40 år etter Highlander-premieren forteller Russell Mulcahy om Freddie Mercury på kjøkkenet, Sean Connery som James Bond på ekte og en filmverden før CGI og algoritmer.

Russell Mulcahy skulle egentlig bare bli én uke i England. I stedet ble det starten på en karriere som tok ham fra banebrytende musikkvideoer til kultklassikeren Highlander. Nå ser den australske regissøren tilbake på en tid da Queen laget filmmusikk over frokosten, Sean Connery var James Bond på ekte og spesialeffekter ble bygget med røyk, speil – og en god porsjon galskap.

Russell Mulcahy husker fortsatt morgenen hjemme hos Freddie Mercury. Kvelden før hadde festen gått langt ut i de små timene. Highlander-regissøren hadde sovnet på et av gjesterommene. Da han våknet, sto Queen-vokalisten på kjøkkenet.

– Det var bare Freddie og meg. Han stekte bacon og egg til meg. Det føltes fullstendig surrealistisk. I slike øyeblikk må du nesten klype deg selv i armen, forteller Mulcahy fra Los Angeles.

73-åringen ler når han ser tilbake. Den karakteristiske australske aksenten er fortsatt tydelig, og minnene kommer lett.

Det er mange av dem.

Mulcahy var en av de sentrale regissørene i musikkvideoenes gullalder, før han gikk over til spillefilm og laget Razorback og Highlander. Han har arbeidet med noen av de største navnene i populærkulturen – fra Duran Duran og Elton John til Queen og Sean Connery.

Og han har overlevd lenge nok til å se Highlander feire 40 år.

– Noen spurte meg om jeg noen gang trodde Highlander skulle holde seg i 40 år. Jeg svarte at jeg ikke var sikker på om jeg selv kom til å leve lenge nok til å feire det.

Musikkvideoene var filmskolen

Mulcahy gikk aldri på filmskole. Han startet karrieren i Australia med å klippe nyhetsfilm på gammeldags vis, med saks og lim. Ved siden av laget han musikkvideoer for lokale TV-stasjoner.

Så kom 1979. Det australske plateselskapet Wizard Records sendte ham til Birmingham for å lage en punkvideo. Planen var at han skulle bli i England en uke.

– Det var første gang jeg var utenlands. Jeg husker at jeg så snø for første gang i livet. Så var det noen som hadde sett det jeg hadde laget tidligere og spurte om jeg ville bli og gjøre flere videoer.

Han ble.

– Til slutt var jeg der i et år. Da jeg dro tilbake til Australia på et kort besøk, hadde melken i kjøleskapet rukket å bli ganske forferdelig, ler han.

Tidspunktet kunne knapt vært bedre. MTV var i ferd med å revolusjonere populærkulturen, og plateselskapene ville ha stadig mer ambisiøse videoer.

Mulcahy leverte.

Han regisserte videoer for Duran Duran, Elton John, Billy Joel og Queen. Hans video til Buggles’ «Video Killed the Radio Star» ble den første som ble sendt på MTV 1. august 1981.

– På det meste laget jeg nesten én video i uken. Det var helt vanvittig. Musikkvideoene var filmskolen min.

Han kunne eksperimentere med kamerabevegelser, klipping, format og fortellerteknikk uten å måtte forholde seg til et stort spillefilmapparat.

– Ideene kom ofte i løpet av en dag eller to, og så filmet vi dem raskt.

Allerede da utfordret han TV-mediets konvensjoner. Han brukte bevisst bredformat, selv om MTV mente det måtte være en feil da svarte striper dukket opp øverst og nederst.

– Jeg sa til dem: «Dere tar feil. Det skal se slik ut.»

Fra Duran Duran til et drapsvillsvin

Gjennombruddet som spillefilmregissør kom på en mildt sagt uvanlig måte. En australsk produsent hadde sett Mulcahys video til Duran Durans «Hungry Like the Wolf».

– Han spurte om jeg ville lage en film. Jeg svarte ja med en gang. Først etterpå spurte jeg hva den handlet om.

Svaret var et gigantisk drapsvillsvin.

Resultatet ble Razorback – villdyrets hevn (1984), en stilisert australsk outback-grøsser som raskt fikk kultstatus. Filmen ble samtidig Mulcahys inngangsbillett til Hollywood.

Han kom inn i en filmindustri som var langt mindre regelstyrt enn den han kjenner i dag.

– Alt var nytt. Ingen visste egentlig hvilke regler som gjaldt. Vi var midt i noe som hele tiden vokste.

Også livsstilen var ekstrem.

– Det var mye narkotika og alkohol. Det er egentlig et mirakel at mange av oss overlevde. Det var en veldig radikal tid.

«Det kan bare være én»

To år senere kom Highlander. Filmen introduserer verden for Connor MacLeod, den skotske krigeren som oppdager at han ikke kan dø. Etter hvert får han vite at han tilhører en liten gruppe udødelige som har levd gjennom århundrene.

