Med «En nasjon i sjakk» vil John Andreas Andersen gå tilbake til den norske actionthrilleren. Det betydde ekte politi, Beredskapstroppen, tre år med forhandlinger om å få filme på Stortinget – og en god dose Magnus Carlsen.

Det er snart 15 år siden John Andreas Andersen var fotograf på «Hodejegerne». Nå er han tilbake i actionthrillerens verden – denne gangen som regissør.

– Jeg har savnet den typen film. Vi har laget mange katastrofefilmer, krigsfilmer og familiefilmer, og det har vært stor suksess med filmer om eksistensiell uro og den typen historier. Vi hadde lyst til å lage noe som er spennende og gøy, sier Andersen.

Et dødelig partisjakk

«En nasjon i sjakk» bygger på Johan Høsts roman fra 2022 og har et mildt sagt uvanlig utgangspunkt. Stortinget blir utsatt for et terrorangrep, og landets politiske ledelse tvinges inn i et dødelig sjakkspill. Når Norges statsminister forsvinner, blir krisestaben på Stortinget satt på en dødelig prøve.

Krisestaben, ledet av stortingspresidenten (Jon Øigarden), PST og Beredskapstroppen tvinges inn i et livsfarlig spill der hvert trekk kan få fatale konsekvenser. Mens en terrorist styrer spillet og klokken ubønnhørlig teller ned, må de kjempe mot tiden for å finne statsministeren og avverge en katastrofe som truer hele Norge.

Konseptet er langt fra sosialrealisme. Nettopp derfor var realismen viktig for regissøren.

– Det er jo et ganske crazy konsept. For at publikum skal bli med inn i dette universet, må enkelte ting føles veldig virkelige. Hvis alt rundt det crazy konseptet også føles urealistisk, mister man publikum.

Tre år for å få filme på Stortinget

En av de største utfordringene var å få tilgang til Stortinget.

– Produsentene snakket med Stortinget i tre år før vi endelig fikk tillatelse. Jeg var veldig nervøs. Hvis vi ikke fikk den tillatelsen, skjønte jeg ikke hvordan vi skulle lage filmen.

Tillatelsen kom kort tid før innspillingen startet. Dermed kunne produksjonen faktisk filme i de ekte lokalene.

– Man kan jo ikke bare møte opp utenfor Stortinget med en container og sprenge den opp. Vi gjorde alt vi kunne for å informere folk i området. Det var plakater og vakter overalt.

Noen av scenene måtte likevel gjenskapes i studio. Presidentens kontor er eksempelvis bygget opp på nytt, men basert på det ekte kontoret.

– Vi har prøvd å gjøre det så troverdig som mulig. Jeg forandret litt på geografien, men uttrykket, veggene og møblene er veldig like.

Andre deler er filmet på det ekte Stortinget.

– Vi fikk lov til å filme enkelte transportscener der når karakterene går i gangene og i vandrehallen. Det er selvfølgelig ekte Stortinget.

Ekte politi og Delta

Andersen ønsket også at politiet skulle oppføre seg som politi – ikke som Hollywood-politiet.

Derfor fikk produksjonen hjelp fra Beredskapstroppen.

– Når vi snakket med dem på forhånd, var de akkurat som oss. De går på kino og irriterer seg over at ting ser urealistisk ut. Så vi sa: «OK, men hjelp oss. Vær konsulenter.»

Penda Fall fikk gjennomgå en omfattende fysisk forberedelse til rollen.

– Jeg måtte trene i flere måneder i forkant. Jeg hadde en egen personlig trener og gjorde mye styrketrening. Så fikk vi komme inn og ha bootcamp med folkene i Beredskapstroppen.

Treningen innebar blant annet våpenbruk og storming av bygninger.

– Jeg har vært med på å storme bygninger, kjørt med våpen og fått en god del våpentrening. Det trengtes!

Andersen forteller at han selv ble overrasket da han møtte Beredskapstroppen.

– Jeg sa litt unnskyldende at dette jo var et crazy konsept og ganske urealistisk. Men de hadde ikke et smil på lur. De sa bare: «Dette er akkurat det vi trener på. Vi trener hver dag på å håndtere ting som aldri har skjedd før.»

Dermed ble det lettere å ta filmens ekstreme situasjoner på alvor.

– Det synes på filmen. Politifolkene beveger seg på riktig måte, og de opererer på riktig måte.

I enkelte scener er det faktisk ekte politifolk som dukker opp på lerretet.

– Hvis du husker scenen der traileren kommer til Stortinget, er mannen som stopper traileren en av de mest erfarne innsatslederne i Oslopolitiet. Og i aksjonen på Stortinget er det faktisk ekte folk fra Beredskapstroppen som kommer inn gjennom vinduet.

Ikke akkurat sjakkeksperter

Selv om sjakk står sentralt i handlingen, var ingen av hovedrolleinnehaverne spesielt drevne spillere. Andersen hadde litt erfaring fra barndommen, men det var sønnen hans som senere vekket interessen.

– Nå kan jeg litt mer om sjakk. Hele stuntteamet mitt har faktisk endt opp med å spille sjakk.

Sjakkekspert Atle Grønn har designet partiet i filmen. Og siden historien er endret fra bok til film, måtte det også konstrueres et nytt parti.

– Det er også en del legendariske Magnus Carlsen-trekk som er gjemt inn i spillet.

Regissøren håper samtidig at man ikke trenger å kunne noe som helst om sjakk for å ha glede av filmen.

– Det har vært et poeng at man skal kunne se filmen uten å kunne noe om sjakk. Dette er en film alle skal kunne kose seg med. Men hvis du kan litt om sjakk, får du en ekstra dimensjon.

