James Camerons «Aliens» (1986) regnes blant science fiction-fans som en av tidenes beste oppfølgere. Vi har møtt Ian Nathan, regissøren bak dokumentaren «Aliens Expanded».

James Camerons «Aliens» (1986) var en uunngåelig oppfølger til «Alien» (1979), som raskt ble en kultklassiker. Ridley Scott satte riktignok listen så høyt at han selv aldri har klart å overgå den med sine «Alien»-forløpere («Prometheus», «Alien: Covenant»).

Den britiske journalisten Ian Nathans fem timer lange dokumentar «Aliens Expanded» viser at veien frem til oppfølgeren på ingen måte var enkel, rask eller rettlinjet. Men mer om det senere.

Veien til lerretet

Avslutningen på «Alien» åpnet for en ideell oppfølger. Etter å ha blitt sviktet av sin egen arbeidsgiver overlever styrmann Ellen Ripley (Sigourney Weaver) så vidt xenomorfens siste, utspekulerte angrep om bord på redningsskipet USCSS Nostromo.

Etter å ha levert rapporten om hele besetningens død går Ripley i hypersøvn sammen med katten Jones, uten å ane hvilket mareritt de snart skal våkne til …

20th Century Fox forsto ikke etter premieren på «Alien» at de hadde noe helt spesielt i hendene. En oppfølger ble betraktet som en risikabel investering. Suksessen til originalfilmen ble i stor grad sett på som et lykkelig lykketreff.

Skifter i studioledelsen påvirket også Fox’ vilje til å få en «Alien»-oppfølger raskt i produksjon. Originalfilmens produsenter, Walter Hill, Gordon Carroll og David Giler, saksøkte dessuten Fox for ubetalte overskuddsandeler. Studioet hevdet, basert på regnskapsmessige beregninger, at filmen ikke hadde gitt tilstrekkelig fortjeneste.

Heldigvis klarte veteranprodusenten Lawrence «Larry» Gordon, etter en rekke omveier og problemer, å få prosjektet tilbake på rett spor.          

James Cameron entrer scenen

En nøkkelperson fra starten var den unge og ambisiøse kanadiske regissøren James Cameron. Hans science fiction-thriller «The Terminator» (1984) og manusarbeidet på oppfølgeren «Rambo II» (1985) hadde gjort ham til et navn på fremmarsj i Hollywood.

Cameron stilte imidlertid et ekstra krav: Han ville også regissere «Alien»-oppfølgeren han selv hadde skrevet. Studioet var ikke begeistret. Men mot slutten av 1984 hadde «The Terminator» blitt en solid kassasuksess, noe som overbeviste Larry Gordon til å gi grønt lys.

Cameron var naturligvis også en potensiell risiko. «Aliens» hadde et budsjett på 18,5 millioner dollar – nesten tre ganger så mye som «The Terminator» (6,4 millioner dollar). Dessuten var Camerons daværende kone, Gale Anne Hurd, hovedprodusent. Hun hadde, i likhet med Cameron, liten erfaring med store studioproduksjoner.

Men ingenting kunne stoppe dette ekteparet. Selv om innspillingen i Storbritannia skulle bli alt annet enn problemfri.

57 år senere

I «Aliens» blir Ellen Ripley, spilt av Sigourney Weaver, reddet fra verdensrommet om bord på redningsskipet Narcissus, 57 år etter at USCSS Nostromo gikk tapt. Det viser seg at kolonien Hadley’s Hope er etablert på planeten LV-426 – det samme stedet der Nostromos mannskap fant den fremmede livsformen.

Da kontakten med kolonien brytes, sender Weyland-Yutani en gruppe marinesoldater dit. Ripley, som fortsatt sliter med traumene sine, går svært motvillig med på å bli med som rådgiver.

På LV-426 lokaliserer ekspedisjonen kolonien og finner den eneste overlevende, den lille jenta Newt (Carrie Henn). Det viser seg at alienene har infiltrert hele komplekset. Situasjonen forverres av selskapets representant Carter Burke (Paul Reiser), som er villig til å ofre hele ekspedisjonen for å sikre alienprøver til Weyland-Yutanis forskning.

