Nicolai Cleve Broch er over alt i høst – først i tv-serien Beforeigners, nå spillefilmen Disco og i slutten av oktober i TV2- dramaet Mellom oss.

Jorunn Myklebust Syversen Disco har fått glimrende kritikker, og Nicolai Cleve Broch en av årsaken til det. I sin forrige film, Hirajaku, hadde Nicolai Cleve Broch rollen som en far som ikke hadde hatt kontakt med sin tenåringsdatter siden hun var tre år. I Disco trer han inn i farsrollen igjen; denne gangen som stefar og karismatisk pastor i en gla´kristen menighet.

Helt nytt

– Det å være far er det bare en liten del av rollene. Når det gjelder rollen som Per i Disco, så begynte jeg med å sette meg inn i det frikirkelige miljøet og deres tankegang og holdninger. For det var helt nytt for meg. Jeg visste rett og slett ikke at det hadde det utrykket det har.

Nicolai Cleve Broch besøkte en rekke menigheter før han fant sin pastor i pinsemenigheten Hillsong.

– Jeg var på veldig mange gudstjenester og der var det en pastor som jeg bet meg merke i og som jeg tenkte kunne være en god modell for pastor Per. Jeg var på mange av hans prekener og prøvde se hva han gjorde og hvilke metoder han brukte – som fagmann. Det som overrasket meg er at de er veldig kommunikative i sin form og veldig inviterende og åpne. De legger opp til en toveisdialog i motsetning til statskirken hvor det er mer enveiskommunikasjon. Mange av dem bruker standup-teknikker og den type ting for å vekke publikum. Da jeg fant ham, kunne jeg ta ham videre inn i min karakter. Så jobbet jeg sammen med regissøren med å skrive en halv time lang preken som jeg gjorde live som en one-take under innspillingen av filmen.

– Jeg opplevde den scenen som så overbevisende at du kunne frelst meg som ateist.

– Det var en av statistene i salen som var med i en slik frikirke. Hun syntes prekenen min var så bra at hun ville invitere meg til menigheten sin som gjesteforkynner – i fullt alvor. Det synes jeg jo var veldig kult.

Tillit og frihet

Regissør Jorunn Myklebust Syversen er en filmskaper som gir stor frihet til skuespillerne.

– Hun hadde en rød tråd som vi fulgte og så puttet jeg inn det mer standup-pregede. Vi skrev dette sammen. Det var en morsom opplevelse.

Noe av de spennende met sin karakter, prosten Per, synes han er dualiteten i karakteren.

– Utad fremstår han som ganske tolerant, veldig inkluderende – vi er alle en stor familie. Samtidig er han jo veldig bokstavtro til bibelen –noe som innebærer at man er nokså konservativ. Den motsetningen er ganske interessant – og den motsetningen er også i Per. Han er i form og uttrykk en karismatisk, inkluderende, morsom type, men har samtidig veldig strenge krav til hva som er greit og ikke er det. Så syntes jeg at det var morsomt å få frem.

Ubehag

Nicolai synes farsrolledelen av karakteren var ganske ubehagelig å gå inn i.

– Han er jo ikke faren til Mirjam, men stefaren og hun vokser opp til å bli en ganske flott kvinne. Det at han ikke klarer å la være å se henne som kvinne er veldig ubehagelig. Ikke bare for Mirjam, men også for ham selv. Det prøver han å kompensere for med å bli enda strengere og si de riktige tingene. Samtidig utstråles noe annet. Det er jo en forferdelig gjørme å sitte fast i.

– Hvordan jobbet dere med de scenene?

– Det var nok jeg som brakte det til torgs og jeg tror nok innspillingen av de scene var nokså ubehagelige for Josefine. Samtidig var dette et veldig tillitsfullt basert innspilling. Da vi tok de scenene i leiligheten var det intenst og ubehagelig for oss alle. Vi  snakket om det etterpå og ble enige om at det jo ”bare var film.” Men det er jo klart at jeg påførte henne et ubehag og det er sikkert at det også er derfor det oppleves ubehagelig for publikum.

