Cristian Mungius Fjord stakk av med Gullpalmen på årets filmfestival i Cannes. Det er andre gang for den rumenske regissøren; han vant Gullpalmen i Cannes i 2007 for 4 måneder, 3 uker og 2 dager.

Fjord er en kollisjon mellom religiøs tro, etniske røtter, ideologiske referanser, kulturelle verdier og identitetsbarrierer.

Da jeg intervjuet Mungiu for tre år siden i Oslo i forbindelse med filmen R.M.N., fortalte han at han holdt på med et manus til en film som skulle spilles inn i Norge. I R.M.N. tok han oss til i en liten landsby i Transylvania full av fremmedfrykt. I Fjord er det også et viktig element når han nå tar oss med til en bygd på Vestlandet.

Tro mot sekulært samfunn

Til syvende og sist er vi ikke langt unna R.M.N., men denne gangen utspiller konfliktene seg i den iskalde settingen ved en norsk vestlandsfjord, hvor en barnefamilie med rumensk far og norsk mor, spilt av Sebastian Stan og Renate Reinsve, ankommer. De er dypt forankret i konservativ evangelisk aktivisme, og deres pedagogiske praksis i familien kolliderer med det sekulære samfunnet.

Et påstått tilfelle av barnemishandling er gnisten som tenner fundamentalismens bål – på begge sider. Mungius nådeløse kamera er ikke laget for å trøste noen i deres tro, og heller ikke for å gi næring til velmenende mennesker som er forankret i sin selvtilfredse identitetskrets, men for å stille spørsmål ved alle våre egne overbevisninger.

Ingen får slippe unna

Mungiu tilbyr ingen pusterom: Vi kan være standhaftige tilhengere av sekulær utdanning og sivil lovgivning som beskytter barn mot vold i hjemmet, men vi kan også være forferdet over den dehumaniserende praksisen med institusjonelle protokoller som ignorerer emosjonelle bånd.

Vi kan føle oss svært fjernt fra enhver religiøs tro, og enda mer fra autoritære og patriarkalske utdanningspraksiser, men vi kan ikke forbli uberørte av den emosjonelle smerten en mor lider når hun mister omsorgen for en baby uten selv å være involvert i saken, eller av den rigide anvendelsen av regelverk som ignorerer den bredere sosiale konteksten.

Kulturkrigen ved fjorden

Mungiu valg den eksotiske settingen av en bygd ved en kald norsk fjord fungerer også som en sterk påminnelse: Uansett hvor avsidesliggende eller isolert stedet er, tærer fundamentalismens kreft på alt.

Filmen utforsker dialektikken mellom religiøs toleranse og liberalismens sekularisme. Det handler om de konservative verdiene i den tradisjonelle familien og de progressive ideene i det liberale norske samfunnet og mellom evangeliske tradisjoner og den protestantiske puritanismen.

Likledes er det en kamp mellom kulturell assimilering og respekt for etniske minoriteter og deres unike identiteter. Disse kulturelle motsetningene avdekkes av filmskaperens kamera.

Kameraet tar ikke parti

Mungius bilder er rolige og transparente. Inne i dem raser en voldsom og smertefull kulturkrig.

Kameraet understreker ingenting og lar oss fritt veksle, nesten ustanselig, mellom vår identifikasjon med en bestemt ideologi og vår emosjonelle smerte ved dens ufølsomme anvendelse, mellom vår avvisning av religiøs sekterisme og minoriteters rettigheter.

Fjord stiller spørsmål ved vår egen idé om godhet og avslører den selvtilfredse selvrettferdigheten til woke-ideologien uten å vike en tomme for tradisjonell ideologisk konservatisme.

Begge er samtidig truet av faren for de metaforiske snøskredene som ser ut til å være klare til å begrave dem alle. Dette er en utfordrende og modig film som hverken tilbyr løsninger eller trøst, men snarere stiller spørsmål og utfordrer våre overbevisninger.

To verdisystemer kolliderer

Under en rettssak i barnevernet mot en ultrakonservativ familie som er anklaget for å ha separert barna sine, argumenterer forsvarsadvokaten for at frihetens sak ikke kan reduseres til én enkelt ideologisk visjon. Aktor svarer: «Bare vent til de kommer til makten.»

Rettssaken setter to måter å forstå sameksistens på opp mot hverandre. Den ultrakonservative rumensk-norske leverfamilien atskiller seg fra samfunnet, oppdrar barna sine uten mobiltelefoner, forbyr dem å spille videospill og veileder dem mot en moralsk sannhet basert på Bibelen.

Cristian Mungiu forvandler Fjord ikke bare til et portrett av en isolert familie, men også til et friksjonsrom mellom to verdisystemer. På den ene siden er det demokratiske maktstrukturer som setter grenser for visse kulturelle praksiser; på den andre siden er det kulturer eller tradisjoner som hevder sin rett til å eksistere, selv når noe av deres praksis kolliderer med moderne demokratiske prinsipper.

Mungiu plasserer denne konflikten i et Europa hvor kulturkollisjonen står i sentrum for debatten, men hvor det også oppstår en tvist om kontrollen over den politiske og sosiale fortellingen.

Solide roller

Den rumenske regissøren plasserer Renate Reinsve i den kvinnelige hovedrollen og lar den anglo-rumenske skuespilleren Sebastian Stan gjenerobre sitt morsmål. De er begge glimrende i sine roller. I det hele tatt – her er det gjennomgående solide prestasjoner i tillegg til hovedrollene; Ellen Dorrit Petersen og Lisa Loven Kongsli gir troverdighet som representanter for barnevernet, og ikke minst Christian Rubeck stråler som skarp advokat.

Mens R.M.N. tok opp spenningene som oppstår fra samfunnsendring og kollektiv identitet, flytter han her disse bekymringene til en bredere kontekst. Mungiu velger å fokusere på den ultrakonservative familien og presenterer dem som tause individer fanget mellom institusjonelle protokoller og religiøs praksis som omgivelsene deres oppfatter som uforenlig med dagens verdier i samfunnet. Sosialarbeiderne blir byråkratiske skikkelser hvis forsvar av visse verdier risikerer å bli en mekanisk anvendelse av regler og prosedyrer.

Fjord finner sin styrke i ubehaget den fremkaller, spesielt fordi den unngår å tilby avgjørende svar.