Da kolonienes fusjonsreaktor nærmer seg en katastrofal eksplosjon, bestemmer Ripley seg for å redde Newt, som er blitt tatt av alienene, koste hva det koste vil. Hun trenger inn i selve redet, møter for første gang alien-dronningen og unnslipper i siste øyeblikk sammen med korporal Hicks (Michael Biehn), androiden Bishop (Lance Henriksen) og Newt. Om bord på moderskipet må Ripley til slutt kjempe mot dronningen.

Fem år senere ble en alternativ og lengre versjon av filmen lansert. «Aliens: Special Collector’s Edition» viser blant annet at Ripleys datter Amanda Ripley-McClaren er død av alderdom på jorden, mens Ripley har drevet rundt i verdensrommet. Cameron la også til scener om blant annet Hadleys Hopes undergang og automatiske vaktkanoner. «Aliens: Special Collector’s Edition» er 17 minutter lengre enn kinoversjonen og ble først utgitt på LaserDisc i 1991.

«Alien» skapte enorme forventninger

Ifølge Ian Nathan, regissøren bak dokumentaren «Aliens Expanded», begynte hans personlige forhold til «Aliens» da han var 17 år.

– Egentlig begynner det allerede i 1979, da jeg var ti år. Moren min gikk for å se «Alien», og jeg fikk ikke være med. Jeg var veldig irritert fordi jeg hadde vært fascinert av science fiction siden jeg var liten. Jeg spurte hvorfor jeg ikke fikk bli med. Hun sa at filmen var for voksne og ikke i det hele tatt var som «Star Wars».

Ian forteller lattermildt at et slikt forbud ofte gjør noe enda mer fascinerende i et barns øyne.

– Neste morgen fortalte moren min at «Alien» var så skremmende at noen i salen hadde brutt ut i hysterisk latter. Folk reagerer forskjellig på overdreven skrekk. Da jeg til slutt så filmen selv, forsto jeg. Jeg ble besatt av «Alien». Den ble faktisk viktigere for meg enn «Star Wars». Filmmagasinene var den gangen ganske trege når det gjaldt ny informasjon. Man slukte hvert eneste lille rykte. Plutselig skjønte jeg at «Alien» likevel skulle få en oppfølger. På den tiden var oppfølgere ikke en selvfølge slik de er i dag.

Minner fra filmen

Da den første teasertraileren til «Aliens» endelig kom på kino, sier Ian Nathan at han knapt klarte å beherske seg. Traileren avslørte lite, men nok.

– Slagordet «This time it’s war» gikk rundt i hodet mitt. Da filmen endelig kom på kino, så jeg den sammen med faren min på Odeon Fulham Road i London. Jeg tror ikke den kinoen finnes lenger. Jeg husker at salen var full høsten 1986. Jeg var fascinert av hvordan Cameron tok over Dan O’Bannons og Ronald Shussetts opprinnelige idé. Kanskje døde alienene litt for lett. De var forholdsvis enkle å drepe, og mange fans mente at det var for mange av dem. Det økte riktignok filmens actionintensitet, men reduserte den nervepirrende spenningen fra «Alien».

Nathan mener dette også forsterker «Aliens»’ innebygde Vietnam-tematikk, der de overmodige marinesoldatene tror de raskt skal utslette romvesenene. Oppdraget som virker enkelt, utvikler seg til en kamp på liv og død mot en hel alien-koloni og dens blodtørstige dronning.

Britisk publikum levde seg inn

Nathans sterkeste personlige minne fra «Aliens» er scenen der Paul Reisers sleipe Carter Burke lukker døren foran Ripley og Newt i et desperat forsøk på å redde sitt eget skinn.

– Da han så dette, ropte en britisk publikummer så høyt han kunne, rundt ti rader bak meg: «Din jævel!» I samme øyeblikk gikk en nervøs latterbølge gjennom salen. Alle forsto hva han reagerte på. Alt i alt var «Aliens – palu» en av mine sterkeste filmopplevelser. Jeg forsto hvordan en film kan sluke tilskueren fullstendig.

