Kristin Harila ville skrive norsk klatrehistorie. Men på verdens høyeste fjell blir spørsmålet om hvem som betaler prisen for rekordjakten stadig vanskeligere å ignorere.

Det er vanskelig å se «Harila – Nådeløse fjell» uten å tenke på den norske polarhistorien. For over hundre år siden trosset Nansen og Amundsen isødet i jakten på rekorder, prestisje og det ukjente. I dag har arenaen flyttet seg fra polisen til verdens høyeste fjell.

Kristin Harila og Tenjen Lama Sherpa besteg i 2023 verdens 14 høyeste fjell på bare 92 dager – en prestasjon som halverte den tidligere rekorden. Det som kunne vært en ren triumffortelling blir også en historie om død.

Og det er nettopp her «Harila – Nådeløse fjell» i regi av Even Sigstad blir langt mer interessant enn en vanlig ekstremsportfilm. Sigstad er ekspert på skifilmer og friluftsdokumentarer og står blant annet bak«Supervention», «Supervention 2» og «Aksel». Han får usedvanlig god hjelp av et knippe fotografer, ledet an av Matias Myklebust, som både regisserte og filmet den glimrende og tragiske ekstremsportdokumentaren «Momentum: The Story of Bernt Marius Rorstad» i 2024.

Fra Nansen til Harila

Norge har alltid hatt en forkjærlighet for mennesker som setter seg nærmest umenneskelige mål. Fridtjof Nansen dro mot Nordpolen med «Fram». Roald Amundsen kjempet seg til Sydpolen og ble den første som nådde den. Ekspedisjonene deres ble nasjonale prestasjoner og bidro til å skape noen av våre største heltemyter.

Det finnes en fascinerende parallell til Harila. Også hun setter seg et mål som for de fleste fremstår absurd. Hun bygger identiteten sin rundt å presse grenser, og også hennes prestasjon blir større enn personen selv.

Men forskjellen er betydelig. Nansen og Amundsen levde i en tid da store deler av verden fortsatt kunne oppleves som uutforsket med hvite flekker på kartet. Harila klatrer i en verden som allerede er kartlagt, fotografert og kommersialisert. Det handler ikke lenger om å oppdage det ukjente, men om å gjøre noe som allerede er gjort – bare raskere.

Moderne Sydpol-eventyrere som Børge Ousland, Christian Eide og Hege Victoria Dypdalsbakk har kjempet om å være raskest  til polpunktet. De har ikke risikert andre enn sine egne liv. Det står i sterk kontrast til tindebestigerne som skal til Mount Everest, K2 og andre fjelltopper i Himalaya – de er avhengige av et helt lag med bærere.

Så kommer døden

Filmen endrer karakter når Harila og ekspedisjonen når toppen av K2 den 27. juli 2023. Da satte hun og Tenjen Lama Sherpa rekorden. Samme dag falt den pakistanske bæreren Mohammed Hassan i den ekstremt farlige Bottleneck-ruten. Han ble liggende alvorlig skadet rundt 8 200 meter over havet og døde senere. Droneopptak viser klatrere som passerer den døende mannen. Det utløste en voldsom internasjonal debatt om etikk, ansvar og verdien av liv i jakten på fjelltopper og rekorder.

Det reiser filmens mest ubehagelige spørsmål: Hvor mye er en rekord verdt når et menneskeliv går tapt på veien?

Harila har hele tiden avvist at hun og teamet hennes forlot Hassan uten hjelp. Hun har forklart at de forsøkte å trekke ham opp, at kameramannen Gabriel Torso ble igjen hos ham, og at forholdene i Bottleneck gjorde en full redningsaksjon ekstremt farlig og i praksis umulig. En senere gransking konkluderte med at ansvaret ikke kunne legges på noen enkeltperson, inkludert Harila og hennes team.

Men dokumentarfilmen kan ikke viske bort bildene. Klatrere beveger seg videre mens en mann ligger døende i snøen.

Og så mister Harila sin nærmeste partner

Det som gjør historien enda mer tragisk, er at Tenjen Lama Sherpa selv senere blir offer for fjellet. Bare måneder etter rekordbragden omkom han i et snøskred på Shishapangma i Tibet. Harila dro senere tilbake for å lete etter ham, men fant ham aldri.

Dermed får filmen en nesten uhyggelig etterklang. Mannen som var med på å skrive rekordhistorien er plutselig borte.

Tenjen er heller ikke bare en birolle i Harilas fortelling. Filmen viser hvordan rekorden var viktig for ham og familien hans. At han skulle få en mer likestilt rolle som klatrepartner, ikke bare som en sherpa som frakter utstyr og legger til rette for vestlige eventyrere, er en viktig del av Harilas prosjekt.

