Jeg er alltid spent når Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen kommer med en ny film. Gang på gang overrasker de. Årets «Tilbake til Tottori» er en nydelig blanding av eventyr, realisme og filmmagi.
Det har gått seks år siden de kom med den glimrende barnefilmen «Tottori! Sommeren vi var alene», hvor Billie og Vega gikk seg vill i skogen etter å ha gått ut for å hente hjelp til faren. Nå vender de to tilbake i en film som er en direkte oppfølger.
Det er noe fint med å møte igjen filmkarakterer som bokstavelig talt har vokst i rollene. Billie har nå blitt tolv og Vega seksten år. Hjemme er det kaos. Mor sliter med nervene, og far har reist fra dem for å satse på en karriere som influencer på Filippinene.
Familien holder på å rakne
Familien holder rett og slett på å rakne i alle retninger. Billie savner det samholdet de to søstrene hadde som barn, og som gjorde dem nesten helt uovervinnelige. Det er de ikke lenger.
Sommeren står for døra, og Vega blir innlagt på BUP for å få hjelp med problemene sine. Billie, på sin side, trekker seg inn i drømmen om den barndommen de to hadde sammen. Hun bløffer moren om at hun skal på hyttetur med en venninne, men i stedet begir hun seg ut på en reise tilbake til barndomsopplevelsene i Setesdal.
På reise med et gammelt Nikon-kamera
Med seg på reisen tar hun farens gamle analoge Nikon-kamera. Underveis blir hun en slags oppdager og fotograferer mennesker, steder og øyeblikkene hun opplever med de 36 bildemulighetene som fotorullen gir. Samtidig prøver hun å forstå det som har skjedd med både søsteren og resten av familien. Det er ingen liten utfordring for en tolvåring som samtidig er på en reise på egen hånd, som byr på stadig nye utfordringer, men også opplevelser.
Det som særpreget «Tottori! Sommeren vi var alene» for seks år siden, var blandingen av magisk realisme, eventyr og natur. Det har de videreført i «Tilbake til Tottori». Naturen er en viktig del av fortellingen. På Billies reise tas vi med både til kyst, li og heier.
I barnefilmer er vi etter hvert blitt vant til høyt tempo og kjapp klipping. Ommundsen og Salomonsen bryter med dette. De lar i stedet bildene og de små øyeblikkene på Billies reise få tid til å synke inn – akkompagnert av Thomas Dybdahls filmmusikk.
Samspillet mellom de to ungdommene sitter. De er søsken i virkeligheten, og det gjør at det hele føles veldig ekte, også i scenene der avstanden mellom søstrene er tydelig. Men det er Billie som er filmens sentrum. Hun er fremdeles en leken tolvåring, men vokser gjennom hele reisen. Hun er nysgjerrig på å finne sannheten, også når de voksne holder den tilbake.
Barndommen kommer ikke tilbake
Kameraet er hennes reisevenn. Bildene hun tar underveis er et forsøk på å huske opplevelsene, selv om de først blir tilgjengelige når filmen blir fremkalt en gang i fremtiden. Hun forsøker å gjenskape opplevelsene fra seks år siden, men opplever at fortiden ikke kan gjenskapes. Det er kanskje filmens fineste tanke: Barndommen kommer ikke tilbake, men minnene har du med deg for livet.
«Tilbake til Tottori» er mørkere enn forgjengeren. Selv om familieproblemer og psykisk helse er en del av fortellingen, blir den aldri tung. Her ligger det hele tiden humor under alvoret. Filmskaperne skal ha ros for ikke å overforklare, men for å overlate til publikum å trekke sine egne slutninger. Dette er også noe som fungerer for et voksent publikum. Her ligger en gjenkjennelig historie om søsken som vokser fra hverandre, og som ønsker å finne tilbake til den nærheten de en gang hadde.
Å spille på nostalgi kunne fort blitt en felle, men ekteparet Ommundsen og Salomonsen viser i klipp og tilbakeblikk fra den første filmen hvordan Billie og Vega har forandret seg. «Tilbake til Tottori» er en film om å vokse og miste noe av barndommens magi, men også om at den kan dukke opp igjen – bare på en annen måte.