Men udødelighet har en pris.

De udødelige kan bare dø dersom en annen av deres egne hugger hodet av dem. Vinneren overtar samtidig den beseiredes kraft og minner.

MacLeod får opplæring av den spanske krigeren Ramirez, spilt av Sean Connery, og må etter hvert møte sin største fiende: Kurgan, den brutale krigeren spilt av Clancy Brown.

Historien beveger seg mellom middelalderens Skottland, Europa på 1700-tallet og New York på 1980-tallet. Alt leder mot den uunngåelige siste kampen.

Det kan bare være én.

Filmen ble en kultklassiker og ga opphav til fire oppfølgere, tre TV-serier og en ny filmatisering som etter planen kommer i 2027.

Men Highlander kunne blitt en helt annen film.

Sean Connery og den ukjente franskmannen

Connery var førstevalget som Ramirez.

– Av alle filmstjerner var Sean Connery vårt førstevalg. Vi klarte å få ham med, men bare for én uke. Det var en fantastisk mulighet – og et enormt press.

Mulcahy husker det første møtet på Savoy Hotel i London.

– Jeg vokste opp med James Bond-filmene. Jeg sto utenfor døren til suiten hans og var helt nervøs. Jeg tenkte: Nå skal jeg møte agent 007.

Connery åpnet døren selv.

– Han var høy, utrolig karismatisk og veldig rolig. Han skjønte med en gang hvor nervøs jeg var og fikk meg til å slappe av.

Mulcahy beskriver Connery som en filmstjerne av den gamle skolen.

– Når Sean Connery kom inn i et rom, forandret bare … alt seg.

Etter Connery måtte regissøren finne Connor MacLeod.

Studioet ville ha en kjent amerikansk skuespiller. Mulcahy fant i stedet Christophe Lambert.

Han så et bilde av Lambert i Greystoke – Tarzan, apenes herre.

– Det var noe tidløst i ansiktet hans. Jeg la spesielt merke til det melankolske blikket. Han så ut som en gammel sjel.

Studioet var ikke imponert.

– De sa: «Hvem faen er det?» Han hadde bare laget noen få filmer og snakket ikke ordentlig engelsk.

Mulcahy sto på sitt.

– I dag ville noe slikt neppe skjedd. Nå ser studioene først på billettinntekter og antall følgere i sosiale medier.

Freddie Mercury sa ja

Queen er uløselig knyttet til Highlander. «A Kind of Magic», «Princes of the Universe» og «Who Wants to Live Forever» er mer enn låter på et lydspor. De er en del av filmens identitet.

Mulcahy hadde Queen i tankene fra starten.

– Jeg elsket det de gjorde i Flash Gordon. Det var rockeopera på film på akkurat den riktige måten. Jeg hadde også sett «Bohemian Rhapsody»-videoen i Australia. Jeg elsket Queen.

Opprinnelig håpet produksjonen på én låt.

Mulcahy viste bandet rundt 20 minutter fra filmen.

– De sa at de ville lage fire låter til oss. Det var en av de beste dagene i livet mitt.

Queen bidro også med instrumentale elementer som komponisten Michael Kamen brukte i filmen.

Samarbeidet førte dessuten til et nært vennskap mellom Mulcahy og Mercury.

– Millioner av mennesker har snakket om karismaen og energien hans på scenen. Privat var Freddie varm, morsom og vennlig. Jeg savner ham veldig.

Og det var altså Freddie som sto på kjøkkenet og stekte frokost til regissøren.

Clancy Brown: Fra hyggelig fyr til monster

Kurgan ble en av 1980-tallets mest minneverdige skurker. Mulcahy mener at mye av forklaringen ligger i Clancy Browns intensitet.

– Clancy tok rollen fullstendig til seg. I virkeligheten er han et vennlig, intelligent og varmt menneske. Men da han tok på seg Kurgans kostyme, forandret han seg.

– Kameraet elsket ham. Det var noe uforutsigbart og ukontrollerbart ved ham.

Den berømte scenen i kirken med nonnene inneholder også improviserte elementer.

– Mange av replikkene var Clancys egne.

Under Browns første innspillingsdag holdt det imidlertid på å gå virkelig galt.

Kurgan skulle storme inn i en smie og dele et bord med sverdet. Brown improviserte bevegelsen, men traff en metallisk lysestake.

Sverdet knakk.

En del av det fløy like forbi hodet til Sean Connery.

– Sean forlot settet umiddelbart. Jeg tenkte: Nå er filmen over. Stemningen var iskald. Clancy sto i et hjørne og var nesten på gråten.

Connery forsto etter hvert hva som hadde skjedd.

– Sean skjønte at det handlet om nerver. Etter det roet vi ned situasjonen.

Røyk, speil og ekte gnister

Det som kanskje skiller Highlander sterkest fra dagens fantasyfilmer, er hvor fysisk verdenen føles.

På 1980-tallet var datagenererte effekter fortsatt i sin spede begynnelse.

