Erik Poppe har hatt Jon Fosses filmmanus til Kjærast liggende på skrivebordet i nærmere 30 år. Nå er det blitt film. – Jeg har aldri klart å legge det fra meg, sier regissøren.

Erik Poppe møtte Jon  Fosse på slutten av 1980-tallet.

– Jeg var student i Stockholm og hadde ikke fullført filmutdanningen ennå. Litteraturen var egentlig det som først førte meg inn i pressen og derfra videre til filmen.

Jeg var desperat etter noe å lese i Stockholm og kom over noen romaner av en forfatter som het Jon Fosse. De var oversatt til svensk, så det var på svensk jeg først leste ham. Jeg syntes det var noe veldig særegent ved det.

Da jeg kom hjem til Norge om sommeren, møttes vi gjennom felles bekjente.  Vi hang sammen i et halvt år og laget blant annet en dokumentarfilm sammen med Trygve Hagen, Jon, den ukjente forfatteren.

Siden har vi kjent hverandre og møttes fra tid til annen.

Manuset var ikke mulig å finansiere

– Noen år senere skrev Jon Kjærast. Manuset ble sendt rundt til en rekke norske produsenter og regissører. Det kom også på mitt bord, selv om jeg var tidlig i karrieren.

Jon mente vel at det kunne være et poeng at jeg så på det. Trygve Hagen kunne begynne med prosjektet med en gang, mens jeg var opptatt med forarbeidet til mine egne spillefilmer. Jeg sa at hvis jeg skulle gjøre det, måtte jeg vente litt.

Men jeg så en perle i teksten.

Jeg hadde også et fortrinn som mange av de andre ikke hadde: Jeg kjente Jon. Jeg visste litt om hva han drev med og hva han undersøkte.

Manuset var skrevet på en veldig uvanlig måte. Det var ikke en klassisk fortelling. Det er veldig mye som ikke blir fortalt. Det forsto jeg. Det gjorde nok ikke alle de andre som fikk manuset, med unntak av Trygve.

Jeg håpet egentlig at Trygve skulle lage filmen, men norsk film klarte ikke å finansiere den med ham. Dermed ble manuset liggende på mitt skrivebord.

Og der ble det liggende.

– Jeg har hatt en papirkopi liggende i 25–30 år. Den har blitt gul og brun av sol og alt mulig annet. Men jeg har aldri lagt den bort.

Jon og jeg møttes jo gjennom alle disse årene og snakket av og til om manuset. Vi lurte på om det noen gang skulle bli en film.

Nobelprisen endret alt

Så fikk Jon Nobelprisen. Da skjønte vi at tiden var inne. Nå må det være mulig å finansiere filmen.

– Da vi offentliggjorde at det fantes et filmmanus skrevet av Jon Fosse – skrevet direkte for film og ikke basert på en roman eller et teaterstykke – fikk vi enorm oppmerksomhet, særlig fra utlandet.

Under filmfestivalen i Cannes skjønte Poppe også hvor stor Jon Fosse faktisk var internasjonalt. Da ble det enda tydeligere at dette måtte de klare å få til.

–Men vi måtte også spørre oss: Hvordan ville dette manuset sett ut i dag hvis vi hadde skrevet det nå og ikke for nesten 30 år siden?

Jon og jeg jobbet derfor sammen jevnlig i omtrent et år. Vi snakket oss gjennom teksten og fant frem til ulike løsninger. Det var litt vanskelig for Jon å begynne å skrive på nytt på en tekst som var så gammel. Vi måtte snakke oss frem og kjenne på materialet.

Det skjedde en del med manuset, men egentlig ikke så mye. Når Samlaget nå har utgitt manuset, er det den opprinnelige teksten som er publisert.

Fant inspirasjon i Paris, Texas

– Vi oppdaget blant annet at filmen trengte en tredje akt og en tydeligere avslutning. Det er scenen der hun finner ham på campingplassen.

Den scenen har også en forbindelse til Paris, Texas.

Jon var ikke spesielt glad i film tidligere. Han hadde ikke sett så mange filmer han likte, men én film hadde gjort sterkt inntrykk på ham: Wim Wenders’ Paris, Texas, med manus av Sam Shepard.

Det er jo også en film jeg er veldig glad i.

Prosessen vår lignet faktisk litt på det som skjedde med Wenders og Shepard. Wenders følte at filmen manglet en slutt og forsøkte å få Shepard ut på settet for å skrive den. Det endte med møtet mellom de to, som er blitt filmhistorie.

Vi var litt i samme situasjon. Vi måtte finne ut hva løsningen kunne være.

Det viktigste var å balansere scenen slik at den ikke ble sentimental, men at det ble et ekte og sant møte mellom dem.

Jakten på de riktige skuespillerne

Du har valgt skuespillere til hovedrollene som er ukjente for de fleste, Leo Magnus de la Nuez og Kristi-Helene Giæver Engeberg?

– Jeg har alltid vært opptatt av å oppdage skuespillere tidlig. Pål Sverre Hagen, Jan Gunnar Røise, Trond Espen Seim, Aksel Hennie og flere andre var ukjente da jeg brukte dem første gang.

Jeg følger mye med på teatrene. Jeg reiser rundt vår og høst og ser folk i arbeid. Det kan være vel så nyttig å se en skuespiller på en scene som å se dem på film.

Plutselig ser man en utvikling. Jeg så en modning hos Leo Magnus som var helt enorm. Etter hvert tenkte jeg: «Shit, bare ikke noen tar ham før meg.»

Så så jeg Kristi-Helene i Bergen. Hun spiller fletta av folk i så utrolig forskjellige ting. Hun ville jeg gjerne finne noe til.