I likhet med «Alien» bygges historien i «Aliens» langsomt opp før den virkelig eksploderer. I de intense actionscenene bidrar James Horners (1953–2015) medrivende musikk til å gjøre sekvensene nesten pustløst intense og nærmest hypnotiske.

Tidenes beste oppfølgerregissør?

– Da jeg sammenlignet strukturen i «Aliens» med «Alien», innså jeg hvor nøye Cameron følger rytmen i originalfilmen. I den første filmen dukker chestbursteren opp rundt 45 minutter ut i filmen. Omtrent på samme tidspunkt i «Aliens» forviller de uvitende marinesoldatene seg inn i alienenes rede.

Samtidig klarte Cameron å skape sin egen film.

– James Cameron er etter min mening kanskje tidenes beste regissør av oppfølgere. I «Aliens» ga han publikum en opplevelse som var beslektet med originalen, men samtidig annerledes. Facehuggeren, chestbursteren og den fullvoksne alien-en – alle monstrene blir introdusert på nytt, men på en frisk måte. Og rollebesetningen er helt utrolig. «Aliens» er perfekt castet. Det finnes ikke et eneste svakt ledd.

Ian Nathan foretrekker originalversjonen

Ifølge Ian Nathan er James Camerons evne til å introdusere rollefigurene på en forståelig og lynrask måte en av hans største styrker.

– På noen få minutter forstår du dynamikken mellom Hudson, Hicks, Vasquez, Gorman og de andre soldatene. Det er ekstremt effektivt, særlig fordi Ripley selv er en fullstendig fremmed blant dem. Jeg liker også filmens militære preg, som skaper en sterk kontrast til «Alien». Rommarinesoldatenes romskip USCSS Sulaco ser ut som et våpen i seg selv.

– Noen av skuespillerne foretrekker den opprinnelige kinoversjonen. Jeg forstår hvorfor den utvidede versjonen var så viktig for Sigourney Weaver. Den hjalp henne med å forstå Ripleys morsinstinkt overfor Newt bedre. Selv foretrekker jeg kinoversjonen av «Aliens». Det samme gjelder «Alien». Sidehistorien om Ripleys datter, som døde av alderdom på jorden, er etter min mening ikke nødvendig. Disse filmene trenger ikke å forklare alt. Det handler om å overleve i øyeblikket. For mye bakgrunnshistorie svekker og bremser tempoet.

Opprør blant filmarbeiderne

Som nevnt tidligere gikk ikke innspillingen av «Aliens – palu» spesielt smidig. Den startet ved de legendariske Pinewood-studioene i England i september 1985. Utendørsscenene ble også filmet ved Acton Lane-kraftverket i London.

Den kanadiskfødte Cameron var ikke klar over britenes tradisjonelle tepauser, som avbrøt innspillingen flere ganger hver dag. Dessuten fremmedgjorde hans selvsikre og til tider uhøflige væremåte raskt deler av filmteamet.

Samholdet ble ikke bedre da James Cameron en dag i sinne sparket en tevogn over ende. Som den perfeksjonisten han var, gikk Cameron også på eget initiativ inn og endret lyssettingen, selv om dette var et område som tilhørte de fagorganiserte lysteknikerne. Den opprinnelige filmfotografen Dick Bush og assisterende regissør Derek Cracknell fikk sparken etter å ha motsatt seg Camerons ønsker.

Narkotika, skuespillerbytte og fornærmelser

James Remar, som opprinnelig var valgt til rollen som korporal Hicks, ble arrestert av London-politiet for besittelse av narkotika. Cameron måtte erstatte Remar med Michael Biehn, kjent fra «The Terminator», bare noen få dager før opptakene. Biehn var svært takknemlig overfor sin regissørvenn, særlig fordi det dreide seg om en av filmens hovedroller.

Som en slags forsonende gest – og for å bedre stemningen – inviterte James Cameron filmteamet til å se «The Terminator». Ingen briter dukket opp.