Andersen har til og med sneket inn en liten feil.

– Hvis du teller veldig godt, vil du oppdage at det er en offiser som bare forsvinner. Vi har ikke nok mord til å dekke alle offiserene!

Penda Faal innrømmer at hun fortsatt ikke har fått helt taket på spillet.

– Jeg husker mange hytteturer der søsteren min var veldig frustrert over at jeg ikke forsto så mye av det. Og det gjør jeg fortsatt ikke.

Jon Øigarden har heller ingen sjakk-CV å skryte av.

– Jeg spilte litt med pappa da jeg var liten, så det er egentlig det jeg har av sjakkerfaring. Men jeg er jævlig god i poker!

Magnus Carlsen kom med i siste liten

Når man lager en norsk film om sjakk, er det vanskelig å komme utenom Magnus Carlsen. Andersen hadde derfor lenge hatt et ønske om å få med verdensstjernen.

– Når du lager en film om sjakk i Norge, tenker jo folk bare på én ting: Magnus Carlsen. Hvor er han?

Resultatet ble en liten vits i rulleteksten. Sjakkeksperten Svein Øen er en omskriving som spiller på Carlsens fulle navn – Sven Magnus Øen Carlsen.

– Det var så gøy å få Magnus inn på rulleteksten. Vi fikk det til i siste liten – bare tre dager før filmen skulle vises på kino.

60 millioner – men filmen skal se dyrere ut

«En nasjon i sjakk» har et budsjett på rundt 60 millioner kroner. Det er mye penger i norsk sammenheng, men langt fra Hollywood-nivå. Utfordringen var derfor å få filmen til å se større ut enn budsjettet tilsier.

– Det er ikke så mye som jeg skulle hatt! Men helt ærlig synes jeg den ser ut som den koster veldig mye mer enn den gjorde. Det har vi strevd hardt for å få til.

Et eksempel er scenene utenfor Stortinget.

– Vi hadde bare to dager der. Alt som er filmet der, måtte vi utnytte maksimalt. Når vi ser ned mot Spikersuppa eller har nærbilder derfra, er det filmet på en parkeringsplass et annet sted.

Andersen oppsummerer produksjonsfilosofien ganske enkelt:

– Vi kan ikke tenke som Hollywood når vi skal lage en film som skal se ut som Hollywood.

Mer «Hodejegerne» enn boka

Selv om filmen bygger på en roman, har Andersen vært opptatt av at filmen skal fungere uavhengig av boka.

– Et filmmanus må stå på egne bein, helt uavhengig av boka. Det gjelder uansett om publikum har lest boka eller ikke.

En viktig forskjell er tempoet.

– En stor del av boka handler om etterspillet. Vi er mye mer i sanntid i filmen.

Andersen forteller at det til og med kunne oppstå morsomme diskusjoner underveis med produsenter som hadde jobbet med prosjektet i flere år.

– Jeg leste filmmanuset og var usikker på enkelte ting. Da sa han: «Men det står jo der.»

– Nei, det står ikke der. Det står i boka.

Vil ut i verden

Selv om målet først og fremst er å lage en film for det norske kinopublikummet, tror Andersen at historien kan fungere internasjonalt.

– Jeg tror filmen har et marked utenfor Norge også.

Han mener utviklingen innen strømmetjenester har gjort internasjonalt publikum langt mer vant til å se film med undertekster.

– Jeg tror folk rundt omkring i verden er interessert i å se hvordan Norge ser ut. Dette er en spenningsfilm satt i Norge, og jeg har ikke lyst til at den skal se ut som en spenningsfilm satt i New York.

Referansene er heller ikke vanskelige å finne. Andersen trekker blant annet frem «Hodejegerne» og David Finchers «Seven».

– Da jeg leste manuset første gang, tenkte jeg på «Hodejegerne». Den hadde en letthet, et driv og en actionfølelse samtidig som den var laget med en slags lavmælt energi. Samtidig har vi mye til felles med typiske seriemorderfilmer. «Seven» er ganske innlysende som en inspirasjonskilde.

For regissøren er actionthrilleren kanskje den ultimate kinofilmen.

– Hvis kino handler om å kjøpe popcorn, sette seg i en sal sammen med andre og ha det gøy, er actionthrilleren nesten skapt for det.

Og etter mange norske katastrofe- og krigsfilmer mener han det var på tide å vende tilbake til en mer rendyrket thriller.

– Jeg føler at folk tror vi har laget mye action i Norge. Det mener jeg vi ikke har. Vi har laget langt flere katastrofefilmer og krigsfilmer. Så jeg synes det var på tide med en ordentlig actionthriller.

For Penda Fall var den største utfordringen å gjøre det operative arbeidet troverdig.

– Beredskapstroppen har trent på dette i årevis, og det er helt naturlig for dem hvordan de holder våpen og beveger seg. For meg var alt dette helt nytt.

Jon Øigarden hadde på sin side en annen utfordring: å finne troverdige reaksjoner hos en politisk leder som blir kastet inn i en fullstendig absurd situasjon.

– Vi snakket mye om hva som er troverdige reaksjoner når man blir presset og omstendighetene er ekstreme. Hva er troverdig, og hva er ikke troverdig?

Det er nettopp denne balansen mellom det absurde og det realistiske Andersen mener kan bli filmens styrke.

– Ingenting er egentlig helt ferdig før filmen er ferdig. Vi finner jo ut av ting sammen.

Og med ekte Storting, ekte politi, Beredskapstroppen og en liten dose Magnus Carlsen håper regissøren at «En nasjon i sjakk» kan gi det norske kinopublikummet noe de ikke har sett på en stund: en rendyrket norsk actionthriller.