–
1001 gram er ekstremt konkret, men er også på et mer metaforisk plan. Bent Hamer er kanskje den mest internasjonale arthouse-regissøren vi har. Jeg opplever filmen som både lett og luftig og at den samtidig ikke er vanskelig tilgjengelig. Den snakker liketil og enkelt til publikum, sier Ane Dahl Torp.

Filmens tittel,
1001 gram, henspiller på kiloet – den eneste måleenheten som fortsatt er basert på en fysisk gjenstand. Problemet er at den internasjonale prototypen i Paris, selve urkiloet ikke er konstant. Når de kontrollveier de ulike kiloene har det gjerne skjedd små forandringer, men er det urkiloet i Paris eller de andre som har endret seg?

Bærer filmen

Selv er Ane Dahl Torp med i nesten hvert eneste bilde i filmen.

– Ja, det er veldig spesielt for meg. Til tross for at jeg har vært med i mange filmer er dette første gangen jeg har en hovedrolle. De gangen jeg skulle hatt det tidligere har jeg enten blitt snytt eller blitt gravid. Da kan man jo tenke seg hva jeg helst vil velge å bli. Denne gangen skjedde ingen av delene. Å jobbe med Bent er spesielt. Det var veldig stas å komme til Tyskland og Frankrike sammen med Bent Hamer, for han er en størrelse nedover der. Norsk film er ”ja vel, spennende” i beste fall, men er i ferd med å bli noe mer. Bent Hamer er en størrelse på kontinentet. Folk vet hvem han er. Jeg merket på de utenlandske skuespillerne at det å jobbe med Bent Hamer var noe. Det er ikke mange norske regissører som har den posisjonen. Han har et helt særegent univers –et personlige avtrykket.

Mister navet i sitt liv

I
1001 gram spiller Ane Dahl Torp vitenskapskvinnen Marie, som jobber i  Justervesenet på Kjeller sammen med sin far, spilt av Stein Winge. På det private er samboerforholdet hennes i oppløsning. Når faren blir syk, får hun det prestisjefylte oppdraget å reise til Paris for å kontrollveie det norske kiloet opp mot standarden.

– Livet hennes har gått litt på tverke i det siste?

– Ja, jeg føler at hun er blitt litt inntørket og begynner å gå inn en litt gammel jomfru-tilværelse. Faren er jo det sentrale, han har vært navet i Maries liv. Hun har ikke bare valgt samme yrke, men også samme arbeidsplass. Veldig mye i livet hennes er blitt spor som ikke fører noen sted – og uten at hun tar noen grep for å ordne opp i livet sitt. Men så griper livet inn i tilværelsen hennes og kaster om på ting i løpet av filmen. Turen med det norske kiloet til den årlige konferansen i Paris endrer livet hennes. Det er på mange måter en optimistisk og varm, men samtidig en melankolsk historie.

Fingeravtrykk

– Jeg tenkte, skjønte og ville da jeg skulle være med i denne filmen at jeg måtte gå inn på hans premisser. Det kommer du ikke utenom. Du må gjøre det, hvis ikke tvinger han deg til det. Det er som du sier at jeg er med i hvert eneste bilde her – så ser du likevel tydelig hans fingeravtrykk. Hamer er sterkt til stedet i filmene sine selv og det er definitivt en utfordring for en skuespiller. Det kan være en hemsko, men det er et positiv ansvar med det. Det er Bents univers. Han vet ekstremt godt hva han vil ha. Han vil gjerne ikke ettersynke, så det de skjedde at han ikke fikk med seg en scene fordi det var en skjære som satt i et tre og bråkte litt for mye.

– Foto er fantastisk i filmen.

– Ja, det er litt synd at John Christian Rosenlund fikk Amanda i år, for han bør jo få den til neste år.

– Hvor tett holder Bent Hamer på manuset?

