Kjærlighetshistorien om Marianne Ihlen og Leonard Cohen fortjener en langt bedre dramatisering enn den påkostede dramaserien So Long, Marianne.

PÅ NRK FRA 21. SEPTEMBER (dramaserie 8 episoder): Historien om norske Marianne Ihlens romantiske forhold med den kanadiske artisten Leonard Cohen er kjent for mange, ikke minst her i Norge, og er fortalt flere ganger tidligere.

Særlig gripende ble dette gjort i Nick Broomfields dokumentar Marianne & Leonard: Words of Love fra 2019.

Så sent som i fjor ble forholdet dessuten skildret i en britisk spillefilm ved navn So Long Marianne, der norske Josefine Frida spilte rollen som Ihlen, regissert av Paul Wiffen. Filmen var ikke spesielt vellykket, men heller ingen spesielt påkostet produksjon. (Både denne og Broomfields dokumentar kan strømmes gratis med bibliotek-lånekort på Filmoteket.no)

Rotete og lite overbevisende dramatisering

Den nye NRK-dramaserien So Long, Marianne med Øystein Karlsen (Dag, Exit) blant serieskaperne er på sin side en påkostet storsatsning. Passende nok er den samprodusert med Canada og Hellas, i og med at kjærlighetsforholdet mellom Ihlen og Cohen i stor grad utspilte seg på den greske «kunstnerøya» Hydra. Hit kom Ihlen på slutten av femtitallet med den norske forfatteren Axel Jensen, som hun fikk sønnen Axel Joachim med, før hun innledet forholdet med Cohen i det påfølgende tiåret.

Kjærligheten deres vedvarte selv om parforholdet tok slutt, og utgjør unektelig en sterk historie – endatil med en norsk inngangsport til en verdenskjent artist. Den internasjonalt anlagte So Long, Marianne synes da også å ville nå langt utover de mange her hjemme som er tilhengere av Leonard Cohen og/eller Hellas (hvorav undertegnende kan hake av for begge).

At historien er fortalt før, behøver heller ikke stå i veien for at den kan bli en god dramaserie – noe både Netflix-serien Ripley og Presumed Innocent på Apple TV+ er nylige eksempler på.

Ikke desto mindre er denne serien overraskende rotete og ufokusert – og ikke sjelden er den rett og slett dårlig fortalt. Stilmessig blandes flere uttrykk, deriblant sekvenser i sort/hvitt, formodentlig for å geleide oss gjennom handlingens sprang mellom ulike tider og steder. En mer konsekvent visuell tilnærming hadde vært å foretrekke, også for å gjøre tidskoloritten mer overbevisende. Riktignok er dagens Hydra trolig nokså uforandret fra tiårene som skildres, men særlig scenene herfra føles altfor ofte som om de finner sted i dag. Nevnte Ripley, som utspiller seg på omtrent samme tid og ikke fullstendig ulike steder, er en klar kontrast i så måte.

Spillestiler med dårlig harmoni

Alex Wolffs rolletolkning av Leonard Cohen legger seg tett på artistens særegne måte å snakke (og synge) på, og replikkene hans er utpreget «cohenske». Thea Sofie Loch Næss gestalter Marianne Ihlen med en påtagelig naturlighet i spillestilen, og gis på sin side gjerne moderne ord og uttrykk i dialogen, slik at rollefiguren nærmest framstår som en ung kvinne fra vår samtid. Ingen av dem gjør noen dårlig skuespillerprestasjon, men de forskjellige tilnærmingene harmonerer ikke spesielt godt, og vitner om underlige regivalg. Resultatet er et portrett av Cohen som beveger seg farlig tett på karikaturen – mens Ihlen kjennes som en nokså vagt definert rollefigur, et problem som har sitt opphav i manuskriptet. Etter de åtte episodene har vi strengt tatt ikke blitt så godt kjent med verken ham eller henne.

Seriens øvrige skuespillere synes å legge seg ulike steder på skalaen mellom de to hovedrolleinnehaverne, hvorav Jonas Strand Gravli i rollen som Axel Jensen vel er den nærmeste Loch Næss i spillestil. Her kunne både Jensens sjarm og mørkere sider ha blitt tydeligere vektlagt, selv om det ikke er noen enkel kombinasjon.

Med en handling som spenner over såpass lang tid, burde flere av scenene framstå som viktige nøkkeløyeblikk. Isteden har mange av dem et ganske trivielt preg – og andre, mer dramatiske hendelser er ikke nødvendigvis omarbeidet til dramaturgisk velfungerende scener. Utover i episodene føles dessuten parets mange reiser med, fra eller til hverandre som unødvendig repeterende. Til å være en fiksjonalisert dramatisering er So Long, Marianne påfallende oppramsende når det gjelder biografiske fakta, spesielt fra Cohens liv.

«Namedropping» og overfladiske kunstnermyter

Selv om forfatterparet Charmian Clift og George Johnston (spilt av Anna Torv og Noah Taylor) er relativt interessante bifigurer, evner ikke serien å gi troverdig eller særlig innsiktsfylt liv til Hydras sagnomsuste bohemmiljø. Skildringen holder seg for det meste ved de overfladiske kunstnermytene, mens de mer destruktive og åpenbart lite barnevennlige sidene ved dette – som er beskrevet i Bård Kjøge Rønning og Fabien Greenbergs dokumentar Lille Axel (tilgjengelig på Filmbib.no) om Jensen og Ihlens sønn, samt i Axel Jensen-biografien Axel av Torgrim Eggen – langt på vei forbigås.

Etter hvert som den ikke voldsomt vellykkede forfatteren og poeten Cohen får suksess med musikken, skal ytterligere kunstnermyter dyrkes. Dette inkluderer mer eller mindre kjente anekdoter fra artistens liv – og møter med kjente personligheter som ikke oppleves som så mye mer enn dramatisert «namedropping».

Det føles på ingen måte godt å gi en så negativ vurdering av en kjærlighetshistorie som jeg i utgangspunktet er svært glad i, og som det her er lagt betydelig med midler og innsats fra mange involverte i å formidle. Men kanskje nettopp derfor må jeg også si at når den nå brettes ut i dramaserieformat, hadde fortellingen om Marianne Ihlen og Leonard Cohen fortjent å bli langt bedre fortalt.