Jim Morris var med på å forandre Hollywood da datagrafikken revolusjonerte filmproduksjonen. Veteranen fra Industrial Light & Magic ble senere en sentral leder i Pixar. Når han ser tilbake på karrieren, er det ikke teknologien han trekker frem som det viktigste – det er menneskene.

Jeg har møtt Pixars mangeårige leder, Jim Morris, to ganger tidligere, under pressejunketer for WALL·E og John Carter. Han hilser varmt før samtalen raskt dreier over på film.

Arbeidsukene hans består i dag av ledermøter i Disney-konsernet, produksjonsmøter og strategisk planlegging av kommende filmer. Men når Morris snakker om karrieren, handler det overraskende lite om ham selv.

Han trekker heller frem pionerer som Dennis Muren, Ken Ralston, Phil Tippett, George Lucas, Steven Spielberg, James Cameron, Andrew Stanton og Brad Bird.

For Morris er film først og fremst et lagarbeid.

Merittlisten hans er likevel imponerende. Han startet i Hollywood på 1980-tallet, da visuelle effekter fortsatt ble skapt med miniatyrmodeller, optiske kombinasjoner og mekaniske løsninger. Senere ble han administrerende direktør i Industrial Light & Magic, studioet som sto bak effektrevolusjonen i filmer som The Abyss (1989), Terminator 2: Dommens dag (1991) og Jurassic Park (1993).

Deretter gikk turen til Pixar, hvor han var med på å lede studioet gjennom en periode med enorm vekst.

Men teknologien er bare en del av historien.

Året da alt forandret seg

Hvis Morris skal peke ut et startpunkt for sin egen filminteresse, går han tilbake til 1964. Han var ni år gammel.

– Det året kom Goldfinger, Jason and the Argonauts og Robinson Crusoe on Mars. Jeg tror det var disse filmene som tente en gnist i meg. Spesielt Ray Harryhausens stop motion-animasjon gjorde et uutslettelig inntrykk.

Harryhausens levende skjeletter viste Morris at film kunne gjøre det umulige troverdig.

Samtidig oppdaget han en helt annen type film gjennom regissører som Ingmar Bergman, Federico Fellini og Roberto Rossellini.

– Plutselig forsto jeg at film kunne fortelle svært forskjellige historier og vise ulike perspektiver. Fantasy- og science fiction-filmene næret fantasien min, mens europeisk film lærte meg å se nærmere på mennesker. Kombinasjonen gjorde film uimotståelig.

Læreren som endret livet hans

Morris vokste opp i Delaware, langt fra Hollywood. En filmkarriere virket derfor lite realistisk.

– Det ble ikke laget filmer der. Jeg laget mine egne stop motion-filmer som barn og eksperimenterte med alt mulig. Likevel tenkte jeg lenge at film ikke kunne være et yrke for meg. Jeg kjente ingen som jobbet med det.

Mot slutten av videregående planla han å studere psykologi. Så grep engelsklæreren Jim Wood inn.

Familien hadde dårlig råd, Morris jobbet helger på Kentucky Fried Chicken, og skolearbeidet hadde tidvis lidd under det. Wood hadde allerede begynt å hjelpe ham etter skoletid.

– Jim Wood hjalp meg tilbake på rett spor. Han spurte hva jeg skulle gjøre etter videregående. Jeg svarte at jeg kanskje skulle studere psykologi. Han så på meg og sa: «Hvorfor det? Gå på filmskole.»

Morris spurte om det faktisk var mulig å leve av film.

– Han svarte bare at jeg sikkert ville finne en måte. Først flere tiår senere forsto jeg hvor avgjørende den samtalen var. Han så noe i meg som jeg ikke så selv.

Denne erfaringen har fulgt ham gjennom karrieren.

– Jeg prøver å oppmuntre unge filmskapere når jeg får muligheten. Én oppmuntrende setning på riktig tidspunkt kan endre retningen på et helt liv.

Deadlines venter ikke

Etter filmskolen havnet Morris ikke i Hollywood, men på en NBC-stasjon som nyhetsfotograf. Alt ble fortsatt filmet på film.

Arbeidet var langt fra glamourøst, men lærte ham noe han senere fikk bruk for i de største filmproduksjonene.

– Én person filmet nyhetene, dro tilbake til stasjonen, fremkalte filmen, klippet materialet og løp til kontrollrommet rett før sending. Hvis noe ikke var ferdig, ble sendingen ikke utsatt. Du måtte finne en løsning. Helst den riktige.

Millionproduksjoner var naturligvis noe helt annet enn lokalnyheter, men prinsippet var det samme.

– Jeg så alltid på deadlines mer som en utfordring enn en trussel. De var en del av jobben.

En annen viktig lærdom kom da han jobbet med reklamefilm. Morris forsøkte å kontrollere alt – tidsplaner, arbeidsprosesser og mennesker. En regissør ba ham om å slippe litt taket.

– Han sa at jeg burde gi folk mer rom til å gjøre jobben sin. Jeg forsto etter hvert at min oppgave ikke var å fortelle dyktige fagfolk hvordan de skulle arbeide. Jeg skulle samle de riktige menneskene og sørge for at de hadde best mulige forutsetninger for å lykkes.

