Liam og Noel Gallagher er tilbake sammen. I Venezia fikk Oasis-dokumentaren en mottakelse som nærmest var rock’n’roll-religiøs. «Don’t Look Back in Anger» fikk åtte minutters stående applaus og vekker sterke reaksjoner blant kritikerne.
Det er vanskelig å tenke seg et mer passende sted for Oasis’ store forsoningsfilm enn filmfestivalen i Venezia. Etter 15 år med bitterhet, krangling og offentlig skittkasting står Liam og Noel Gallagher plutselig side om side på den røde løperen.
Og publikum lot seg rive med.
«Oasis: Don’t Look Back in Anger» hadde verdenspremiere utenfor konkurranse under den 83. filmfestivalen i Venezia 5. september. Etter visningen ble filmen møtt med åtte minutters stående applaus.
Fra hat til håndtrykk
Dokumentaren følger Oasis’ gigantiske Live ’25-turné i 2025 – men handler minst like mye om det som skjedde mellom konsertene.
Liam og Noel hadde ikke stått sammen på scenen siden Oasis kollapset i 2009. Brødrenes forhold hadde i årevis vært selve symbolet på en dysfunksjonell rockestjernfamilie. Nå forsøker filmen å dokumentere hvordan de fant tilbake til hverandre.
Regissørene Dylan Southern og Will Lovelace har fulgt bandet gjennom tolv konserter på tre kontinenter, med tilgang til prøver, backstage-materiale og de første fellesintervjuene med Gallagher-brødrene på mer enn 25 år.
Filmen er skrevet og produsert av Steven Knight, mannen bak blant annet Peaky Blinders.
Og ifølge Knight var det nettopp forsoningen som var utgangspunktet.
– Det virkelige livet kan være mer følelsesladet enn fiksjon, har Knight sagt om historien som utspiller seg foran kamera.
Kritikerne: Følelsesladet – men ikke særlig kritisk
De første anmeldelsene er gjennomgående positive, men flere kritikere peker på at filmen ikke forsøker å grave særlig dypt i hvorfor Oasis faktisk gikk i oppløsning.
The Hollywood Reporter beskriver dokumentaren som rik og rørende, mens Deadline fremhever hvordan filmen lykkes med å gjøre Gallagher-brødrenes forsoning både sentimental og morsom.
The Guardian mener filmen lykkes med å fange både gleden og vemodet rundt comebacket. Anmelderen trekker spesielt frem kontrasten mellom den enorme publikumsfesten og følelsen av at tiden har gått siden Oasis’ storhetstid på 1990-tallet.
Men ikke alle lar seg rive like mye med.
TheWrap mener filmen er «light on story» – altså tynn på selve historien – men desto sterkere som konsertopplevelse. Magasinet mener samtidig at filmens massive lydopplevelse gjør at selv Oasis-skeptikere kan bli omvendt.
Også Variety peker på at filmen er uvanlig høflig og sentimental sammenlignet med bandets turbulente historie. Den starter riktignok med bruddet i 2009, før den går rett inn i prøvelokalene der det gjenforente bandet skal finne ut om brødrene faktisk klarer å være i samme rom igjen.
«Bibelsk» øyeblikk på den røde løperen
Likevel var det kanskje ikke selve filmen som skapte de største overskriftene i Venezia.
Det var brødrene.
Liam fikk Noel til å le foran fotografene, og øyeblikket gikk umiddelbart viralt. Oasis-fans beskrev scenen som «bibelsk» – et uttrykk som sier ganske mye om hvor sterkt forholdet mellom bandet og fansen fortsatt er.
For Oasis er nemlig ikke bare et band i denne historien. Dokumentaren handler også om publikum – om hvordan sangene har overlevd bandets 15 år lange pause og fått nye generasjoner av fans.
Det er nettopp dette regissørene selv trekker frem: filmen skulle ikke bare handle om to brødre som finner tilbake til hverandre, men om hvordan musikk kan skape et kollektivt fellesskap.
«Don’t Look Back in Anger» blir selve poenget
Filmens tittel er naturligvis hentet fra Oasis-klassikeren «Don’t Look Back in Anger». Og i Venezia ble det tydelig hvorfor akkurat den sangen fungerer som filmens emosjonelle punktum.
Etter flere tiår med konflikter, fornærmelser og et av rockens mest berømte brødreforhold på randen av sammenbrudd, handler Oasis nå plutselig om noe helt annet: Tilgivelse.
Filmen forsøker ikke nødvendigvis å forklare hvorfor Liam og Noel ble fiender. Den vil heller vise hva som skjer når de bestemmer seg for å legge konflikten bak seg.
Det kan være både filmens styrke og svakhet. For fansen er det en følelsesmessig triumf. For kritikere som forventet en mer avslørende dokumentar om Oasis’ mørkere sider, kan den fremstå som velpolert.
Men når Liam og Noel står sammen foran titusenvis av mennesker og synger «Don’t Look Back in Anger», er det vanskelig å argumentere mot filmens grunnidé.
«Oasis: Don’t Look Back in Anger» hadde premiere i Venezia utenfor konkurranse. Filmen får kinopremiere og vises på utvalgte IMAX-kinoer fra 11. september, før den senere kommer på Disney+.