For filmen handler ikke bare om en norsk kvinne som klatrer verdens høyeste fjell. Den handler også om sherpaenes liv, risiko og arbeid, mennesker som ofte befinner seg i frontlinjen når vestlige eventyrere skal realisere sine drømmer.

Hvem er egentlig polarhelten?

Her blir parallellen til Nansen og Amundsen særlig interessant. I de gamle polarfortellingene stod ekspedisjonslederen fremst. Kameraet og historien fulgte helten. De lokale hjelperne fikk langt mindre plass.

«Harila – Nådeløse fjell» forsøker å snu på dette. Tenjen er ikke bare en hjelper. Han er Harilas likeverdige partner. Men filmen viser samtidig hvor vanskelig det er å frigjøre seg fra den gamle heltemodellen. Det er fortsatt Harilas navn som står på plakaten. Det er hennes rekord som historien handler om. Og det er hennes perspektiv vi først og fremst får følge.

Det er et paradoks filmen kunne ha gravd enda dypere i.

Amundsen ville også være først

Sammenligningen med Roald Amundsen er derfor mer enn nærliggende. Espen Sandbergs spillefilm «Amundsen» fra 2019 med Pål Sverre Hagen i rollen som polfareren forsøkte å rive ned noe av glansen rundt nasjonalhelten og vise mannen bak myten – en kompromissløs og ekstremt ambisiøs mann som var villig til å ofre det meste for ekspedisjonene sine.

«Harila – Nådeløse fjell» gjør noe av det samme. Forskjellen er at Sigstad ikke trenger dramatisering. Virkeligheten er dramatisk nok.

Det finnes også en direkte forbindelse til den tidlige polarfilmen. Amundsen hadde kamera med på Sydpolekspedisjonen, og opptakene skulle både dokumentere bragden og formidle den til et publikum hjemme.

Harila gjør egentlig det samme. Men dagens kameraer har en ubehagelig fordel: De kan også dokumentere kostnadene.

Fjellene bryr seg ikke om rekorder

Det sterkeste ved filmen er likevel fjellene. De er ikke bare bakgrunn for en sportslig prestasjon. Det er motstandere som ikke bryr seg om rekorder, sponsorer eller berømmelse.

Der Nansen og Amundsen måtte kjempe mot is, kulde og mørke, kjemper Harila mot høyde, oksygenmangel, ekstrem kulde og et brutalt tidspress. Og fjellet vinner til slutt. Ikke bare over Mohammed Hassan. Ikke bare over andre klatrere som aldri kom ned igjen. Men også over Tenjen.

Det gjør tittelen «Nådeløse fjell» langt mer treffende enn den først kan virke.

Filmen kunne vært enda mer nådeløs

Det er samtidig her jeg savner litt mer kritisk brodd. Filmen viser konsekvensene av ekstrem prestasjonskultur, men kunne i enda større grad ha gransket systemet rundt den. For når hundrevis av mennesker beveger seg opp et fjell i jakten på en topp, hvem har egentlig ansvaret når noen faller?

Er det klatreren? Guiden? Ekspedisjonsselskapet? Sherpaene? Eller hele industrien som gjør verdens høyeste fjell til en arena for rekorder og personlig merkevarebygging?

K2-dødsfallet viser hvor komplisert dette er. Det er for enkelt å gjøre Harila til skurken. Samtidig er det like enkelt å bruke de ekstreme forholdene som forklaring og dermed slippe å stille de vanskeligste spørsmålene.

Det er nettopp i dette spennet at filmen er best.

En moderne polartragedie

«Harila – Nådeløse fjell» ender derfor som noe mer enn en film om en rekord. Den blir en fortelling om ambisjoner, heltedyrkelse, vennskap, klasse, risiko og menneskets behov for å presse grensene.

Nansen og Amundsen kom hjem som nasjonalhelter. Harila kom hjem med verdensrekorden. Men på veien mistet andre livet. Også den viktigste personen i hennes rekordhistorie skulle senere selv bli et offer for fjellet.

Det gjør at filmen sitter igjen lenge etter at de spektakulære toppbildene er over.

For hva er egentlig en heltedåd når fjellet krever menneskeliv som betaling? Det er et spørsmål «Harila – Nådeløse fjell» ikke fullt ut besvarer. Men det er også grunnen til at dette er en langt mer interessant film enn den kunne ha vært.

«Harila – Nådeløse fjell» er storslått, nervepirrende og ubehagelig aktuell fortelling der triumfen hele tiden kastes i skyggen av tragedien.