 Frihet og impuls

– Det virker som Jorunn har gitt et veldig mye frihet under innspillingen?

– Hun jobber veldig åpnet og veldig tillitsfullt. Etter å caste meg og fortalt meg om hele prosjektet og hva som var tråden i fortellingen og hva hun ønsket å si, så hva det egentlig opp til oss hva vi ville bringe til bords og hva vi ville ta med inn i fortellingen. Mye av det som er i filmen var ting om skjedde, selvfølgelig med utgangspunkt i hennes tanker – men vi hadde full tillit til å følge de impulsene som oppsto underveis. Det rommet klarte hun å skape og det ror jeg hun har fått veldig mye igjen for

– Mirjam driver med disco-dans –ser du noen paralleller der til et frikirkelige miljøet?

– Begge miljøene handler mye om fasade. Der er det helt klare paralleller. Det handler om posering. Begge er lukkede miljøer som tiltrekker seg unge mennesker.

– Skjønner du tiltrekningskraften til disse karismatiske kristne miljøene?

– Jeg skjønner i hvert fall at det er et veldig behagelig miljø å være i og at man kan bli tiltrukket av det. Spesielt hvis man opplever at man har et hull som må fylles – eller hvis man føler seg ensom eller savner en tilhørighet. Det er denne tilhørigheten Hillsong, som var min modell, tilbyr. De ønsker deg velkommen inn og sier at ”de er din familie og her kan du være akkurat den du vil være”. Det er det som kommuniseres –  alle er blide, greie og ser deg i øynene. Jeg kjente også på at det var et godt sted å være. Det er masse blide mennesker som ikke gir fem øre for å gi deg en god klem. De er også flinke til å uttrykke en takknemlighet fordi du kommer. Det er nesten som man føler at man gjør dem en tjeneste ved å komme.

Det blir en stor kontrast til Den norske kirke. Jeg var i konfirmasjon midt under innspillingen. Det var utrolig kjedelig i sammenligning;  vonde benker, vanskelig å høre hva som ble sagt – og ikke noe diskolys og pyroeffekter – og veldig tomt med mye benkeplass. Det ble en veldig kontrast til Hillsong hvor det var armene i været, strobelys og hundrevis av mennesker. Jeg skjønner at det er litt mer fristende sted hvis du er ung og skal velge et miljø å henge i.

Voksen kjærlighet det neste

Nå i høst kommer Nicolai Cleve Broch i et helt annet relasjonsdrama. Mellom oss er høstens storsatsing på TV2. Han står selv bak ideen og har skrevet manuset sammen med Ole Marius Araldsen som er produsent på Anagram.

– Hva kan du si om serien?

– Den handler om kommunikasjon mellom voksne. Jeg har selv vært gift med samme jenta i veldig mange år og var interessert i hvordan den kjærligheten utvikler seg og hva som er utfordringene, – og hvorfor det fortsatt vanskelig selv om man har valgt hverandre. Det r en serie om voksen kjærlighet.

I filmen spiller han mot Agnes Kittelsen.

– Hun er som vanlig min kone!

– Hvorfor henne?

– Vi jobbet sammen på Max Manus første gangen. Spesielt på Halvbroren, for mange år siden, opplevde jeg at hun gjorde meg veldig god. Vi har en kommunikasjon sammen foran kamera som jeg opplever som spesiell. Da vi bestemte oss for å lage denne tv-serien og OM spurte ”hvem vil du spille mot” – så ringte vi Agnes først. At hun også skulle dukke opp i Beforeigners visste vi ikke da.

– Heftig høst med både film og to tv-serier i løpet av et par måneder?

– Ja, men det er jo litt unaturlig også fordi Mellom oss ble spilt inn i ekspressfart. Hvis alt skulle ha vært som vanlig ville den først ha kommet om ett år. Vi var ferdig med å spille den inn i juli. Det er derfor det virker som det er veldig mye på en gang for meg nå. Beforeigners har gått den mer vanlige løypa med ca ett år fra innspilling til lansering.

Det er ingen tvil om høsten 2019 tilhører Nicolai Cleve Broch.