Det skulle bli en grunnpilar i lederfilosofien hans.

Da det umulige ble mulig

I 1987 fikk Morris telefon fra Industrial Light & Magic. Effektstudioet trengte noen til å utvikle en ny del av virksomheten.

Han hadde hørt om ILMs rykte, men ble likevel overrasket over det han møtte.

– Jeg husker den første runden i bygningen. I kameraavdelingen bygget folk kameraer for hånd. Jeg hadde jobbet med Arriflex-kameraer i årevis, men hadde aldri tenkt på at noen faktisk laget dem.

Rundt ham jobbet modellbyggere, mekanikere, optiske teknikere og kameradesignere – alle eksperter på sine områder.

– Det føltes som å gå inn på et sted hvor det umulige ble gjort mulig hver dag. Det var nesten magisk.

Samtidig var filmindustrien på vei inn i en ny tidsalder.

En liten gruppe datagrafikere ved ILM utforsket nye muligheter. George Lucas hadde solgt datagrafikkavdelingen til Steve Jobs, og den skulle senere bli til Pixar.

Morris befant seg midt mellom to verdener.

– På den ene siden hadde vi praktiske effekter, miniatyrmodeller og optiske kombinasjoner som var utviklet gjennom flere tiår. På den andre siden satt en liten gruppe programmerere og forsøkte å løse problemer på helt nye måter.

The Abyss og den digitale revolusjonen

Da James Cameron startet arbeidet med The Abyss (1989), fikk Morris se den digitale revolusjonen på nært hold.

Filmens formskiftende vannskapning, pseudopoden, ble et teknologisk gjennombrudd.

– Da jeg begynte hos ILM, jobbet fem personer på datagrafikkavdelingen. Noen år senere var de over hundre. En helt ny bransje oppsto nesten fra ingenting.

For Morris var likevel den viktigste prestasjonen mer enn selve effekten.

– The Abyss beviste at datagrafikk kunne skape noe organisk. Frem til da hadde datamaskiner først og fremst blitt brukt til mekaniske eller grafiske oppgaver. Nå kunne man skape en figur med personlighet og følelser.

Samtidig jobbet Morris med Steven Spielbergs Always (1989). Kontrasten kunne knapt vært større.

– Den ene foten min var i den gamle verdenen og den andre i den nye. På dagtid kunne jeg følge byggingen av miniatyrmodeller, og på ettermiddagen diskutere med programmerere hvordan vi kunne få en datamaskin til å gjøre noe den aldri hadde gjort før.

Morris ser likevel ikke utviklingen som en kamp mellom gammel og ny teknologi.

– Jeg liker fortsatt praktiske effekter. De har en fysisk tyngde som noen ganger er nesten umulig å gjenskape digitalt. Når praktiske effekter og datagrafikk støtter hverandre, blir resultatet som regel mest troverdig.

Da dinosaurene våknet

Fire år senere kom Jurassic Park. Filmen blir ofte omtalt som øyeblikket da datagrafikken erstattet stop motion. Morris mener virkeligheten er mer komplisert.

– Suksessen skyldtes først og fremst at man ikke ønsket å miste Phil Tippetts kunnskap. Phil forsto dyrs bevegelser bedre enn noen andre. Teknologien forandret seg, men kompetansen hans forsvant ikke.

Løsningen ble et digitalt system der Tippett fortsatt kunne bygge bevegelsene manuelt, mens datamaskinen omformet dem til tredimensjonale figurer.

– Teknologien ble byttet ut, men kunstneren forble den samme. Det var selve kjernen i forandringen.

Morris minner også om at Jurassic Park faktisk inneholder relativt få helt digitale scener. Resten bygger på Stan Winstons animatronikk, praktiske effekter, modeller og digital etterbehandling.

– Publikum satt igjen med følelsen av at hele filmen var laget på datamaskin. I virkeligheten var digital teknologi bare én del av helheten. Steven Spielberg visste nøyaktig når dinosauren skulle vises og når publikums fantasi kunne gjøre resten.

Det er også her Morris finner den viktigste lærdommen fra den digitale revolusjonen.

– De beste visuelle effektene er de publikum ikke legger merke til. Hvis de konsentrerer seg om historien og ikke om hvordan scenen er laget, har vi lykkes.

Historien finner sin egen form

Etter nesten 20 år i Industrial Light & Magic gikk Morris til Pixar. Forskjellen var fundamental.

ILM hjalp regissører med å realisere eksisterende visjoner. Pixar utviklet hele filmer fra grunnen av.

– Hos ILM laget vi noen andres film. Hos Pixar laget vi hele filmen selv. Vi var med helt fra den første ideen.

Den første arbeidsdagen fikk han et godt innblikk i Pixars arbeidsmetode. Regissør Andrew Stanton inviterte ham inn i historierommet i stedet for å la ham sitte gjennom introduksjonen fra personalavdelingen.

