Denne filmen borer kanskje ikke særlig dypt i materialet i vanlig forstand, men skaper dybde gjennom en mosaikk av fornemmelser, ansiktsuttrykk og såre situasjoner. Helt konkret dreier det seg aller mest om sorgarbeid og skyldfølelse, men det mest slående er toleransen rollefigurene er skildret med. Her snakkes ofte rett fra leveren, men filmen faller aldri for fristelsen til å la harde ord munne ut i oppkonstruerte konflikter. Isteden håndterer de voksne personene situasjonene med den modenhet og ettertanke de fleste mennesker tross alt har opparbeidet seg gjennom erfaringene fra et liv.

Barna er imidlertid vanskeligere stilt. For dette er altså en klasseromsfilm, bygget over en særdeles velkjent lest: den nye læreren som må sette seg i respekt hos klassen samtidig som han har «sine egne demoner» å kjempe med. En personlig tragedie i hans fortid bindes sammen med en annen tragedie som nettopp har hensatt hele skolen i en nummen tilstand av sjokk. Fellag spiller den stolte innvandreren fra Algerie med en vinnende blanding av verdighet, mildhet og feilbarlighet. Men det er barneskuespillerne som er de største funnene, spesielt Néllisse som en veslevoksen pike med et aldeles nydelig og betagende uttrykksfullt ansikt.