I Lyst skildrer Severin Eskeland et overgrepsoffers brutale hevn i eksplisitt detalj – et sted mellom fantasi og virkelighet.

– Jeg har vært skrekkfilmentusiast helt siden barndommen, men min første spillefilm, grøsseren Snarveien, var ikke spesielt drøy. Der måtte jeg kutte mange av sidene i manus for å unngå 18-årsgrense. Derfor tenkte jeg at nå skal jeg produsere selv og gå utenom det offentlige støttesystemet, og lage noe man kanskje ikke har sett i Norge før, sier manusforfatter og regissør Severin Eskeland.

Snaue syv år etter debuten er vestlendingen nå premiereklar med sin andre spillefilm. Lyst handler om en kvinnelig forfatter som sliter med psykiske traumer og etter hvert selv tyr til grov vold i kjølvannet av et seksuelt overgrep, og er unektelig en god del mer eksplisitt kost enn man er vant til i norsk film.

Laget for utlandet

Filmskaperen forteller at han i utgangspunktet heller ikke så for seg at Lyst skulle slippes på kino her hjemme.

– Vi tenkte først at det kom til å bli en film for mer obskure festivaler i Asia, Frankrike, Sør-Amerika og Tyskland. Men så var Marius Olsen fra Another World Entertainment veldig gira, og sa at om denne skulle på kino i Norge, så måtte den slippes av dem – for dette er deres nisje, sier han om det norske selskapet som har beveget fra å en distributør av horror og andre ”video nasties” for hjemmemarkedet til å lansere en rekke norske og utenlandske filmer av ulike sjangre på kino.

– Nå blir den satt opp på mer enn 50 norske kinoer til sammen. For meg er det en positiv overraskelse, og jeg er veldig takknemlig for at kinosjefene rundt om i landet tør å sette opp noe som er såpass drøyt, sier Eskeland.

Sex og vold

– Ja, filmen kombinerer sex og vold på en måte som nok kan oppfatte som spekulativ – hva tenker du selv om det?

– Jeg synes ikke filmen er spekulativ i det hele tatt. Handlingen er drevet av hevn, det er ikke for å forherlige vold. I så fall hadde jeg dratt den ballestrengen lenger, og for eksempel dasket ham i hodet med testikkelen, sier han med åpenbar referanse til en av filmens mer ekstreme voldsscener.

– Det skal jo være litt galskap i en skrekkfilm. Vi dro disse effektene såpass langt for å gjøre det litt grusomt – men også for å få fram tematikken. Jeg tenker ”power to the woman” her, altså. Der andre ikke en gang tør å anmelde overgrep, gjør faktisk hovedkarakteren i denne filmen det mange tenker, nemlig at man skulle ha kastrert ham.

– Synes du det hun gjør er riktig?

– Jeg kan ikke si at er riktig å gjøre det på den måten. Men jeg ville bygge opp sympati med henne, slik at man kan forstå hennes ønske om å ta hevn på dem som har gjort henne galt.

Likevel var ikke Eskelands intensjon å lage en film innen ”rape-revenge”- subsjangeren.

– Jeg ser jo at den slekter til denne filmkategorien. Men istedenfor filmer som I Spit On Your Grave, har min hovedinspirasjonskilde vært de første to aktene av David Lynch’ Lost Highway, forteller han.

Med sin økende usikkerhet om hva som faktisk foregår og hva som utspiller seg i den traumatiserte, kvinnelige hovedkarakterens fantasi, kan Lyst også gi visse assosiasjoner til Roman Polanskis psykologiske grøsser Repulsion – uten at den heller var en bevisst referanse i arbeidet med filmen.

– Jeg hadde faktisk ikke tenkt på Repulsion før noen nevnte den i etterkant av at jeg lagde filmen min, og da slo det meg at de jo har mange likhetstrekk. Men jeg har sett en del mot den franske horrorscenen, med filmer som Inside, og dessuten litte grann på Funny Games.

Syk opplevelse

Hva var det som først motiverte deg til å lage filmen – historien om et overgrepsoffer, eller var det mer å leke med skillet mellom fantasi og virkelighet?

– Først var det pur lek. Men etter hvert som jeg gikk inn det, og ikke minst så hvor godt Magdalena From Delis fungerte i hovedrollen, tok jeg selve historien mer og mer alvorlig. Så leken og realiteten bak det det gikk vel hånd i hånd til slutt. Og selv om jeg ønsker at folk skal gå ut av kinosalen og si ’fy faen så sykt’ eller at det var en drivende filmopplevelse, så vil jeg også at de skal tenke at det kan finnes mennesker som har det som hovedkarakteren i filmen. Selv om de kanskje ikke river testikler av folk i virkeligheten.