– Det er ikke sånn at du ikke får forandre på ting. Det er ikke slik at ting må være sånn eller sånn, men i veldig stor grad er det hans univers. Replikkene står ikke skrevet i stein. Alt er oppe til samtale og diskusjon, men man merker jo at man jobber med en mann som har hånd om det hele – både er produsent, manusforfatter og regissør. Han gjør absolutt alt – så når vi nå skal av sted til filmfestivalen i Toronto, så sitter Bent selv og booker billettene. Du er vant til at det er en eller annen person i systemet som tar hånd om det og spør ”Ane, når kan du reise?” Jeg opplever ham likevel ikke som en kontrollfrik som må ha kontrollen eller så klikker det for ham. Men alt kommer fra ham og skal tilbake til ham. Vi hadde samtaler der vi sto og dro litt i hvordan Marie skulle være. Han hadde skapt henne, men han hadde valgt meg til å være henne. Det er en type fruktbare diskusjoner som jeg liker veldig godt og en det er rom for hos ham.

Gamle menn

– De fleste forbinder Bent Hamer med gamle menn. Hvilke tanker gjorde du deg på forhånd når det var snakk om hans første film med kvinnelige hovedrolle – og din første hovedrolle?

– Jeg hadde egentlig kun prater med Bent én gang før, og da satt vi i en taxi – vi delte en bil fra hotellet til flyplassen i Haugesund. Kona hans ertet ham fordi det bare var gamle menn i filmene hans og jeg sa det var jo bare å bytte ut med en kvinne. Det kunne ikke være all verden. Hans syntes også det – egentlig. Så egentlig tror jeg det er bare det han har gjort nå. For ham tror jeg ikke det var noen stor sak, men det er klart – uttrykket blir jo noe annet når det ikke er en gammel rar gubbe som går rundt og surrer.

Språket hans er nokså spesielt. Det er jo det som ellers bare er transportetapper i en film – inn og ut av korridorer og biler også videre. Vanligvis er slike scener en veldig enkel dag på jobben. Da har du nesten fri og trenger ikke å være tilstedet, men hos ham er disse scene veldig viktige – tempoet, hvordan man flytter på det bitte lille loddet herfra til dit. De små og store tingene er på en måte like viktige i hans språk.

Ærbødighet

– Hva slags research gjorde du før innspillingen?

–  Jeg leste meg opp på historien om mål og vekt.  I tillegg var jeg flere ganger på besøk hos Justervesenet på Kjeller og pratet med folk og kikket på dem når de arbeidet. Så fikk jeg én gang se det norske kiloet. Det ble ikke tatt ut av klokken sin, men hun flyttet på klokken som kiloet ligger i og det likte hun ikke å gjøre. Det var litt viktig for meg å oppleve den ærbødigheten og med hvilken omhu det norske kiloet  blir behandlet.

Før innspillingen av
1001 gram så Ane Dahl Torp samtlige av Bent Hamers filmer.

– Har du noen favoritter der?

– Jeg er veldig glad i den spanske filmen hans
En dag til i solen – og selvfølgelig
Eggs. Det var første gangen jeg som ungdom var og så en norsk film og kom ut av kinoen etterpå og sa ”fy filler for en knall film”. Den sitter fast i meg.
Salmer fra kjøkkenet er også en av min favorittfilmer. Det var morsomt å gå gjennom hele filmografien hans, fordi han er en så særegen filmkunstner.

Opptur

Selv går Ane Dahl Torp tilbake til klassikerne. I høst blir hun å finne i Det norske teatrets oppsetning av Shakespeares ”Hamlet”.

– Jeg har hatt opptur på teateret i det siste og det har vært veldig gøy med min egen forestilling ”Haugtussa” som mannen min Sjur Miljeteig har laget musikk til og også er med på scenen. Oppsetningen skal spilles videre nå i høst. Så jeg har jo store oppturer, og der jo bra siden det er det som er hverdagen.

Til neste år får Ane Dahl Torp for øvrig sin neste hovedrolle i en norsk film – i katastrofefilmen
Bølgen som ble spilt inn i sommer. I tillegg kommer hun i tv-serien
Okkupert og i den svenske tv-serien
Morden i Sandshamn.

– Film eller teater?

– Akkurat nå føler jeg at jeg har det som Ingmar Bergman – jeg har både hustruen og elskerinnen.