«En nasjon i sjakk» er norsk popcornfilm på sitt beste. John Andreas Andersen lager en ellevill actionthriller der statsministeren kidnappes, Stortinget settes i alarmberedskap og et sjakkparti blir et spørsmål om liv og død.
Norge i unntakstilstand
Statsminister Torvald Astrup (Erland Bakker) blir kidnappet under en skitur og plassert i en glasscontainer på Eidsvolls plass foran Stortinget. Rundt halsen har han en tidsinnstilt bombe.
På kontoret til stortingspresident Viktor Fløysland (Jon Øigarden) samles krisestaben. Terroristen har sendt et nettbrett med en beskjed: Regjeringen utfordres til et parti sjakk som skal vare i 24 timer.
Men dette er ikke et vanlig parti. For hver sjakkbrikke som tas, skal et menneske dø. Terroristen hevder å representere folket i kampen mot makten. Dermed blir sjakkbrettet slagmarken i et dødelig politisk maktspill.
Premisset er fullstendig absurd. Og nettopp derfor fungerer det.
«Die Hard» på Stortinget
Krisestaben trenger en sjakkekspert for å kjøpe seg tid. Magnus Carlsen er imidlertid for aggressiv, mener de, og landets nest beste spiller, Sven Øen (Emil Olafsson), hentes inn som konsulent. Carlsen dukker likevel opp som seg selv i en morsom cameo mot slutten.
Samtidig settes beredskapstroppen inn. Anton Block (Pål Sverre Hagen) og Björk Jonsdottir (Penda Faal) må løse terroristens gåte før flere liv går tapt.
Mistanken retter seg raskt mot Are Stranger (Tobias Santelmann), en karismatisk leder for en evangelisk menighet med forbindelser langt inn i maktapparatet.
Andersen sier selv at han har hentet inspirasjon fra «Speed» og «Seven», men her ligger også en solid dose «Die Hard». Anton Block er den klassiske actionhelten av John McClane-typen: Han havner i en situasjon han ikke kan kontrollere og må improvisere seg gjennom stadig nye problemer.
Andersen kjenner dessuten det politiske thrillerlandskapet fra «Okkupert», der han regisserte flere episoder. «En nasjon i sjakk» er en langt mer leken affære, men slektskapet er tydelig.
Realistisk innpakning, absurd innhold
Det mest vellykkede grepet er hvordan Andersen lar det absurde utspille seg i svært realistiske omgivelser. Filmen er ikke et realistisk bilde av norsk beredskap, men den ser ut som den kunne vært det.
Statsministeren har klare likhetstrekk med dagens politiske virkelighet, og deler av filmen er spilt inn på Stortinget. Stortingspresidentens kontor er gjenskapt i studio, men illusjonen holder.
Også rollebesetningen spiller med en alvorlighet som gjør at det vanvittige premisset aldri tipper helt over i parodi. Samtidig er filmen bevisst på hvor morsomt det hele er. At KI-ekspert Inga Strümke dukker opp som cyberetterforskeren Ina Tofte er et godt eksempel på filmens lek med virkeligheten.
Norsk film har levert mye bra de siste årene, men den rendyrkede actionfilmen har vært en mangelvare. Siden «Hodejegerne» i 2011 har det vært langt mellom de norske filmene som tør å gå all in på popcornunderholdning. Det gjør «En nasjon i sjakk» til et kjærkomment unntak.
Filmens styrke ligger ikke først og fremst i de største actionscenene. Den ligger i tempoet, premisset, miljøene og et skuespillerensemble som selger selv de mest usannsynlige vendingene.
Dette er ikke filmen du ser for realismen. Du ser den fordi den er gøy.«En nasjon i sjakk» er akkurat den typen norsk actionfilm vi har savnet: frekk, underholdende og akkurat passe absurd.