Denne norske filmen, hvis fulle tittel er De umoralske – eller tannlegens datter, blikkenslagerens sønn og den forlatte stormannsyndlingen. En skillingsvise for vår tid, er regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens første siden spillefilmdebuten Fem løgner fra 2007.

Før den var han kjent som Norges mest framtredende (og muligens eneste) trashfilmskaper, og det er dette mer skitne landskapet han nå har beveget seg tilbake til.

Vi møter den nybakte moren Camilla, som overtales av kjæresten William til å prostituere seg slik at de kan kjøpe bobil og reise til Spania. Sexsalget foregår fra villaen til den tafatte rikmannssønnen Anders, dels på grunn av hans talent for å la seg overtale, dels på grunn av hans tiltrekning mot Camilla.

Til tross for at regissør Krutzkoff Jacobsen etter eget utsagn anser De umoralske for å være en folkelig film, må den sies å være rimelig sterkt preget av forakt mot den mer folkelige delen av vår kultur. Men verken byråkrati eller overklasse levnes heller særlig med ære, så filmen er slik sett relativt demokratisk i sin manglende kjærlighet til samtlige karakterer og miljøer som skildres.

Teknisk sett er det en god del å utsette her, men det blir litt som å kritisere paven for å være religiøs – selv om De umoralske riktignok ikke er en ren trashfilm. Filmskaperen har nemlig også hentet inspirasjon fra fransk nybølgefilm, samt ispedd noen mer eller mindre ironiske animasjoner. Sjangermessig er dette en slags satirisk komedie, som prøver å formulere noe refsende om vårt lille land (for den er slett ikke amoralsk). Problemet er imidlertid at humoren ikke er spesielt morsom og samfunnskritikken ikke alt for skarp.

Likevel er De umoralske et forfriskende pust av dårlig ånde i det norske filmåret. Vi trenger utvilsomt flere filmskapere som Krutzkoff Jacobsen, som tør å tale både den nasjonale selvgodheten og den etablerte filmsmaken midt imot.