Veggene var dekket av skisser, scenekort og tegninger. Ideer ble prøvd ut, forkastet og bygget opp igjen.

– Jeg tenkte at det var her hele filmen ble skapt. Stanton sammenlignet filmarbeidet med jobben til en paleontolog. Først finner man ett bein og tror man skal bygge en brontosaurus. Når man graver videre, oppdager man at man tok feil. Til slutt har man funnet en helt annen dinosaur. Filmen forteller gradvis filmskaperne hva den vil være.

Morris mener dette er noe av Pixars største styrker.

– Den første versjonen er nesten alltid feil. Den andre er som regel også feil. Først etter mange visninger og diskusjoner begynner man å forstå hva filmen egentlig handler om.

De beste ideene kan komme fra hvem som helst

Pixars berømte Braintrust bygger på samme filosofi. Morris understreker at gruppen ikke skal fortelle regissøren hva han eller hun må gjøre.

– Hensikten er å hjelpe filmskaperne med å oppdage problemer. De endelige løsningene tilhører fortsatt regissøren.

En filmskaper som har jobbet med det samme materialet i årevis, kan bli blind for svakhetene. Derfor vises filmene til mennesker som ser dem med friske øyne.

– Hvis tjue mennesker oppdager det samme problemet, er det verdt å stoppe opp og tenke over det.

For regissøren krever dette stor tillit.

– Det kan føles som å la noen lese dagboken din. Du må våge å høre hva som ikke fungerer, samtidig som du beholder din egen visjon.

Morris snakker nesten konsekvent om «vi» fremfor «jeg».

– En god film blir ikke til gjennom ett menneskes geniale innfall, men gjennom en gruppe som våger å stille spørsmål ved egne ideer. De beste ideene kan komme fra hvem som helst. Det eneste som betyr noe, er om ideen gjør filmen bedre.

En god historie tåler all teknologi

Når samtalen kommer inn på kunstig intelligens, er Morris forsiktig. Han tror ikke på en teknologisk revolusjon over natten.

– Da vi jobbet med The Abyss, visste vi ikke hvilke muligheter datagrafikken ville gi oss. I dag gjør folk ting på hjemmedatamaskiner og mobiltelefoner som den gangen ville virket umulige. Jeg tror ikke kunstig intelligens kommer til å forandre alt over natten. Den vil finne sin plass, men den virkelige betydningen vil først bli tydelig over tid.

For Morris har teknologi aldri vært et mål i seg selv.

– De beste visuelle effektene er de publikum ikke engang vet at de ser. Hvis de konsentrerer seg om historien og ikke om hvordan scenen er laget, har vi gjort jobben vår.

Som Pixar-leder har Morris ansvar for produksjoner, økonomi og langsiktig planlegging. Likevel er det én del av jobben han setter høyest.

– Jeg prøver å møte regissørene regelmessig og spørre hvor jeg kan hjelpe. Noen ganger trenger folk ikke ferdige svar, men bare noen de kan tenke høyt sammen med. Det er kanskje den viktigste delen av jobben min.

«Ratatouille er nesten en perfekt film»

Når Morris snakker om egne favoritter, kommer svarene raskt.

Blant live action-filmene trekker han frem The Abyss og Always. Men også Robert Zemeckis’ Døden kler henne (1992).

– Den var teknisk svært viktig. Vi utviklet mange løsninger som senere filmer, blant annet Jurassic Park, ikke ville ha sett ut som de gjorde uten. Vi tok store sprang innen anatomiske detaljer på måter som tidligere ikke hadde vært mulig.

Blant Pixar-filmene er det særlig tre som står hans hjerte nær:

Ratatouille (2007), WALL·E (2008) og Se opp (2009).

– Ratatouille er etter min mening nesten en perfekt film. Den rører meg hver gang. Tanken på at mennesker kan finne en ny familie i hverandre, selv om livet har ført dem i forskjellige retninger, føles alltid like sterk.

Og fremtiden? Den byr på et gjensyn med en gammel samarbeidspartner.

– Brad Bird skriver for tiden The Incredibles 3. Jeg er med som executive producer. Det er fantastisk å samarbeide med ham igjen. Jeg gleder meg også til Ray Gunn, som har vært et lidenskapsprosjekt for Brad i lang tid.

Engelsklæreren Jim Wood så på 1960-tallet noe i den unge Jim Morris som han ikke selv kunne se.

Siden har Morris stått midt i den digitale revolusjonen, jobbet med George Lucas, James Cameron, Steven Spielberg og Andrew Stanton, og ledet et av verdens mest anerkjente animasjonsstudioer.

Likevel vender han alltid tilbake til menneskene.

– Det er naturlig at teknologien forandrer seg og verktøyene skiftes ut. Utrolig nok har én ting forblitt uforandret gjennom hele karrieren min. En god film skapes fortsatt av talentfulle mennesker som våger å tvile, lytte og diskutere med hverandre.

Og når alt kommer til alt, er filmens viktigste spesialeffekt fortsatt den samme som da ni år gamle Jim Morris satt med store øyne i kinosalen og så Ray Harryhausens skjeletter bli levende: En god historie.