Taylor Sheridan har for lengst etablert seg som en av USAs mest produktive og populære serieskapere, med serier som «Yellowstone», «Landman» og «Tulsa King» på merittlisten. Nå møter spionserien «Lioness» uventet kritikk fra kvinnene som serien låner navnet og historien sin fra.

«Lioness», med Zoe Saldaña og Nicole Kidman i sentrale roller, følger to kvinnelige CIA-agenter som opererer i krigsherjede områder og forsøker å balansere privatlivet med kampen mot terror.

Serien er inspirert av virkelighetens Team Lioness – en gruppe kvinnelige amerikanske marinesoldater som ble satt sammen under Irak-krigen i 2003. Oppgaven var blant annet å visitere irakiske kvinner, noe mannlige soldater ikke kunne gjøre av kulturelle årsaker.

Flere av veteranene mener imidlertid at Sheridans serie har fjernet seg så langt fra virkeligheten at den nærmest har skrevet dem ut av sin egen historie.

– Det gjør meg sint at serien ikke handler om de tingene vi faktisk gjorde. De har tatt navnet Team Lioness og gjort det om til en spionasjehistorie, sier Ranie Ruthig, en av de opprinnelige Lionesses, til The Telegraph.

– Har forvrengt historien

Til tross for at kvinner formelt ikke hadde lov til å delta i kamproller i det amerikanske forsvaret på den tiden, havnet flere av Lioness-soldatene likevel i offensive operasjoner. Erfaringene deres ble dermed en viktig del av historien om kvinnelige soldater i Irak.

Det er nettopp denne historien veteranene mener «Lioness» i liten grad forteller.

Daria Sommers, som har vært med på å lage en dokumentar om det virkelige Team Lioness, mener serien mangler forankring i historien.

– Serien har ikke noe grunnlag i virkeligheten, og det er problematisk å avvike så mye fra den opprinnelige historien når navnet Lioness i dag bæres som en hederstittel blant veteranene, sier hun til The Telegraph.

Sommers understreker samtidig at kritikken ikke er rettet mot Zoe Saldaña eller Nicole Kidman.

– De skal få spille alle de actionrollene de ønsker. Men hvis Sheridan hadde kalt serien noe annet, ville vi ikke ha trengt å ha denne diskusjonen, sier hun.

Michelle Dallochio, som tidligere tjenestegjorde som Lioness, beskriver bruken av historien som en form for appropriasjon.

Ifølge veteranene var hverdagen langt mer sammensatt enn det som vises i serien. Kate Guttormsen, den eneste kvinnelige kapteinen blant Lioness-soldatene, peker blant annet på at arbeidet kunne innebære alt fra etterretningsinnsamling til å dele ut fotballer til skolebarn.

Sheridan: Inspirert av virkeligheten

Taylor Sheridan har på sin side understreket at han aldri har hevdet at serien er en direkte gjengivelse av virkelige hendelser. Han beskriver «Lioness» som fiksjon inspirert av en sann historie.

Sheridan har også sagt at han har vært mer opptatt av å forsøke å forutse framtidige politiske hendelser enn å gjenskape historien nøyaktig.

– Det morsomme med «Lioness» er at jeg har forsøkt å gjette hva som kommer til å skje politisk, og så dramatisert det. At jeg faktisk har truffet, er ganske utrolig, sa serieskaperen i et intervju med «The Joe Rogan Experience».

Kritikken mot «Lioness» aktualiserer samtidig en større diskusjon om hvor langt fiksjonen kan gå når den låner navn, identitet og erfaringer fra virkelige mennesker.

Spørsmålet har vært særlig aktuelt de siste årene, blant annet etter Netflix-serien «Baby Reindeer», som førte til søksmål fra kvinnen som mente hun var blitt fremstilt som seriens stalker, og «The Crown», som har møtt kritikk for hvordan virkelige personer og historiske hendelser er dramatisert.

For veteranene bak Team Lioness handler kritikken derfor ikke bare om hvorvidt «Lioness» er en god eller dårlig serie. Det handler også om hvem som får eie historien når virkelige menneskers erfaringer blir råmateriale for underholdning.