Itonje Søimer Guttormsen har laget en særs original film. Det er en både ellevill og rørende film hvor Renate Reinsve og Helene Bjørnebye skinner i rollene som to søstre som skal rydde opp i dødsboet etter moren.

Et dødsfall på Gran Canaria

Søstrene Lily (Renate Reinsve) og Diana (Helene Bjørnebye) setter kursen mot Gran Canaria, nordmenns favorittsted vinterstid.  Det er likevel ikke familieferie det legges opp til. Moren deres, Vera (Lillian Müller), blir funnet død på Gran Canaria under mystiske omstendigheter. De to skal rydde opp i morens dødsbo. Hun har bodd på øya i førti år og arbeidet som charterguide.

Dødsfallet bringer Lily og Diana tilbake til barndomshjemmet på Gran Canaria. De har begge vokst opp der, mens moren har blitt boende og vært en del av et alternativt new age-miljø.

Søimer Guttormsen unngår klokelig det glansede turistbildet av Gran Canaria. I stedet viser hun hvordan hoteller og ferieanlegg gradvis fortrenger øyas mer uberørte landskap.

To søstre – to ytterpunkter

Heller ikke Renate Reinsves karakter, Lily, er helt A4. Hun lever som performancekunstner i Hamburg. Når vi først møter henne, opptrer hun med en gedigen dildo hengende mellom beina, drar striper med kokain på bakrommet og går med piercinger og en garderobe dominert av lateks og leopardmønster.

Søsteren Diana bor i Norge og er mer av den forsiktige typen. Hun jobber i barnehage og bor sammen med den lille hunden sin i Askim. Livene deres er svært forskjellige, og kontakten har nærmest vært fraværende. Mellom dem er det både sjalusi og rivalisering.

Søstrene legger motvillig uenighetene til side for å undersøke omstendighetene rundt dødsfallet. En komplisert familiehistorie kommer til overflaten. Den inkluderer Veras forhold til den naive, klesvegrende hippien Chato (Numan Acar), en affære mellom to mennesker med stor aldersforskjell og deres felles planer om å etablere et spirituelt fjellreservat ved et gammelt utsiktstårn.

Under humoren ligger smerten

Kontrastene mellom de to søstrenes helt forskjellige liv byr på mye humor. De har tatt inn på et ferieanlegg, og Lily vasser ut i et basseng på familiehotellet iført svart PVC-badedrakt og en absurd hodepryd. De to søstrene samles likevel i skepsis til moren, hennes svært eksentriske venner og deres teorier om morens død.

Butterfly nøyer seg ikke med å skyte på enkle mål. Etter hvert avdekker filmen en reell avgrunn av smerte og traumer i kvinnenes felles familiehistorie. Dette forklarer både Lilys kjølige distanse og Dianas mangel på selvtillit. Begge skuespillerne møter karakterene med omsorg og medfølelse, samtidig som de får frem kontrasterende glimt av sårbarhet og besluttsomhet.

Filmen lykkes særlig godt i skildringen av søskensjalusi. Storesøsteren Diana beundrer sin vakre lillesøster, som har vært modell, mens lillesøsteren opplever storesøsteren som så kjedelig at hun «ikke får puste» når de er sammen.

Reinsve og Bjørnebye i toppform

Søimer Guttormsen står både for manus og regi. Dette er en historie som krever mye av skuespillerne. Renate Reinsve viser nok en gang sitt enorme repertoar som skuespiller. Hun er for tiden også kinoaktuell med Fjord, og kontrasten mellom rollene i disse filmene kunne neppe vært større. De to filmene viser spennvidden hennes som skuespiller.

Helene Bjørnebye har her sin første hovedrolle på film. Den gjennomfører hun med bravur. Hun er svært god som den unnselige Diana, som bærer på en hemmelighet og strever med å åpne seg for den spirituelle helbredelsen i Gran Canarias grotter. Det kan knapt sendes en sterkere søknad enn dette om flere store filmroller.

Søimer Guttormsen har sin helt spesielle visuelle stil, som vi kjenner igjen fra debutfilmen Gritt. Med seg på laget har hun et solid team. Filmfotograf David Raedeker fanger det hele gjennom sine linser og gir bildene en dynamikk som kler filmen. Historien og bildene akkompagneres av et elektronisk soundtrack komponert av Erik Ljunggren som også hadde lyddesignet på Gritt.

Butterfly handler om hvordan mennesker bearbeider sorg og finner sine egne veier mot forsoning. Motsetningene mellom Lily og Diana er kjernen i historien. Søimer Guttormsen viser at sorg og heling ikke følger én bestemt oppskrift, men at hver enkelt må finne sin egen vei. Det gjør hun med stor kløkt og mye humor. Stort mer kan man ikke få av en film.