Regissør Anthony Maras’ nyeste film, Pressure, setter søkelyset på det avgjørende 72-timers tidsrommet frem mot de alliertes historiske D-dagsinvasjon – et vendepunkt som til slutt avgjorde verdens skjebne.
Hollywood pumper ut filmer om andre verdenskrig med en regelmessighet som antyder at himmelen vil falle ned dersom de ikke gjør det. Det er litt av en prestasjon å finne en vinkel som føles genuint ny – særlig når det gjelder en begivenhet som D-dagen.
Landinvasjon har blitt skildret i noen av filmhistoriens mest storslåtte epos, som Den lengste dagen og Redd menig Ryan, og på TV-skjermen i Band of Brothers.
Pressure forteller historien om James Stagg (Andrew Scott), den skotske meteorologen som fikk i oppgave å varsle om været i de nervepirrende dagene før de alliertes invasjon av Normandie. Generalene ønsker at 5. juni 1944 skal fastsettes som invasjonsdatoen. Eisenhower ønsker å være sikker.
Stagg kan ikke gi noen sikkerhet; han kan bare eliminere tidsvinduer for invasjonen som ikke vil fungere ved å støtte seg på sanntidsdata om geografiske forhold. Stagg varsler kraftige stormer om morgenen når invasjonen er planlagt. Det er katastrofale nyheter i seg selv, men det mer umiddelbare problemet er at prognosen hans strider mot tidligere varsler fra hans amerikanske motpart, Irving Krick (Chris Messina).
Når været blir et spørsmål om liv og død
Været er en av de viktigste faktorene innen militær operativ etterretning. Det er avgjørende å kunne skille mellom hvordan man ønsker å angripe og når man bør angripe.
Staggs overbeviste Eisenhower om å flytte D-dagsinvasjonen til den nå berømte datoen 6. juni, innenfor et avgjørende tidsvindu som ga de allierte bedre sjanser til å lykkes. Pressure handler ikke om selve krigen, men om øyeblikkene mellom slagene – øyeblikk som kan virke ubetydelige, men som er alt annet enn det.
Staggs prognose er resultatet av omhyggelige beregninger basert på det mest omfattende og oppdaterte datasettet som var tilgjengelig. Kricks metode går ut på å grave gjennom gamle værkart som går flere år, til og med tiår, tilbake i tid for å finne tilsvarende værforhold og deretter ekstrapolere prognosene sine ut fra disse. Med andre ord: Hvis dagens vær ligner mye på været 2. juni for fem år siden, antar Krick at været 6. juni også vil ligne svært mye på været 6. juni fem år tidligere. Det er en forlokkende enkel strategi – lett å forstå i prinsippet, med langt flere bilder og langt færre kompliserte ligninger enn Staggs metode.
Stagg fremstår som en velkjent arketype: det sosialt underutviklede geniet, den første til å oppdage en regnefeil og den siste til å forstå en vits og skoleflink til det ekstreme, men ute av stand til å lese rommet. Scott gir ham likevel liv med den dybden og emosjonelle sårbarheten han konsekvent tilfører karakterer som lett kunne blitt flate i andres hender.
Geniet mot sjarmøren
Krick er en langt mer smidig aktør enn Stagg, og Messina gjør en utmerket jobb med å balansere mellom sjarmerende karisma og direkte sleiphet. Han er full av selvsikre smil og avslappede forsikringer, støttet av anekdoter om sine mange tidligere, ofte stjernespekkede triumfer (MGM hentet ham inn for å varsle om været under innspillingen av Tatt av vinden, og han har utvilsomt fortalt det til alle han har møtt siden).
Det er noe slående tidsriktig ved denne grunnleggende konflikten. I denne kampen mellom stil og substans er det ingen ringere enn USAs general Dwight D. Eisenhower (Brendan Fraser) som må avgjøre hvem som vinner. Fraser spiller en hensynsfull og påfallende skjør versjon av den kommende presidenten, hjemsøkt av skyggen fra Exercise Tiger, en øvelse som skulle fungere som generalprøve for D-dagen, men som på grunn av en perfekt storm av strategiske feilberegninger og kommunikasjonssvikt førte til at over 700 amerikanske soldater mistet livet.
Pressure er basert på David Haigs teaterstykke med samme navn (som han selv har bearbeidet i samarbeid med regissør Anthony Maras). Det er et godt eksempel på at det selv i en ny verdensorden fortsatt finnes plass ved bordet for en klassisk historie som er godt fortalt.