Hollywoods mektigste filmskapere står bak en blodig superskurkfilm med fokus på actionvold og skrekkeffekter. Men er det nok til å pirre vår superhelt-fatigue?
PÅ KINO FRA 23. OKTOBER: I dag har tegneserier måtte se seg slått av langt mer fristende skjermer, men på 1970- og 1980-tallet bugnet bladhyllene av et stort utvalg tegneserier. Selv leste jeg Lynvingen, Edderkoppen, Prosjekt-X, Demonen og andre superhelthefter, men jeg har ingen minner om karakteren Clayface, leiremannen elle leireansikt som han sikkert het på norsk.
Jeg har derimot sett mengder av superheltfilmer og de følger gjerne den samme forslitte malen. En tilfeldig helt eller vitenskapsmann rammes av en hendelse eller blir utsatt for et mislykket eksperiment. Samtidig som skikkelsen får mektige krefter, preges han eller henne oftest av negative bieffekter. Gjennom slike opprinnelseshistorier etableres nye skurker og helter, og Clayface (2026) starter med å følge denne veletablerte formellen til punkt og prikke.
Vansiret
Den unge skuespilleren Matt Hagen (Tom Rhys Harries) har det meste, inkludert et flott utseende og en lukseriøs toppleilighet. Han befinner seg blant Gothams finere sosietet og har nylig blitt nominert til den aller gjeveste filmprisen. Byen ligger for hans føtter, men suksessen går ham til hodet. En skjebnesvanger kveld fører omgang med feil person til at han blir skamfert av byens beryktede gangsterboss. Snart mister Hagen bokstavelig ansikt, popularitet og skuespillerjobber.
Samtidig har bioteknolog Caitlyn Corr (Naomi Ackie) utviklet en ny nanocelleteknologi som kan reparere skadet hud. Selv om prosessen ikke er klargjort for mennesker, blir hun oppsøkt av Hagen og noe motvillig setter hun igang behandling av hans ødelagte ansikt. Dessverre viser det seg at prosessen har en uventet bieffekt. Samtidig som Hagen får større krefter blir hans hud som leire. Så langt er dette altså en superhelts ordinære opprinnelseshistorie. Men gradvis skal det bli mørkere og mindre heroisk.
Hevnende formskifter
Byens helteskikkelse Batman hadde gode grunner for å hevne seg. Hagen er i langt mindre grad en superhelt, men han har like gode grunner til å hevne seg. I motsetning til Batman som gjerne bare banker opp sine fiender, vekkes et nådeløst drapsinnstinkt hos Hagen. Han blir en superskurk. Med voldelige og grafiske sekvenser er Clayface, innenfor sitt univers, en relativ frisk film. Resultatet har blitt en R-rated horror film med blodig actionvold, skrekkeffekter og aldersgrense 15 år.
Hagens alias Clayface utvikler seg til å bli en formskifter. Han kan endre sitt utseende og kopiere det til andre. Med på lasset følger et raseri. På hissig vis river han ut en ryggsøyle, moser et hode med en klubbe, kveler folk med sin leiremage og det skjæres støtt og stadig med barberblad. Dette er da egentlig ganske blodige saker, men er det nok til å pirre et bortskjemt skrekkfilmpublikum? Det er svært få praktiske effekter og de overdøves dessverre av sjarmløs CGI. Publikum flest lider av superhelt-fatigue og de vil nok omfavne denne annerledes superheltaktige filmen. De sjangerbevandrede vil nok kanskje synes at Clayface mangler det lille ekstra for at det skal klaffe.
Frankenstein light
Slik Matt Hagen har blitt frarøvet sin lovende skuespillerkarriere har også forskeren Caitlyn Corr blitt fralurt sin forskning. Det tette forholdet og eksperimenteringen til skaperen og den vansirede blir som en ekvivalent til Frankenstein og hans monster. I starten er det et glimt i øyet med disse leireffektene, ikke ulikt det tøysete plantemonsteret i Wes Cravens Swamp Thing (1982) som også hadde en lignende opprinnelseshistorie. Den aggressive bivirkninen som følger kan i større grad minne om Paul Verhoevens Hollow Man (2000). Her eksperimenterte hovedpersonen på seg selv før han endte opp som en aggressiv morder.
Clayface bruker mye av tiden på å etablere en ny karakter og hans univers. Antaglig er dette en forsmak på kommende filmer eller eventuelle opptredener i andre filmer lagt til Gotham. Det ligger en sidehistorie med en politietterforsker med teft for korrupsjon. Den føles litt påtatt og prøver kanskje for hardt å assosiere til Gary Oldmans ubestikkelige karakter i Christopher Nolans Batman-filmer.
Erfarene filmskapere
Regissør James Watkins har bred erfaring med sjangerfilm. Han markerte seg først med den nervepirrende overlevelsesthrilleren Eden Lake (2008) og den noe generiske The Woman in Black (2012). Frontet av James McAvoy og med superprodusent Jason Blum på laget regisserte han sin til nå mest intense film med Speak No Evil (2024). Med Clayface bekrefter Watkins dessverre kjennsgjerningen om at en økning i budsjett ikke nødvendigvis fører til mer intensitet og ubehag.
Manuset er hovedsakelig skrevet av Mike Flanegan, en forfatter og regissør som har stått bak en rekke Stephen King-adapsjoner. På produsentsiden finner vi Matt Reves, regissøren av The Batman (2022), og James Gunn som har regissert Guardians of the Galaxy-trilogien. Med dette svært kompetente og erfarne knippet filmskapere skulle man tro at Clayface ville by på noe mer enn en middels tilskudd til det såkalte DC Universet.
Helt eller skurk?
Tom Hardys tre Venom-filmer, som sjangermessige ligger nærmest Clayface, fikk aldersgrense 12 år. Med Clayface sin aldersgrense på 15 år kan man i alle fall konstatere at den har noe ekstra. Attraksjonen i slike filmer ligger i spesialeffektene og hvordan hovedkarakteren på kreativt og variert vis avslutter sine fiender. Av og til må man likevel spørre seg, skal Clayface være en skurk eller har han også det som skal til for å bli en slags helt?
Med relativt ukjente skuespillere og kun en middels interssant historie klarer aldri Clayface å bli mer enn bare gjenomsnittlig interessant. James Gunn og Matt Reves må jobbe hardere enn dette for å kurere vår superhelt-fatigue.
