Mark Wahlberg spiller en leiemorder. Yahya Abdul-Mateen II spiller en FBI-agent. Sammen går de løs på Ku Klux Klan i 1960-tallets Mississippi.
«By Any Means» er en brutal hevnthriller som nekter å pynte på USAs rasistiske fortid. Mississippi på 1960-tallet. Svarte amerikanere kjemper for grunnleggende borgerrettigheter. Ku Klux Klan svarer med terror.
Når borgerrettighetsforkjemperen Vernon Dahmer (Giancarlo Esposito) blir drept, får FBI-agent Wayne Strider (Yahya Abdul-Mateen II) saken. Men Strider trenger hjelp. Og hjelpen kommer fra et høyst uventet hold.
FBI møter gangsteren
Gregory Scarpa (Mark Wahlberg) er gangster, leiemorder og FBI-informant og er basert på en virkelig karakter. Han er også mannen som ikke har problemer med å gjøre det Strider ikke kan. De to blir et umake radarpar. Strider tror på loven. Scarpa tror på makt. Når systemet ikke beskytter ofrene, mener Scarpa at man må ta saken i egne hender. Og det gjør vondt.
Det er vanskelig å se «By Any Means» uten å tenke på «Green Book». Peter Farrellys Oscar-vinner fra 2018 fortalte også om rasisme i USA på 1960-tallet, men valgte en helt annen vei gjennom det mørke materialet. Der «Green Book» gradvis forvandlet konflikten til en varm historie om vennskap og forsoning, er «By Any Means» langt mer aggressiv. Her er ingen koselig Hollywood-innpakning. Filmen er sint, voldelig og dypt skeptisk til institusjonene som hevder å beskytte borgerne. Det er en viktig forskjell.
«Mississippi Burning» på steroider
Den naturlige sammenligningen er likevel «Mississippi Burning». Alan Parkers klassiker fra 1988 brukte også FBI-agenter, Ku Klux Klan og det rasistiske Mississippi som utgangspunkt for en mørk thriller. Men der «Mississippi Burning» først og fremst er en tradisjonell etterforskningsfilm, går «By Any Means» enda lenger inn i spørsmålet om hva som skjer når loven ikke lenger er tilstrekkelig.
I «Mississippi Burning» forsøker FBI å rydde opp. I «By Any Means» må FBI-agenten etter hvert innse at systemet han representerer kanskje ikke er i stand til å gjøre jobben. Og da kommer Scarpa inn. Det er her filmen virkelig begynner å bite.
Ingen koselig Hollywood-versjon
Regissør Elegance Bratton går ikke den trygge veien. «By Any Means» er en skitten og voldelig film om et USA der rasistisk terror ikke bare foregår i skyggene, men nærmest åpent. Ku Klux Klan får gjennomgå, men filmen sparer heller ikke FBI eller lokale myndigheter for kritikk.
Det er kanskje filmens største styrke. Her finnes ingen enkel fortelling om heltemodige myndigheter som redder dagen. Tvert imot. Filmen spør hva man gjør når loven ikke fungerer. Svaret er brutalt.
Mark Wahlberg koser seg tydelig i rollen som Scarpa. Han spiller ham som en mann uten særlig respekt for regler – men med en egen form for moral. Yahya Abdul-Mateen II er filmens motvekt. Hans Strider begynner som en idealistisk FBI-agent med tro på systemet. Så møter han virkeligheten. Og troen begynner å rakne.
Samspillet mellom de to er filmens klare høydepunkt.
Brutalt, men ikke alltid like smart
Bratton lykkes best når han lar volden få en dramatisk funksjon. Dette er ikke først og fremst en actionfilm. Vold blir fremstilt som det siste desperate virkemiddelet når alle andre muligheter er brukt opp. Problemet er at filmen enkelte ganger virker litt for fornøyd med nettopp volden.
Det er tilfredsstillende å se Klan-medlemmer få juling. Men når hevnen blir for spektakulær, mister filmen noe av den moralske kompleksiteten som gjør historien interessant.
Striders naive tro på FBI-systemet kan også bli litt for karikert. Han viser nesten konsekvent frem FBI-merket sitt til mennesker som gir fullstendig blaffen.
Mørk og kompromissløs
«By Any Means» er på sitt beste når den nekter å gi oss en enkel helt. Der «Green Book» søker forsoning og «Mississippi Burning» lar FBI bli selve symbolet på kampen mot rasistisk terror, er «By Any Means» langt mer desillusjonert.
Her er systemet en del av problemet, og løsningen er langt mer brutal. Filmen trekker inn både Martin Luther King Jr. og Malcolm X og lar deres ulike syn på motstand og vold kaste lange skygger over historien.
Det gir filmen større ambisjoner enn en vanlig hevnthriller, men den når ikke alltid helt opp, selv om den har brodd.
«By Any Means» er brutal og sint. Den kunne vært strammere og mer nyansert, men Elegance Bratton leverer en film som tør å vise den amerikanske borgerrettighetskampen uten filter. Samtidig har den mye av den mørke thrillerkraften fra «Mississippi Burning» – bare med betydelig mindre tro på at systemet faktisk kan redde dagen. Det er verdt en firer.