Amziah King (Matthew McConaughey) er en ustoppelig optimistisk birøkter og folkemusiker – en slags renessansemann av sørstatssorten. Det er likevel ikke et godt nok argument for å se denne filmen.

Bluegrass og fellesskap

Musikken vi ser McConaughey spille gjennom The Rivals of Amziah King, sammen med naboer, kolleger og omstreifere, er oppløftende og drivende. Den rølpete lyrikken er riktignok ikke spesielt poetisk, men har en tydelig energi som minner om et kamprop.

Dette er Andrew Pattersons andre spillefilm. Filmens første halvdel er ganske tynn. Det handler først og fremst om å formidle et budskap om håp og fellesskap når Amziah gjenforenes med sitt tidligere fosterbarn Kateri (Angelina LookingGlass), før historien brått gir plass til en hevnhistorie i andre halvdel.

Underveis antyder Patterson, som også har skrevet manus, at det å bygge fellesskap er et avgjørende element i politisk forandring. Filmen hyller musikk, mat og arbeid som grunnleggende bestanddeler i et sunt samfunn og spør hva som skjer når disse tingene blir tatt fra oss av pengesterke interesser. Men mye av dette oppleves som selvhøytidelig og kjedelig i sin gjentakelse. Det skyldes først og fremst et rotete manus.

Honning og hevn

Amziah og honningvirksomheten hans er så høyt verdsatt at de lokale myndighetene ber ham om å hjelpe til med å spore opp hvem som stjeler tønne etter tønne med honning som er havnet i et ulovlig engrossalg på svartebørsen.

En dominoeffekt av merkelige uhell, som involverer Amziahs honningslynge og hodebunnen til Colmar (Tony Revolori), ender med å gjenforene Amziah og Kateri på en veikro langt unna stedet der noen av dem bor.

Amziah tar umiddelbart sitt tidligere fosterbarn tilbake i varmen. Han lærer henne hvordan hun skal ta vare på biene – og seg selv. Alt er fryd og gammen for de to, helt til hans King Honey blir det neste målet for den mystiske tyven.

Kateri befinner seg dermed ved et veiskille: Hun kan velge den enkle veien og gi fra seg gården, eller kjempe den tunge kampen for å få virksomheten til å fungere – med vissheten om at hun samtidig bidrar til å løfte sitt eget lokalsamfunn.

Som en lang reklamefilm

Patterson gjør altfor mye for å få oss til å falle for The Rivals of Amziah King. Unødvendige filmatiske virkemidler, som frysbildet og sakte film av mat, gir filmen et tydelig preg av en lang reklamefilm.

At en betydelig del av The Rivals of Amziah King er utformet som en musikalsk montasje, tyder på at filmen neppe vil ha problemer med å begeistre noen i styret for Oklahomas turistmyndigheter.

Enda viktigere er det at Amziah og Kateri først og fremst fremstår som symboler på håp og tro. LookingGlass klarer knapt å matche McConaugheys sjarm, noe som gjør det desto tydeligere at karakteren hennes er skrevet uten særlig handlekraft.

Kateris endelige motivasjon for å gå etter Dob (Kurt Russell), en velstående mann hun mistenker for å stå bak ulovligheter, er først og fremst drevet av lojaliteten til Amziah, snarere enn av en genuin tro på det harde arbeidet som kreves for å drive med honningproduksjon.

Manuset er syltynt. Patterson legger opp til å kunne lage en helt særegen kritikk av kameraderikapitalisme, fortalt gjennom en yrkesgruppe som sjelden får særlig plass i film og medier.

Til slutt blir selv skurkaktigheten dempet av filmens insistering på at vi alle kunne ha kommet bedre overens dersom vi bare satte oss sammen rundt et måltid og lyttet til litt bluegrass.

Det er ikke nødvendigvis budskapet i seg selv som er lite prisverdig, men det fremstår som temmelig lite overbevisende – særlig etter at vi har sett Kateri ta en rekke moralsk tvilsomme valg. Filmen er i tillegg 2 timer og 10 minutter lang – en god klipper kunne muligens ha fått en OK kortfilm ut av dette.