Et påkostet tidsdrama med bærekraftige ingredienser som forbudt kjærlighet, rasisme, eksotiske omgivelser og majestetiske karakterer, det høres jo ut som en Oscar-favoritt.

Alt ligger også til rette for en sentimental opplevelse, da en engelsk kjøpmannsdatter forelsker seg i en afrikansk kronprins, og tidsepoken tilsier at slik «grusom» blanding av hudfarger må skape konflikter. Ikke bare blir paret utstøtt av hver sin familie, men den britiske kolonimakten skal også blande seg oppi hvem prinsen skal gifte seg med. Plutselig er forholdet i ferd med å starte en atomkrig, og hele verden heier på at disse turtelduene må få være i fred.

Problemet er bare at filmen er alt for overfladisk til å engasjere. Manuset tikker av sjekkbokser med hendelser som om det var dagligvarer på en handleliste, replikkvekslingene inneholder akkurat minstekravet av informasjon som hver scene trenger, og skuespillet er sånn passe greit over hele rekka, uten en eneste utmerkelse.

Hvis du ser for deg at en «viktig» historisk film som Schindler’s liste ble laget av filmstudenter, så har du kanskje idé om hva
A United Kingdom har å by på. Temaet er interessant nok, og siden den er basert på sanne hendelser er det absolutt et forhold jeg vil vite mer om, men dessverre er det håndtert av filmskapere med alt for store sko.