– Alt ble laget optisk. Prinsippet var «smoke and mirrors» – røyk og speil. Klassiske illusjoner på alle mulige måter.

Mye av filmen ble spilt inn i en gammel industribygning ved Themsen. Mulcahy ønsket at den store smiesekvensen mellom Ramirez og Kurgan skulle ha preg av en rockeopera.

Produksjonen bygde enorme malte bakgrunner og brukte praktiske effekter.

– Veggene i smia var laget av isopor som så ut som stein. Vi rev dem fra hverandre med tau under innspillingen.

Det var ingen luksus å gjøre ting på nytt.

– Vi hadde ofte bare én sjanse.

Det gjaldt også det berømte skiltet som kollapset i Silvercup Studios-scenen. Store deler var laget av plast, mens menn sto oppe i taket med sakser og ventet på riktig tidspunkt for å kutte tauene.

– Alt var organisk og teatralsk. Derfor har filmen fortsatt en viss magi.

Selv sverdkampene ble laget med et minimum av digitale hjelpemidler.

– I noen scener var skuespillerne koblet til bilbatterier slik at sverdene skulle lage ekte gnister når de traff hverandre.

– Det var faktisk risikabelt.

«Skottland føltes som hellig grunn»

Innspillingen i Skottland gjorde et spesielt inntrykk på Mulcahy.

– Det var noe veldig gammelt og kraftfullt ved landskapet. Glencoe gjorde et spesielt sterkt inntrykk på meg. Det føltes som om landet husket alt.

En av locationene lå på et sted der dronning Victoria en gang hadde holdt piknik.

– Vi bygde Ramirezs hytte praktisk talt på hellig grunn. Det var en nesten mystisk stemning der. Den ga scenene en emosjonell kraft vi aldri kunne ha skapt i et studio.

«Nå er alt data og algoritmer»

Mulcahy ser en tydelig forskjell mellom Hollywood da og nå.

– Før ble filmene laget mer på instinkt. Nå føles alt som data og algoritmer.

Han går likevel fortsatt på kino nesten hver uke i Los Angeles. Favorittene er de store Dolby Cinema-salene, som han foretrekker fremfor IMAX.

– Fargene, kontrasten og lyden er ganske enkelt bedre. Forskjellen var for eksempel tydelig med den nyeste Avatar-filmen.

Da jeg forteller at Norge fortsatt ikke har Dolby Cinema, blir han overrasket.

Så kommer en ny latter.

– Jeg så en skrekkfilm i en sal der lyden var så høy at popcornet hele tiden fløy ut av fanget mitt.

En ny Highlander

Den kommende Highlander-filmen ser han foreløpig positivt på.

– Ut fra det jeg har hørt, respekterer den originalen overraskende mye.

Luke Davis, sønn av den avdøde Highlander-produsenten Peter Davis, har fortalt Mulcahy at den nye filmen i stor grad forteller den samme historien på nytt. Deler av innspillingen skal også foregå på de samme stedene i Skottland.

Og én ting gleder Mulcahy spesielt:

– Queen-musikken brukes igjen.

For nylig fikk han tilsendt et bilde fra Skottland som traff ham.

– Det var en steinmur vi bygde til Highlander på 1980-tallet. Den står der fortsatt.

Han blir stille et øyeblikk.

– Kanskje det er hemmeligheten bak Highlander. Filmen ble laget i en tid da fantasy på film fortsatt ble bygget for hånd. Røyken var ekte, sverdene gnistret på ordentlig og skyene ble malt på bakgrunner med spraymaling.

– Alt var konkret og ufullkomment. Kanskje det er nettopp derfor jeg fortsatt opplever Highlander som tidløs.

100 episoder av Teen Wolf

Etter Hollywood-gjennombruddet har Mulcahy bodd ulike steder i verden. På 1980-tallet var det London, på 1990-tallet Los Angeles, på 2000-tallet Sydney og siden 2010 igjen Los Angeles.

Han reiser fortsatt til Australia nesten hver jul.

Blant de senere prosjektene trekker han frem Resurrection (Pahan mahti), Resident Evil: Apocalypse og ikke minst TV-serien Teen Wolf.

– Teen Wolf var et veldig viktig prosjekt for meg. Vi laget hundre episoder, og jeg regisserte omtrent halvparten. Den unge skuespillergruppen var fantastisk.

Rollebesetningen var omfattende.

– Vi gikk gjennom hundrevis av skuespillere. Jeg husker auditionen til Dylan O’Brien. Han gjorde rollen helt til sin egen.

Mulcahy husker også et internt kallenavn.

– Vi kalte ham spøkefullt «Bobblehead» fordi han hadde en helt spesiell måte å bevege hodet på.

Dylan O’Brien skulle senere bli en av seriens store profiler.

For Mulcahy er likevel minnene fra Highlander fortsatt noe helt spesielt.

En film laget med røyk, speil, plastvegger, ekte gnister – og litt galskap.

En film som, 40 år senere, fortsatt lever.