Enzo er en stillferdig og ladet film om en ung mann som forsøker å bryte ut av familiens forventninger.
Manuset er skrevet av de to mangeårige vennene og samarbeidspartnerne Laurent Cantet og Robin Campillo. Filmen skulle opprinnelig vært regissert av Cantet, som vant Gullpalmen i 2008 med Klassen. Det var imidlertid før han ble rammet av sykdom som gjorde det umulig for ham å sitte i registolen.
Sykdommen skulle til slutt føre til hans død i 2024, kort tid etter at Campillo hadde fullført innspillingen. Resultatet er blitt en verdig siste film fra en stor fransk filmskaper og en imponerende filmdebut for den unge Eloy Pohu.
Mellom farens forventninger og egne drømmer
Enzo forteller historien om en ung mann som er lærling i murerfaget og ønsker å gjøre opprør mot familiens forventninger. Han lengter desperat etter å bygge noe for seg selv, men oppdager at drømmene hans hviler på et ustabilt fundament.
Kvalt av tyngden fra farens forventninger klarer Enzo ikke å uttrykke seg verbalt. I stedet reagerer han ofte med sinne. Han er født inn i en familie – og en generasjon – av menn som hverken klarer eller ønsker å snakke åpent om følelsene sine. Eller om hva de egentlig ønsker seg, enten det gjelder utdanning, yrkesvalg eller kjærlighet.
Utløpet for følelsene kommer i form av Vlad, en kjekk og karismatisk kollega fra Ukraina som motvillig tar den unge lærlingen under sine vinger. Han kan bli både mentor, fortrolig og en å stole på. Men den påvirkelige og naive Enzo ser noe mer i ham. Vil følelsene bli gjengjeldt?
En tragedie som nærmer seg
Etter hvert som dagene blir varmere og arbeidet hardere, utvikler Enzos situasjon seg til en kruttønne som kan eksplodere ved den minste gnist. Summingen fra sirisser og insekter blir stadig høyere og forsterker den ulmende spenningen. Campillo fyller bildene med en tydelig følelse av en tragedie som nærmer seg.
Når et skytevåpen kort skimtes i leiligheten til en av arbeiderne, vil alle som kjenner til Tsjekhovs gevær tenke sitt. Men alle hintene om en ulykkelig slutt for filmens hovedperson ville vært betydningsløse dersom publikum ikke hadde følt empati med ham.
En imponerende debut
Eloy Pohu gjør en imponerende innsats. Han fyller lerretet hver gang han er til stede. Selv når han spiller mot veteranen Pierfrancesco Favino, som har rollen som hans kontrollerende far, leverer han en sterk, trist og ofte ordløs prestasjon.
Enzo har et talent for kunst, og det sies at et bilde sier mer enn tusen ord. Pohu klarer å formidle svært mye med svært lite: et lengselsfullt blikk her, en forsiktig håndbevegelse der.
Enzo er en verdig siste tone i Cantets karriere – og begynnelsen på Eloy Pohus.