I Paolo Sorrentinos «La Grazia» sier den fiktive italienske presidenten Mariano De Santis (Toni Servillo): «Bak den kultiverte og alvorlige fremtoningen har jeg bare ett mål: kjærlighet.»

Han tilbringer sine siste seks måneder i embetet med å savne sin kone, som døde for åtte år siden, og er besatt av å finne ut hvem som var konas elsker for førti år siden. Samtidig lytter han til elektronisk musikk, røyker sigaretter til tross for at han kun har én lunge, og forsøker å omgå de rigide kostholdsrestriksjonene til datteren Dorotea (Anna Ferzetti). De arbeider sammen, og hun er nærmest hans høyre hånd med ansvar for de viktigste oppgavene.

Sorrentino har en vidtfavnende fantasi, men vender stadig tilbake til de indre kampene hos menn i mektige posisjoner. Disse mennene spilles ofte av den allsidige Toni Servillo, som i Sorrentinos univers har portrettert to svært forskjellige, virkelige italienske statsministre. I La Grazia vender han tilbake som den fiktive presidenten Mariano De Santis.

De Santis er troende og venn med paven, så han unngår i det lengste å ta stilling til om han skal benåde to drapsdømte og/eller undertegne en kontroversiell lov om aktiv dødshjelp.

Mellom plikt og kjærlighet

De Santis ser ut til å finne en balanse mellom livet og embetets pomp og prakt. Han holder fortsatt kontakten med barndomsvennene sine, kunstkritikeren Coco Valori (Milvia Marigliano) og Ugo Romani (Massimo Venturiello), justisministeren. De Santis behandler sistnevnte som en slags fiendevenn, blant annet på grunn av hans ambisjoner om å bli presidentens etterfølger og en ubegrunnet mistanke om at han var konas elsker.

La Grazia er en kjærlighetshistorie om alle former for kjærlighet og fortellingen om en mann som er elsket fordi han er forsiktig og ettertenksom. Selv når Servillo virker mutt, er han fascinerende og gjør De Santis til et menneske først og fremst, ikke bare en embetsmann. Han står ansikt til ansikt med sin egen dødelighet, reflekterer over fortiden og er fortsatt i stand til å utvide horisonten sin til en viss grad.

Når han endelig er klar til å handle, viser han fortsatt et skarpt og raskt intellekt. Derfor blir det desto mer frustrerende når han delegerer oppgavene sine til andre i stedet for selv å utforme et lovforslag som tilfredsstiller hans strenge krav til en lov om aktiv dødshjelp. Ubesluttsomheten hans gjenspeiler motviljen mot å handle før han er sikker.

En verden ute av balanse

Den elektroniske musikken står i sterk kontrast til embetets pomp og prakt, fremtoningen til mennene som innehar høye posisjoner og tempoet i beslutningsprosessene. Den gjenspeiler også at De Santis forbereder seg på å vende tilbake til et sivilt liv. I hans nåværende liv i Quirinalpalasset føles enhver bevegelse, uansett hvor hverdagslig den er, som et spørsmål av nasjonal betydning.

Regissør og manusforfatter Sorrentino har sin særegne visuelle stil. Han fyller filmen med skjeve, dypt fokuserte totalbilder som kunne vært hentet fra motemagasiner, gjort av den fremragende filmfotografen Daria D’Antonio. Sammen komponerer de scener der det kunne ha vært langt flere mennesker i rommet, men fokuserer bare på de relevante personene.

Anna Ferzetti, som datteren Dorotea, er den personen som er mest på lerretet etter Servillo. Derfor er det overraskende når De Santis sier at han ikke kjenner datteren sin. Med tilsynelatende lite privatliv blir hun hans motstykke – enda mer hengiven til arbeidet enn han er.

Når loven møter livet

Hver for seg besøker far og datter de to drapsdømte kandidatene som er innstilt til benådning; det blir en studie i deres ulike personligheter. Doroteas møte med Isa Rocca (Linda Messerklinger) utvikler seg til en kamp mellom lidenskap og intellekt, der Dorotea kommer til kort fordi hun er for intellektuell og ikke fullt ut gir seg hen til kjærlighetens galskap.

Når De Santis’ hest Elvis kollapser og dør, sier De Santis: «I dag fikk jeg se sannheten på nært hold. Loven viser den alltid på avstand.» I stedet for å fatte beslutninger i et vakuum forsøker filmen å knytte dømmekraften til selve livets vev, noe som er en viktig egenskap både når lover utformes og håndheves.

På samme måte kaster Messerklingers utfordrende skuespill som drapsdømt denne verden ut av balanse, både for publikum og Dorotea. Far og datter blir revet ut av rutinene og konfrontert med en virkelig, følelsesstyrt verden.

Forhåpentligvis fungerer virkeligheten annerledes, for de som ikke kjenner lovverket kan bli bekymret for at La Grazia fremstiller systemet realistisk – særlig med tanke på hvordan de to avgjør hvilke egenskaper som gjør en person verdig.

Dette speiler presidenten som en nærmest guddommelig skikkelse, som samtaler med paven (Rufin Doh Zeyenouin) som om han var sognepresten hans. De blir Jesus-skikkelser som bærer korset av offentlighetens gransking og krav.

«Nåde» som skjønnhet i tvilen

«Skjønnheten i tvilen» er De Santis’ beskrivelse av nåde. Og man må selvfølgelig ikke glemme betydningen av tittelen La Grazia, som betyr nåden. Det er slik Sorrentino knytter sammen filmens mange temaer. Det handler blant annet om den enkle, elementære elegansen i presidentens fremtoning. Den peker tilbake mot fortiden, der han fremstår monokrom sammenlignet med sin avdøde kone, samtidig som den peker mot fremtiden i form av en mulig kjærlighetsinteresse: en yngre kvinne, redaktøren i det italienske Vogue (Alexandra Gottschlich).

Paolo Sorrentinos forrige film, det prangende og overfladiske Parthenope – Napolis skjønnhet, var et hedonistisk overflødighetshorn; oppfølgeren er en alvorlig anger etter festen. Det er et ettertenksomt og sjelfullt verk, løftet av Toni Servillos strålende prestasjon.