Regissør Hayao Miyazaki er en av Japans mest lovpriste filmskapere. Han og studioet Ghibli har tidligere gjort stor suksess, både nasjonalt og internasjonalt, med produksjoner som eksempelvis
Min nabo Totoro, Chihiro og heksene og
Det levende slottet. Nå har Miyazaki, i en alder av 73, annonsert at
The Wind Rises (org.
Kaze tachinu) vil bli hans siste spillefilm.

The Wind Rises er løst basert på Jiro Horikoshis liv, sjefingeniøren som forut Den andre verdenskrig bar et hovedansvar for utviklingen av de japanske kampflyene. Og fortellingen er fengende nok, selv om hovedrollekarakteren ikke fremstår særlig dybdefull. Uansett, vi følger han fra å være en ung drømmer til hardtarbeidende flykonstruktør. Parallelt har vi naturligvis en kjærlighetshistorie, en poetisk og ulykksalig sådan.

Filmens historiske bakteppe utgjør en rikholdig tidskoloritt fra en interessant epoke i Japans historie. Fra jordskjelvet i 1923, som la store deler av Tokyo og området rundt i ruiner, via tider med økonomisk nedgang og epidemier, til 30-tallet hvor japansk teknologi virkelig begynte å nå en betydning i global målestokk.

Animasjonen dirrer i sin håndtegnede kraft, og skaper en helt annen nerve enn de langt mer stilrene produksjonene fra de store amerikanske studioer. De originale lydkulissene fremstår tidvis litt halvhjertet (som ofte er tilfellet med Ghibli-produksjoner), men dette blir fort glemt under alle de visuelt slående øyeblikkene hvor Miyazaki i kjent stil tar med seg sitt publikum opp fra bakkeplan – og lar oss gli gjennom lufta over de vakreste landskap.