Lokale finansiering

Der Snarveien mottok produksjonsstøtte fra Norsk filminstitutt, har Eskeland isteden mobilisert en rekke lokale krefter på hjemstedet Stord for å finansiere Lyst.

– Var det vanskelig å få folk med på en så drøy film?

– Det hadde sikkert vært det om vi hadde laget den et annet sted. Men jeg kjenner mange i næringslivet der jeg kommer fra, og deres respons var at de selvfølgelig ville være med på en skrekkfilm – uten en gang å ha lest manuset. Vi fikk mat fra den lokale kjøpmannen, pizza på puben, overnatting på hotellet og ble sponset med klær, flybilletter og utstyr. Folk syntes det var gøy at det skjedde noe, svarer han, før han legger til at det naturligvis har vært en tøff jobb å ta seg av produsentrollen i tillegg til å ha både manus og regi på filmen.

– Det spørs om jeg vil gjøre det igjen, for jeg var rimelig sliten da innspillingen var ferdig. Men jeg så ikke på det som noen kjip jobb å gå rundt å skaffe disse pengene og tjenestene, fordi jeg brenner så jævlig for dette prosjektet. Så jeg var ikke egentlig sliten på en negativ måte, jeg bare trengte litt tid før jeg gikk i gang med å klippe filmen, presiserer filmskaperen som også har tatt seg av denne fagfunksjonen selv.

Filmens spesialeffekter, som utelukkende er gjort på den ikke-digitale gamlemåten, har imidlertid Per-Ingvar Tomren stått for.

– Noen av scenene hadde jeg egentlig ikke skrevet inn i manuset, fordi jeg visste at jeg ikke var dyktig nok til å gjøre dem selv. Men så hadde min kompis Per Ingvar laget en skrekkfilm, som innehold mange spesialeffekter. Da jeg spurte hvordan han hadde klart å skape de scenene, svarte han at han hadde googlet seg opp på hvordan lage silikon og støpe former og så videre. Og så flyttet han mer eller mindre inn i stua mi, som etter hvert så ut som Dexters torturrom, med armer, hoder, testikler og andre kunstige kroppsdeler over alt, sier regissøren.

– Per-Ingvar har gjort en fantastisk jobb med spesialeffektene, som jeg er veldig stolt av. Opprinnelig hadde jeg tenkt å ha noen digitale effekter, men han sa bastant nei, så alt er laget med matvarer, silikon og lignende. Vi er begge veldig ”old school”, og effektskaperne vi liker fra barndommen opererte jo uten CGI, sier Eskeland, og trekker særlig fram den legendariske effektmakeren Tom Savini.

Modig hovedrolle

Regissøren forteller videre at han neppe kunne ha laget filmen slik han ville uten svenskfødte Magdalena From Delis, som filmdebuterer med hovedrollen i Lyst.

– Det første den ene co-produsenten min spurte om etter å ha lest manuset, var hvem i all verden vi skulle få til å gjøre denne skuespillerjobben her. Og det burde jeg kanskje ha tenkt på tidligere. Vi kunne jo heller ikke tilby så mye betaling, forteller han.

– Jeg innså at vi måtte finne en frigjort kunstnertype, og kjente til Magdalena fra Stord, som er en venninne av svigerinnen min. Magdalena er danser og teaterinstruktør, og har satt opp flere kabareter og teaterstykker. Hun tør å slippe seg selv, og har ingen problemer med verken å vise seg avkledd eller vise de rette følelsene. Jeg var veldig heldig med henne, hun er jo med i nesten hvert eneste bilde i filmen, sier Eskeland.

– Da jeg først beskrev historien for Magdalena, sa hun kontant: ’Jag er med’. Men jeg insisterte på at hun skulle lese manuset først, så hun visste hva hun takket ja til. Og da hun hadde lest det, sa hun at nå var hun i hvert fall med.

Selv anser Eskeland Lyst som et eksperiment, som han har hatt stor glede av. Etter dette ønsker han imidlertid å vende tilbake til mer mainstream film á la debuten.

– Men har du tenkt til å holde deg tro mot skrekksjangeren?

– Nå har jeg faktisk lyst til å begynne å utvikle en barnefilm! Det skal selvfølgelig være en litt skummel barnefilm. Men jeg tror ikke den får 18-årsgrense, for å si det sånn!