Uskyld begynner med en forstyrrende og tragisk begivenhet dypt inne i skogen, og konfrontasjon mellom tre karakterer. Like etter beveger vi oss til fortiden, både nær og fjern, mens en politikvinne begynner sin undersøkelse. Janne og William har kjent hverandre siden de var små barn og på mange måter ble sjelevenner ved første øyekast. Så da, etter mange års fravær, William vender tilbake og finner Janne, som nå jobber som lærer og har familie, er det nesten umulig for henne å motstå tiltrekningen som fremdeles er sterk mellom de to. De forlater byen og reiser til Williams gamle strøk på landet, der kjærligheten og begjæret blomster igjen. Men Williams forstyrrete bror Ruud, som bor i nærheten, er en stadig påminnelse om at fortiden aldri er langt unna, og hans tilstedeværelse blir mer og mer truende.

I likhet med hennes mesterlige debut
Vinterkyss, presenter Johnsen oss med måter mennesker håndterer skyld på, og hvordan man kan prøve å gjemme seg, men aldri rømme fra fortiden (filmens engelske tittel,
All That Matters is Past er faktisk meget passende). Men i
Uskyld utvider hun sin psykologiske og symbolske palett på en vesentlig måte. Menneskelig begjær er her presentert som en kraft for både det gode og det onde. Janne spesielt, lider med ansvaret for en beslutning hun gjorde som tenåring, og Johnsen gir ingen lette svar. Hun presenterer sitt emosjonelt komplekse puslespill på en metodisk måte, mens vi beveger oss frem og tilbake i tid, og hele den tragiske historien bak blir avslørt bit for bit.     

Men denne gangen bruker Johnsen også naturen på en ypperlig måte. Janne og William prøver å rømme fra verden og fortiden, og å vende tilbake til en slags ur-eksistens i naturen. Dyr, fugler og insekter er stadig i bakgrunnen eller rundt karakterene som stumme vitner til et menneskelig drama som utfolder seg foran dem. Til slutt viser fortidens skygger seg altfor sterke. “Kan vi ikke bare forsvinne?” spør Janne, men det viser seg umulig.