The Flash kommer både sent og ujevnt til multiversfesten. Men om man først skal ta konseptet på alvor, finnes det sikkert parallelle virkeligheter hvor dette har endt opp som en langt dårligere film.

Flash by name, flash by nature! Sitatet fra den britiske komiserien Blackadder handler ikke om The Flash, men er like fullt en god beskrivelse av DC-superhelten som kan bevege seg så fort at han når dimensjoner bortenfor tid og rom.

I en viss motsetning til det samme sitatet er filmen om The Flash omsider kinoklar, etter mange år i utvikling og flere utsettelser. Og til tross for de mange forstyrrende forholdene knyttet til den ikke-binære skuespilleren, spilles tittelrollen – som har dukket opp i flere tidligere DC-filmer – fortsatt av Ezra Miller.

Tidsreisedilemmaer

Denne superheltens evner etableres godt og effektivt i filmens heftige åpningssekvens, som involverer en rekke spedbarn i fritt fall ut av et sammenrasende sykehus. Ikke helt ulikt visse andre maskerte helter, sliter Barry «The Flash» Allen med tapet av en forelder – men for hans del innebærer det at faren er feilaktig anklaget for drapet på Barrys mor, med dårlige utsikter for annet enn en fellende dom i den nært forestående rettssaken.

Barry innser imidlertid at han kan endre begivenhetenes gang ved å bruke superevnene sine til å bevege seg tilbake til før den fatale hendelsen, og håper med det å avverge morens bortgang. Når han returnerer, skal det imidlertid vise seg at mye annet har forandret seg – også av mer dramatisk art enn at Eric Stoltz i denne parallelle virkeligheten spiller hovedrollen i Tilbake til fremtiden. Med andre ord klassisk sommerfugleffekt-relatert tidsreiseproblematikk.

Her møter han seg selv på gutterommet, i en versjon som ikke har fått sine supermenneskelige egenskaper ennå. Dermed må han hjelpe den parallelle Barry med å utvikle disse, samt forsøke å samle det som ellers kan finnes av medlemmer til en alternativ Justice League. Både for å komme seg tilbake til den riktige fremtiden, og for å redde verdenen han nå befinner seg i fra intergalaktiske farer han selv har forårsaket.

Kommer sent til festen

At filmens tilblivelse har tatt så lang tid, kan muligens unnskylde at The Flash unektelig kommer noe sent til disse storfilmenes etter hvert ganske tettpakkede multiversfest.

Det finnes angivelig også et forelegg fra tegneseriene som tilsier at dette sentrale konseptet i filmen ikke er noen ren plagiering av Marvels nylige suksesser i så måte. Men det gjør heller ikke at The Flash gir så mange gode argumenter mot det mange av oss har ment en stund, nemlig at superheltfilmer har en kjedelig tendens til å gjenta hverandre.

Også Barrys keitete tenårings-/ung voksen-problematikk på privaten bidrar til at han i vel stor grad framstår som DCs motstykke til konkurrentens Spider-Man. Men Miller er god i dobbeltrollen, der den ene utgaven er betydelig mer moden enn den andre.

Gledelig gjensyn

Noen sentrale opptredener er vel allerede såpass kjent at de trygt kan nevnes her. I filmen får vi nemlig det bebudede – og absolutt gledelige – gjensynet med Michael Keaton som Bruce Wayne/Batman, i den alternative utgaven av rollefiguren Ben Affleck spiller i handlingens opprinnelige nåtidsplan. I tillegg introduseres vi for Sasha Calle i rollen som Kara Zor-El/Supergirl, som sammen med den i utgangspunktet pensjonerte Batman utgjør Flash-duoens allierte.

Også kvalitetsmessig operer The Flash på ulike plan, med en litt ustø blanding av vellagde, til dels forfriskende sekvenser og partier som synes å gå tom for ideer og er tilsvarende rutinepreget utført – som gjør det fristende å si at filmen selv blander forskjellige, nærmest motstridende versjoner av seg selv. Og noen elementer mot slutten, som ikke skal beskrives i detalj, føles ikke akkurat i tråd med sunn fornuft.

Men om man først skal ta multiverset på alvor, finnes det utvilsomt parallelle virkeligheter hvor The Flash har endt opp som en langt dårligere film enn dette.