Når du sliter som forfatter og bøkene dine ikke selger, sier du fort ja til en jobb som ghostwriter. Slik er det også for hovedpersonen i Verity.
PÅ KINO FRA 2. OKTOBER: Bøkene til Lowen Ashleigh (Dakota Johnson) lever i glemselen. Derfor sier hun motvillig ja da hun får tilbud om å være ghostwriter for den berømte, nylig sengeliggende forfatteren Verity Crawford (Anne Hathaway). Selv kravet om at hun skal flytte inn i Veritys praktfulle hus i Vermont, sammen med forfatteren, ektemannen Jeremy (Josh Hartnett) og sønnen, får ikke Ashleigh til å takke nei. Det er rett og slett tøffe tider for ordkunstnere.
En hemmelig selvbiografi
Etter en bilulykke er Verity sengeliggende og ute av stand til å bevege seg, men hennes tilstedeværelse er likevel påtrengende. Ashleighs oppdagelse av forfatterens hemmelige selvbiografi gjør situasjonen enda mer intens. Manuskriptet kaster et uhyggelig lys over Crawfords fortid, og hovedpersonen klarer ikke å slutte å tenke på vertinnen sin. Det hjelper heller ikke at hun kommer stadig nærmere Jeremy.
Filmen er basert på Colleen Hoovers roman.Filmfans kjenner kanskje først og fremst Colleen Hoover som forfatteren bak romaner som er blitt til romantiske melodramaer fulle av ønskedrømmer,It Ends with Us og Reminders of Him. Verity er den andre sjangeren hun dominerer bokhandlene med: hete thrillere fulle av vendinger og overraskelser. Dessverre gjør ikke sjangerskiftet filmatiseringen mer engasjerende enn Hoovers tidligere, heller middelmådige forsøk på å innta kinolerretet.
Monoton thriller
Verity handler i stor grad om at Ashleigh åpner bærbare datamaskiner, leser papirer eller stirrer ut av vinduene mot en tilfrosset innsjø. Showalter klarer ikke engang å skape interessante visuelle bilder av Crawford mens hun «leser» den selvbiografiske teksten full av forakt for Ashleigh. I stedet henvises hun til tamt realiserte tilbakeblikk, stillestående totalbilder av henne foran datamaskinen og endeløs voice-over.
Showalter og fotograf Jim Fronha gjør klokt i å la flere av bildene i Verity dvele ved Amy Williams’ imponerende scenografi. Det sentrale huset, med tregulv og trevegger satt opp mot steinformasjoner som tilsynelatende trenger seg inn i boligen, er særlig godt realisert. Om det bare hadde foregått mindre monotont materiale innenfor disse veggene.
Verity er merkelig motvillig til å omfavne kreative sprell eller særpreg. Den tusler seg gjennom elementære plotpoenger og karakterutvikling, og de sjeldne glimtene av merkelig kreativitet – som når Ashleigh og Jeremy møtes for første gang og en fotgjenger blir forvandlet til en blodfontene etter å ha blitt truffet av en buss, fremhever bare hvor gjennomgående ordinær filmen ellers er.
Hathaway vet hva filmen burde være
Det eneste virkelige lyspunktet er at Hathaway vet nøyaktig hva slags film Verity burde være. Hun kaster seg over en slu rollefigur som fryder seg over å si ting i fortrolighet, som at hun skulle ønske hun hadde kvalt sitt nyfødte barn, samtidig som hun perfekt gestalter den polerte forfatteren i intervjuer.
Replikkene leveres med herlig saftighet, men uten snev av ironi. Enten hun spiller bevisstløs i nåtid eller ulmende av undertrykt raseri mot ektemannen i tilbakeblikkene, bommer Hathaway aldri. Etter fem spillefilmer i 2026 er hun fortsatt like magisk på lerretet som alltid.
Selv den «tvetydige» slutten føles mer som en feig utvei enn et minneverdig slag i magen. Kanskje er det nok for bokens fans. For dem som elsker Bound, The Handmaiden og Body Heat, kommer denne filmen – med unntak av noen utsøkte øyeblikk fra Anne Hathaway – ikke i nærheten av å vekke den helt store lysten.