Paul Greengrass kaster seg over bondeopprøret i 1381, men selv med kaos, vold og en håndholdt intensitet som er regissørens varemerke, blir «The Uprising» mer konvensjonell enn overbevisende.

Paul Greengrass har bygget karrieren sin på å plassere publikum midt i historiske katastrofer og politiske konflikter. Fra «Bloody Sunday» til «United 93» og «22 July» har han kombinert dokumentarisk realisme med nervepirrende thrillerdramaturgi. I «The Uprising» flytter han seg tilbake til England i 1381, i kjølvannet av Svartedauden, der misnøye med skatter, maktmisbruk og et klassedelt samfunn utløser det store bondeopprøret.

Det er et godt utgangspunkt for Greengrass. Middelalderens England var et samfunn preget av enorme forskjeller, og opprøret gir filmskaperen rikelig anledning til å skildre makt nedenfra, gjennom mennesker som har fått nok.

Kaoset er Greengrass’ hjemmebane

Filmens sterkeste sider kommer når opprøret bryter løs. Greengrass filmer folkemassene på nært hold, med håndholdt kamera ført av norske Pål Ulvik Rokseth. Londons gater fylles av mennesker, volden eskalerer, og skillet mellom demonstrasjon og revolusjon forsvinner.

Det er effektivt, og enkelte scener har den karakteristiske Greengrass-intensiteten. Problemet er at virkemidlene etter hvert blir så velkjente at de ikke lenger føles spesielt overraskende.

Der «Bloody Sunday» hadde en nærmest dokumentarisk råskap, oppleves «The Uprising» mer som en påkostet historisk actionfilm som har lånt uttrykket sitt fra nyhetsbildet.

Robin Hood i kulissene

Filmen balanserer mellom historisk drama og mytologi. Robin Hood ligger som en skygge over fortellingen, en figur som allerede på denne tiden var en del av den engelske fortellertradisjonen.

Filmens løse tilknytning til Robin Hood-legenden virker likevel mer som en markedsføringsmessig feilvurdering enn som en naturlig del av historien. Tidligere filmatiseringer av Robin Hood har vanligvis lagt handlingen til slutten av 1100-tallet, under Rikard Løvehjertes styre, nesten to århundrer tidligere.

Greengrass forsøker å holde seg på den historiske siden av myten, men filmen klarer ikke alltid å bestemme seg for om den vil være politisk drama, krigsfilm eller folkelig eventyr.

Sterkt ensemble, svakere karakterer

I kjølvannet av Svartedauden lar den udugelige barnekongen Rikard II (Woody Norman) seg overtale av sine rådgivere til å øke skattene for bøndene. En sørgende plogmann ved navn Ploughman (Andrew Garfield) angriper kongens skatteoppkrever, noe som utløser et omfattende opprør. Bøndene marsjerer mot London for å befri kongen fra de plagsomme rådgiverne, men troen på herskerens godhet viser seg dessverre å være sørgelig feil.

En film om bøndenes undertrykkelse burde være opptatt av bøndenes liv, men Greengrass virker påfallende uinteressert i dem. Ulike tragedier, som Ploughmans families død og fengslingen av den reformvennlige presten John Ball (Jamie Bell), blir bare antydet og aldri vist på lerretet. Vi får heller ingen følelse av hvordan de fattiges hverdag faktisk var. Vi ser aldri deres gleder og sorger eller arbeidet de utførte.

Selv Ploughman er i stor grad en uttrykksløs figur uten særlig dybde. Alvorlige nærbilder av ansiktet hans og en tragisk bakgrunnshistorie brukes som erstatning for personlighet og karakterutvikling.

Skuespillerne gjør sitt, men karakterene blir i stor grad funksjoner i den større historien. Vi forstår hva de kjemper for, men kommer ikke alltid tett nok på dem til at opprøret virkelig kjennes personlig.

Det er et paradoks i en film som hele tiden befinner seg tett på menneskene. Kameraet er nært, men dramaet føles likevel påfallende distansert.

Greengrass er langt bedre på å skildre kollektiv panikk enn på å utvikle de individuelle historiene som skal gi panikken mening.

Historisk drama uten det store løftet

«The Uprising» er langt fra mislykket. Den er solid laget, visuelt imponerende og tidvis svært intens. Greengrass har fortsatt et godt øye for hvordan store historiske begivenheter kan oppleves fra bakkenivå.

Men filmen mangler den kraften som kjennetegner hans beste arbeider. Der historien om bondeopprøret burde føles som et avgjørende øyeblikk i historien, blir det ofte bare en serie velregisserte opptøyer.

«The Uprising» vil mye, men ender som en relativt tradisjonell historisk actionfilm. Greengrass’ signatur er tydelig, kanskje litt for tydelig.