Da de to fikk prøve seg sammen, skjønte jeg at det var riktig.

Så er det selvfølgelig en enorm oppgave å finne et barn til en så sentral rolle. Gutten kommer fra Bergen og skulle spille på nynorsk – og ikke bare nynorsk, men dette helt spesielle Fosse-språket. Det brukte vi mye tid på. Men da vi først fant ham, gikk det kjempefint.

Filmet i orkan

Filmen er finansiert gjennom Zefyr, og det var stiftelsen i Bergen som først kom inn og trodde på prosjektet. Dermed fikk Poppe også jobbe med en bergensk og vestlandsk stab. Det har påvirket filmen.

– Jeg kunne for eksempel velge å filme i oktober og november på Stadlandet. Da ber du jo nærmest om orkaner. Den dagen vi fikk besøk av orkanen Amy, sto vi på stranden. Hadde jeg hatt en Oslo-stab, hadde de kanskje bedt om å få slippe å jobbe. Her var det bare å ta på seg regntøyet og fortsette.

Det var mange lykkelige omstendigheter som falt på plass.

Jeg har hatt utrolig stor glede av å jobbe med denne Bergen-gjengen.

Jon Fosse er i hvert eneste bilde

–Hvordan har Jon Fosse reagert på filmen?

– Jon ble veldig glad da han så filmen. Han ble nesten bergtatt. Det første han sa var omtrent: «Wow, utrolig hvor mye du har fått ut av dette lille manuset mitt.»

Han brukte et veldig fint bilde. Han sa at det var som om han hadde laget en skisse med blyant eller kulepenn, og at jeg hadde tatt skissen og malt et bilde over den – med farger og temperament.

Det syntes han var vakkert og sterkt. Så nå er det to filmer han liker. Og det er jo ekstra hyggelig at han har skrevet manuset til den ene.

Et landskap av uperfekte mennesker

–Noe som slår meg er fotoet i filmen. Det oppleves nærmest som et maleri?

– Landskapet og råheten var helt avgjørende. Vi ville få frem disse uperfekte, litt vindskjeve menneskene. Det skulle gjelde både fotografiet og filmen som helhet. At vi filmet i oktober og november og brukte været, var helt vesentlig.

Andreas Johannessen har gjort et fantastisk fotoarbeid. Det er mange i denne filmen som jeg tror vi kommer til å høre mye mer om. Det samme gjelder Roy Westad, som har laget musikken. Jeg ønsket en instrumentering med litt ustemte instrumenter som likevel kunne spille noen av de vakreste temaene du har hørt i en norsk film på lenge.

Jeg hadde Nick Cave og Warren Ellis inne i prosjektet helt innledningsvis. Men da filmen ble flyttet, kunne de ikke lenger være med fordi de skulle ut på verdensturné.

Da måtte jeg finne noe annet. Men jeg ville beholde noe av den rustikke grovheten og americana-atmosfæren i musikken. Det har Roy løst vanvittig bra.

En tidløs historie

– Jeg hadde egentlig tenkt at filmen skulle være tidløs.

Vi tok bort elbiler, mobiltelefoner og andre ting som ikke var en del av det opprinnelige manuset. Jon hadde vel opprinnelig lagt historien til slutten av 1970-tallet eller begynnelsen av 1980-tallet. Men etter hvert flyttet vi handlingen fremover, slik at vi endte en eller annen gang rundt midten av 1990-tallet.

Jeg synes det gir filmen en fin koloritt og en deilig palett. Samtidig er det en tidløshet over historien som gjør at tidsperioden ikke påvirker fortellingen så mye.

Det handler om mennesker og avstanden som kan oppstå i en relasjon. Mobiltelefonen har kommet, men avstanden mellom mennesker kan fortsatt være enorm. Kanskje den nesten er større når vi samtidig har så lett for å nå hverandre.

Asle som Fosse-signatur

Er det noe biografisk over Kjærast – også her har du Asle som i Septologien?

– Hvis du spør Jon, vil han nekte for at dette er biografisk. Det kommer selvfølgelig fra et sted, men det er ikke ham. Men navnet Asle dukker opp i veldig mye av det han skriver. Jon ble lei av å finne navn på den mannlige figuren, så han bestemte seg for at han stort sett bare skulle hete Asle.

Men det er forskjellige Asler. I Septologien er det til og med to personer som heter Asle samtidig. Asle er nesten blitt en signatur hos Jon.

Men det betyr ikke at dette er Jon, selv om filmen begynner med en ung musiker som kommer inn og spiller gitar.

– Han kommer ikke til å skrive flere filmmanus

–Kan vi vente på flere Fosse/Poppe-filmer?

– Jon kommer nok ikke til å skrive flere filmmanus. Men han er utrolig positiv og glad for denne filmen. Da vi satte oss ned etter at han hadde sett den, hadde han en analyse hvor jeg nesten ikke slapp meg til. Vi satt og spiste, og så gikk det på inn- og utpust i to timer.

Det uttrykker egentlig både lettelsen og gleden hans. Gjennom hele denne reisen har det ligget et trykk på at vi skulle klare å få filmen til. At resultatet ble slik det ble, var han veldig glad for.

Hans folk, Samlaget, agentene hans – alle er blitt veldig begeistret. Det er blitt et veldig perfekt møte mellom Jon og en filmskaper.

Jon har fått lov til å være Jon. Det er Jon i hvert eneste bilde, men samtidig er det filmskaperens avtrykk i hvert eneste valg. Vi utfordrer hverandre, men det har likevel blitt til noe som er i harmoni.