Da innspillingen var over, la regissøren ikke fingrene imellom:

– Dette har vært en lang og vanskelig innspilling, full av alle slags problemer. Én ting holdt meg likevel gående gjennom alt dette. Vissheten om at jeg en dag skulle kjøre ut gjennom portene på Pinewood og aldri komme tilbake – mens dere elendige jævler blir værende her.

Ian Nathan innrømmer at det var mange spenninger under innspillingen av «Aliens».

– Britene har sin egen måte å lage film på. Det er tydelig at de ikke likte en ung kanadier. Kultursjokket var uunngåelig, og det samme gjaldt de ulike arbeidsmetodene. Cameron tenkte som en ingeniør og ville ikke la noe hindre ham i å lage den best mulige filmen. Det tok lang tid før det oppsto noen form for gjensidig tillit mellom regissøren og filmteamet. Presset må ha vært enormt, siden Cameron og Hurd aldri tidligere hadde jobbet med et så stort budsjett. Heldigvis bedret ting seg gradvis. VHS-kassetter av «The Terminator» begynte å dukke opp på settet. Britene begynte å forstå at Cameron faktisk visste hva han holdt på med.

Et tidløst 40-årsjubileum

«Aliens» fyller 40 år i 2026. Hvordan opplever skaperen av «Aliens Expanded» denne milepælen?

– «Aliens» har holdt seg bemerkelsesverdig tidløs. Én ting som kommer tydelig frem i dokumentaren vår er betydningen av praktiske effekter. De tvang også en filmskaper som James Cameron til å arbeide kreativt innenfor ulike begrensninger. Med datagenererte effekter er problemet fortsatt at det er for enkelt å vise for mye. Det er nettopp derfor «Alien» og «Aliens» fortsatt føles så tidløse. De har en fysisk verden som føles virkelig.

– Selv om filmene foregår i fremtiden, føles det visuelle språket svært gjenkjennelig. De personlige slagordene på marinesoldatenes utstyr gir levende assosiasjoner til en futuristisk versjon av soldatene fra Vietnamkrigen. Det gjør alt mer troverdig. Ripleys kamp mot alien-dronningen er fortsatt et av filmhistoriens mest ikoniske oppgjør.

Overveldende grundig dokumentar

Den nesten fem timer lange dokumentaren «Aliens Expanded» er en virkelig godbit for «Aliens»-fans. Den går i dybden på filmens produksjon gjennom kronologisk oppbygde kapitler – uten å glemme avstikkerne – og baserer seg på arkivmateriale og omfattende intervjuer.

Praktisk talt alle de sentrale aktørene er med: regissør og manusforfatter James Cameron, produsent Gale Anne Hurd og skuespillere som Sigourney Weaver, Lance Henriksen, Michael Biehn og en rekke av skuespillerne som spilte Colonial Marines.

Weaver snakker også åpent om hvor skuffet hun var over at scenene om Ripleys døde datter ble fjernet fra kinoversjonen. Dokumentarens mest verdifulle bidrag er likevel minnene fra skuespillerne som spilte Colonial Marines, ettersom de vanligvis ikke har fått like mye oppmerksomhet i andre «Aliens»-dokumentarer.

De avdøde Bill Paxton (1955–2017) og Al Matthews (1942–2018) blir også minnet som høyt respekterte profesjonelle og miljøskapere utenfor kamera.

Dokumentaren byr dessuten på en rekke små detaljer og anekdoter, blant annet hvordan Paxtons berømte replikk «Another bug hunt» senere inspirerte hele romaner og tegneserier.

Cameron er usedvanlig direkte i dokumentaren. Han kritiserer de opprinnelige produsentene David Giler og Walter Hill for etter hans mening ikke å ha forstått science fiction-sjangeren godt nok. Den langsommere arbeidskulturen til det britiske filmteamet slipper heller ikke unna regissørens kritikk.

Samtidig forteller Cameron åpent om ambisjonen om å kombinere sin egen actionorienterte stil med stemningen fra Ridley Scotts originale «Alien», blant annet gjennom egne storyboards og konsepttegninger.

