seg gjennom små møter, blikk og hverdagslige situasjoner.

Llúcia García bærer filmen med en svært nedtonet prestasjon. Marina er først og fremst en observatør. Hun forsøker å finne likheter mellom seg selv og en familie som burde være hennes, men som samtidig føles fremmed. Det er en interessant måte å fremstille identitet på: Marina konstruerer seg selv ved å studere menneskene hun kommer fra.

Visuelt er filmen også svært sterk. Havet og landskapet rundt Vigo blir mer enn bare vakre omgivelser. De fungerer som en fysisk forbindelse mellom fortid og nåtid. Hélène Louvarts fotoarbeid er sanselig uten å bli prangende, og naturen får en egen dramatisk kraft.

En familie preget av aids

Filmens behandling av aids-epidemien er særlig interessant. Simón gjør den ikke til et tradisjonelt sykdomsdrama eller en politisk forelesning. I stedet ligger epidemien som et permanent fravær over familien.

Smerten er der fortsatt, selv om menneskene har lært å leve med den.

Det gjør også filmen mer menneskelig. Simón er lite interessert i å plassere skyld. Hun dømmer ikke familiemedlemmene for tausheten og idealiserer heller ikke dem som døde. Alle har sine grunner, enten det handler om frykt, skam eller manglende evne til å konfrontere en smertefull virkelighet.

Vakkert, men også langsomt

Filmens mest spennende grep kommer når den gradvis beveger seg bort fra en strikt realistisk fortelling. Minner, fantasi og forestilte rekonstruksjoner begynner å gli over i hverandre.

Marina kjente aldri foreldrene sine ordentlig. Derfor må hun forestille seg hvem de var for å kunne forstå dem. Simón viser at minner ikke er fotografiske gjengivelser av fortiden, men rekonstruksjoner som hele tiden forandrer seg.

Tittelen «Min ukjente familie» peker på filmens grunnleggende paradoks: familien Marina leter etter er hennes egen, men samtidig nesten helt ukjent for henne.

Problemet er at filmen til tider blir så kontemplativ at den emosjonelle kraften svekkes. Simón har en tydelig tillit til at publikum vil være med på reisen, men enkelte scener kunne med fordel ha vært strammere. Det er en styrke at filmen ikke presser frem følelser, men enkelte ganger føles det som om den holder igjen litt for mye.

Likevel er «Min ukjente familie» en vakker og ettertenksom film. Carla Simón viser igjen en sjelden evne til å gjøre personlige erfaringer til universelle historier om tap, familie og behovet for å forstå hvor vi kommer fra.

«Min ukjente familie» gir ingen enkle svar. Den handler snarere om å lære seg å leve med hullene i historien. Det er både filmens styrke og dens begrensning.