Dokumentaren gir også mye plass til de ulike alien- og spesialeffektteknikerne og andre som arbeidet bak kulissene. I tillegg medvirker en rekke eksterne eksperter fra ulike fagområder.

Resultatet er en imponerende omfattende dokumentar, der noen historier vil være kjent for gamle hardcore-fans, mens det også finnes mye nytt og interessant materiale.

Helheten er svært lang og til tider ekstremt detaljert. Nettopp derfor fungerer den som en nesten perfekt fan-dokumentar. Den grundige fordypningen i «Aliens Expanded» viser konkret hvorfor «Aliens – palu» har beholdt posisjonen som en av tidenes mest elskede science fiction-actionfilmer.

Det var vanskelig å få med de store navnene

Ian Nathan innrømmer at det vanskeligste med filmdokumentarer er å få de største stjernene med.

– Jo større navn, desto lengre og vanskeligere er prosessen. I begynnelsen var vi ikke sikre på om vi ville få James Cameron eller Sigourney Weaver med. Mange av marinesoldatenes skuespillere sa ja. Det tok tid å få med Michael Biehn. Etter ett års produksjon visste vi at vi uansett ville ha en god dokumentar.

Så kom beskjeden fra Camerons PR-team: Han kunne kanskje stille til intervju for «Aliens Expanded»-produksjonen.

– Til slutt fikk vi én opptaksdag i Los Angeles, ved Lightstorm-hovedkvarteret. Jeg fløy dit sammen med fotografen og produsenten. Intervjuet ble gjort i et rom som i praksis var Camerons museum. Der var det modeller fra «Titanic» og masse rekvisitter fra hans suksessfilmer. Vi plasserte regissøren foran Power Loader-maskinen og Alien Queen. Først fikk vi beskjed om at vi kanskje ville få 45 minutter. Intervjuet varte i hele halvannen time. Cameron var i strålende humør, morsom og svært åpen. Til slutt våget jeg å spørre om den berømte «tea lady»-historien, der han skal ha sparket en tevogn over ende i sinne. Han lo og sa: «Å, vil du høre den? Da skal jeg fortelle deg den.»

– Etter intervjuet var vi fulle av adrenalin. Jeg spurte fotografen flere ganger om intervjuet virkelig var i boks, og om lyden fungerte. For et slikt intervju kan man ikke gjøre på nytt.

Camerons deltakelse endret alt

– Etter intervjuet med Cameron gikk vi umiddelbart tilbake til folkene rundt Sigourney Weaver, Gale Anne Hurd og Paul Reiser. Disse intervjuene var ennå ikke gjennomført. Da vi kunne si at Cameron hadde sagt ja til intervju, begynte ting å skje raskt.

Intervjuet med Sigourney Weaver ble gjort i New York. Nathan beskriver Weaver som ekstremt intelligent og svært opptatt av skuespillerfaget.

– Weaver snakket inngående og med stor varme om Ripleys rolle og filmens temaer. Hun beklaget at scenen om hennes døde datter ble klippet fra kinoversjonen. Weaver visste selvfølgelig nøyaktig hvilken verdi hun hadde for «Alien»-franchisen. Agenten hennes forhandlet frem en lønn på én million dollar og en andel av nettoinntektene fra «Aliens». Cameron hadde tidligere fortalt hvor nervøs han var da han møtte Weaver for første gang i Santa Barbara. Weaver fortalte at hun følte det på samme måte. Det er veldig menneskelig.

– Da jeg fikk intervjuet med Weaver, visste jeg allerede nøyaktig hvor i dokumentaren de ulike kommentarene skulle brukes. Camerons intervju endret dokumentarens struktur betydelig, men den overordnede buen forble den samme. At disse menneskene ga oss så mye av tiden sin, sier mye om hvor høyt de verdsatte prosjektet. De måtte først bli overbevist om at vi var et seriøst team og ikke bare overivrige fans. Selv om vi jo er det.

INFO

Den nesten fem timer lange dokumentaren «Aliens Expanded» ble utgitt i august 2024. Dokumentaren kan kjøpes digitalt eller på Blu-ray via www.aliens-expanded.com.